tirsdag 22. august 2017

Garanti: KrF vil føre KrF-politikk




Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem


Fra tid til annen leser man hjertesukk fra KrF-ere på stand og andre steder om at de møter mennesker som sier at dersom de skal stemme på KrF må de ha en «garanti» for at KrF ikke vil støtte eller gå inn i en regjering ledet av Arbeiderpartiet.


Andre – blant dem yours truly – møter ofte den stikk motsatte forventningen: Folk som vil stemme KrF dersom de får en garanti for at KrF ikke vil støtte en regjeringen der Frp i sin alminnelighet er med, og Sylvi Listhaug i særdeleshet.
Ingen kan gi slike garantier, og man skal heller ikke gi dem. En slik garanti forutsetter en evne til å forskuttere historieskrivingen som verken er mulig eller fornuftig.

Erfaringer
For fire år siden var KrF med på en «garanti» om at «borgerlig» flertall skulle gi en «borgerlig» regjering.
Erfaringene med den garantiutstedelsen er ikke gode.
Viktige «seire» som ble vunnet i forhandlingene ble skuslet vekk da de skulle innfris, dels ved klønete, politisk håndverk (reservasjonssaken), dels ved aktiv motarbeidelse (asylbarna).
Etter hvert ble det tydeligere og tydeligere at særlig det ene av regjeringspartiene ikke oppfattet de to samarbeidspartiene som annet enn politisk stemmekveg som hadde å gjøre som de fikk beskjed om.

Modeller
KrF har et landsstyrevedtak, bekreftet av landsmøtet, om eventuelle samarbeidsmodeller etter årets valg.
Her har man skissert et primærmål, den såkalte «plan A» om en regjering med Høyre, KrF og Venstre.
Den blir det neppe noe av, men vedtaket åpner også for andre modeller: En ren opposisjonstilværelse eller «andre løsninger».
Det eneste KrF dermed har garantert for, er at uansett hvem man samarbeider med, vil man ha mest mulig KrF-politikk ut av samarbeidet.
I det Stortinget som har sittet de fire siste årene, er det fristende å si at man har fått minst mulig KrF-politikk. Så langt inne har «samarbeidsviljen» sittet hos regjeringspartiene at man har vært bare millimeter fra regjeringskrise.

Sentrum-venstre
Skulle man etter valget komme i en situasjon der KrF fortsatt står som en slags støttespiller for en blå-blå regjering, vil det være langt mer krevende å selge ut på en troverdig måte, enn om man skulle være en del av eller støttespiller for en sentrum-venstre regjering.
Nettopp derfor er det klokt ikke å gi andre garantier enn den mest opplagte: KrF vil føre KrF-politikk.

Publisert i papirutgavene til Fædrelandsvennen og Agderposten onsdag 23. august 2017

onsdag 16. august 2017

Gule og røde roser




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Det var tredje gang de sto overfor hverandre på statsministeren kontor der den ene skulle bytte plass med den andre. Begge visste det var siste gang. De hadde med seg hver sin bukett roser. Jens fikk gule roser av Kjell Magne, mens Kjell Magne fikk røde roser av Jens.


- I grunnen passer de sammen, sa Jens om de to bukettene.
- Ja, men det kom jo aldri dit, svarte Kjell Magne.
Kanskje tenkte han tilbake på en telefonsamtale fire år tidligere.
Da hadde Jens, som hadde gjort et dårlig valg, ringt Kjell Magne, som hadde gjort et godt, og lurt på om det kunne være grunnlag for et samarbeid.
Bondeviks svar hadde vært av typen «ikke ring meg, jeg ringer deg».
Noe annet svar var det ikke naturlig å gi denne septemberdagen i 2005.

12 år
Siden den gang har det gått 12 år, og verken Jens eller Kjell Magne er aktuelle som statsministerkandidater lenger.
Men de gule og røde rosene vil kunne kle hverandre fortsatt.
Det er liten tvil om at det er mange politiske og ideologiske berøringspunkter mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti.
Disse er langt flere enn de som har vært mellom KrF og Høyre.
Det fire år lange fornuftsekteskapet mellom disse to partiene som tok slutt i 2005 endte ikke spesielt lykkelig for noen av dem.
Neste gang Høyre flyttet inn på statsministerens kontor, var det ikke med KrF som partner; knapt nok som gjest.
Når partiet denne gang har sendt et halvhjertet frieri til Høyre, er det med noen klare betingelser om hvem som skal få være med på leken.
Det er sjelden noen god strategi, og Høyres respons har da også vært svært lunken.
Gule og blå roser kler ikke hverandre i samme grad som røde og gule på langt nær.

«Verdier»
At politiske partier har ulike prioriteringer og er uenige om enkeltsaker, gir seg selv. I stedet for saker er det derfor de som heller vil snakke om «verdier».
Ser man på historien, kan det et stykke på vei argumenteres for at KrF har fått mer gjennomslag for sine verdier i samarbeid med høyresiden enn med venstre.
Men årets stortingsvalg handler ikke om historien, det handler om framtida og hvilke verdier som skal prege den.
Noen av oss mener det må være verdier som «omsorg for de svakeste» både i vårt eget samfunn og globalt.
De finner man ikke på høyresiden.
Gule og røde roser i samme vase vil kunne være et godt resultat av høstens valg.

Publisert i Agderposten 17. august 2017

søndag 13. august 2017

KrF distanserer seg




Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Statsminister Erna Solberg vil at de fire «borgerlige» partiene skal ha noen felles markeringer i valgkampen, for liksom å vise at de spiller på samme lag.

Det narrespillet har KrFs leder Knut Arild Hareide gitt beskjed om at verken han eller partiet vil delta i.
KrF ønsker ikke å assosiereres med Frp; partiet spiller ikke på samme lag som de.
Det er en ærlig sak.

Samtidig er det vanskelig å se på dette som noe annet enn en første, forsiktig manøver bort fra hele det «borgerlige» regjeringskonseptet, over mot en mer uavhengig rolle i norsk politikk.
Direkte ny er ikke denne rollen.
I de mange årene Arbeiderpartiet satt med mindretallsregjeringer, var KrF, ofte sammen med Sp, en av partiets mest solide støttespillere, første og fremst ved budsjettbehandlinger. Det ble vitset med at Arbeiderpartiet fikk vedtatt sine budsjetter ved hjelp av kapellaner og landbruksvikarer.
Men når det kom til regjeringsdannelser, framsto KrF som et «borgerlig» parti.
Dette har vært en arv fra den tida da norsk politikk var delt i to tydelige blokker, ikke minst i de sakene som gjerne ble regnet som immaterielle verdisaker.
De blokkene eksisterer ikke lenger.
Det ble utover på 1980- og 90-tallet vanskeligere og vanskeligere å argumentere verdipolitisk for at eksempelvis Høyre var en mer naturlig samarbeidspartner for KrF enn Arbeiderpartiet. Etter at Høyre har bundet seg til Frp-masta så ettertrykkelig som tilfellet nå er, har dette blitt umulig.
Riktignok har KrF et landsstyrevedtak på at det primære målet etter valget i september er en regjering av Høyre, KrF og Venstre.
Jeg oppfatter dette som en ren pliktøvelse; det er ikke mange som tror at dette er realistisk.
Dermed er det duket for de «andre løsninger» som landsstyrevedtaket også åpner for i en bisetning.
Beslutningen om å takke nei til felles «borgerlige» markeringer bare bekrefter dette.

Publisert i Klassekampen 14. august 2017

tirsdag 25. juli 2017

Nobelprisen og Nobelkomiteen



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Astrid Bergersen stiller spørsmål ved om Norge bør fortsette å dele ut fredsprisen (Klassekampen 6. juli). Bakgrunnen for utspillet er stakkarsligheten som den norske regjering har utvist når det gjelder den da dødssyke, nå avdøde fredsprisvinneren fra 2010, Liu Xiaobo. Det har åpenbart en høy pris å holde seg til venns med en fornærmet stormakt.


At utdelingen av Nobels fredspris skal skje fra Norge, er fastslått i Alfred Nobels testamente.
Men testamentet sier ingenting hvordan den nobelkomiteen skal settes sammen.
At det er blitt en komité som gjennom det meste av sin historie stort sett har bestått av forhenværende og svært forhenværende politikere, er et valg norske myndigheter har gjort.
Det samme gjelder at sammensetningen av komiteen skal gjenspeile styrkeforholdet i Stortinget.
Det er ikke underlig at man i totalitære stater som Kina nekter å tro at en slik komité kan være «uavhengig».

Solberg-regjeringens stakkarslighet overfor Kina i Liu Xiaobo-saken har bekreftet at tida er overmoden å drøfte og endre reglene for hvordan komiteen settes sammen, og hvem som bør kunne sitte i den.
Noe av det første man bør ta tak i, er om Den norske nobelkomité skal bestå av tidligere politikere i det hele tatt.
Det er ikke noe som tilsier at nær sagt hvilken som helst tidligere politiker har noen spesiell kompetanse på fredsarbeid.
Mange av tildelingene i årenes løp har da også vært slik at man skulle tro det var en pris for humanitært arbeid man delte ut, og ikke en pris for nedrustning, våpenreduksjoner eller avslutning eller forebyggelse av krigshandlinger.

Går man gjennom de mellom 50 og 60 personene som har vært medlemmer av Den norske nobelkomité, ser man fort at den preges av tidligere politikere generelt og mannlige spesielt.
Fram til 1937 kunne medlemmer av regjeringen sitte i komiteen.
De tyske reaksjonene mot at Carl von Ossietzky fikk prisen i 1935 endret på dette.
Fra 1978 har heller ikke sittende stortingsrepresentanter vært medlemmer av nobelkomiteen.
Denne politikerdominansen kan være noe av forklaringen på hvorfor så mange av prisene har gått til politikere som strengt tatt ikke har gjort annet enn det som var jobben deres.

Også blant komitélederne er politikerinnslaget stort, med noen unntak: Professorene John Sannes, Francis Sejersted og Ole Danbolt Mjøs var alle komitéledere.
De hadde sine partiforankringer i henholdsvis Arbeiderpartiet, Høyre og KrF, men var aldri politiske «sluggere» som eksempelvis Gunnar Berge, Thorbjørn Jagland eller Kaci Kullmann Five.
Når Stortinget om et års tid skal peke ut en ny nobelkomité, vil det være både betimelig og klokt om man heller satser på kompetente folk med bakgrunn i vitenskap, journalistikk, kunst og kultur.
En mann som Jahn Otto Johansen ville kunne ha mye å bidra med i en slik sammenheng – tross høy alder virker han fortsatt oppegående.
Andre navn som bør vurderes er forskere som Hilde Henriksen Waage og Janne Haaland Matlary – for å nevne noen.

Publisert i Klassekampen onsdag 26. juli 2017

søndag 9. juli 2017

Hvilket Frp kan man stole på?




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Under programbehandlingen i Fremskrittspartiets landsmøte ble det vedtatt at partiet vil gå inn for å forby omskjæring av gutter. Reaksjonene meldte seg omgående, ikke minst fra partiets kristne velgere, og partiledelsen prøvde først å være høy og mørk på saken: Den sosialpolitiske talspersonen forsvarte vedtaket i flere debatter, og partilederen avviste i Stortinget å ta avstand fra vedtaket.


Nå har pipa fått en annen lyd.
Partilederen forteller både til jødiske og kristne miljøer at saken har ikke «prioritet».
Mer skal det ikke til før en del av de som har kritisert vedtaket, sier seg fornøyd.
Så har da også kristne Frp-velgere og medlemmer lang praksis i å sluke kameler. «Gledelige signaler fra Siv Jensen» jubler eksempelvis avisa Dagen på lederplass.

Parodi
De oss som fulgte med i den politiske debatten så langt tilbake som for fire år siden, har vært vitne til denne parodien før. Da fattet landsmøtet i Frp et programvedtak om å tillate aktiv dødshjelp.
Det vakte også reaksjoner, og Siv Jensen fartet land og strand rundt med spann og spade og drev brannslukking. Dette hadde heller ikke «prioritet», sa hun. Andre beskrev vedtaket som et arbeidsuhell.
Men arbeidsuhellet var ikke verre enn at vedtaket om aktiv dødshjelp ble bekreftet under programbehandlingen ved årets landsmøte også. Faktum står derfor fast: Frp vil arbeide for at aktiv dødshjelp skal bli lov.

Spørsmål
Både dødshjelpsvedtaket og omskjæringsvedtaket gjør det derfor tvingende nødvendig å få svar på følgende: Hvilket Frp kan man stole på? Hva er partiets sanne ansikt og egentlige politikk?
Er det landsmøtet, som vedtar et program som alle tillitsvalgte er forpliktet på, eller er det en lett panisk partileder som overfor utvalgte grupper forsikrer at disse vedtakene er da ikke noe å bry seg om?
Et annet spørsmål det kunne være interessant å få et svar på, er selvfølgelig hvorfor i all verden Frp driver og vedtar – og senere bekrefter - programposter som ikke har «prioritet».

Forplikter
Som de fleste med en smule organisasjonspraksis i bagasjen vet: Et landsmøte er et partis øverste organ. Vedtak der kan bare endres av et nytt landsmøte. Da er det ikke troverdig med en partileder som forsøker å gi inntrykk av at programvedtak er noe hun kan skalte og valte med som hun vil, alt etter hvor populismens vind blåser fra til en hver tid.
Berthold Brecht har sagt det omtrent slik: Når myndighetene og folket ikke kommer overens, bør myndighetene velge seg et annet folk.
Det Siv Jensen driver med i omskjæringsdebatten er ikke brannslukking.
Hun bare later som om brannen ikke er der. Den er ikke prioritert.

Publisert i Agderposten mandag 10. juli 2017

mandag 12. juni 2017

Valgmuligheter i Aust-Agder




Av Nils-Petter Enstad
Rykene


Aust-Agder har i dag fire representanter på Stortinget. Tre av disse er distriktsmandater, mens det fjerde er et utjevningsmandat.


Distriktsmandatene holdes av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, mens Kristelig Folkeparti har det siste mandatet.
Når austegdene skal avgi sine stemmer ved valget 11. september i år, har de 17 lister å velge mellom.
Minst ti av disse er totalt sjanseløse. Flere av dem framstår dessuten som temmelig useriøse.
Den listen som kaller seg «Alliansen» oppfyller begge disse karakteristikkene til overmål. Ikke én av de ni kandidatene er bosatt i fylket. Et litt raskt søk på denne lista i andre fylker, viser dessuten en utbredt gjenbruksstrategi av kandidater. Mange av de samme navnene går igjen i fylke etter fylke.
Heller ikke Kystpartiet gir inntrykk av å være særlig aktuelt som et alternativ for Aust-Agders velgere. Ni av de ti kandidatene er bosatt utenfor fylket. Andrekandidaten er riktignok fra Åmli, men hva man ellers kan si om Åmli: Noen kystkommune er det ikke.

Sjanseløse
Blant de sjanseløse må man også regnet Partiet De Kristne.
Hvorfor skulle de ellers nominere en person fra Bærum som sin førstekandidat?
Den samme kandidaten har for øvrig den samme plassen på sitt partis liste i sitt hjemfylke Akershus, og er ellers strødd litt rundt som kandidat også i andre fylker.
Det samme gjelder partiets «stjerneskudd», husmoren fra Kristiansand.
Hun er tredje kandidat i Aust-Agder, andre kandidat i både Hordaland og Vest-Agder og dessuten førstekandidat i Oslo.
Det er fullt lovlig å nominere samme kandidat i så mange fylker man vil, men en slik praksis forteller jo alt man trenger å vite om seriøsiteten hos dem som driver med det, samt at det antyder noe om hvor realistisk partiets egne folk oppfatter sjansene for at de skal få valgt inn noen i det hele tatt.
Virkelighetssans er ellers ikke det første man forbinder med Partiet De Kristne; de fabler fremdeles om å bli med i regjering, til tross for en oppslutning på promillenivå.

Gjengangere
En god del av de 17 partiene som stiller til valg i Aust-Agder er gjengangere fra tidligere valg.
Det gjelder også de sjanseløse, så som Pensjonistpartiet, Demokratene, Piratpartiet, bare for å nevne noen.
Noen nye har dukket opp, så som «Liberalistene» (som ikke klarte å finne så mange som fem kandidater i fylket til sin liste; to av de fem bor utenfor fylket) og «Helsepartiet». De vil komme til å erfare den politiske livslov som det finnes blytung, historisk empiri på: De som ikke klarer å komme på Stortinget første gang de stiller, klarer det aldri.
Dette bør velgerne ha in mente når de benytter seg av den ene anledningen de har til å påvirke sammensettingen av nasjonalforsamlingen. De færreste av oss vil klare å finne et parti hvor man er enig om absolutt alt.
Vil man bidra med innflytelse bør man derfor finne det partiet man er minst uenig med.
Det er slik demokratiet fungerer.

Publisert i Agderposten tirsdag 13. juni 2017

onsdag 10. mai 2017

Derfor er «plan A» en dårlig idé




Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem


KrF går til valg med et ønske om at landet skal få en ny regjering.


Det ønsket deler jeg dypt og inderlig. Men når man ønsker at den nye regjeringen skal bestå av partiene Høyre, Venstre og KrF, detter jeg av. Det synes jeg er en dårlig idé, både rent politisk og fordi den rett og slett ikke lar seg realisere.
Dette siste er det flere grunner til.
Nettopp ved å innby Høyre til et samarbeid som krever at de vraker det partiet de har regjert sammen med i snart fire år, har man bidratt til å låse en eventuell prosess. Det er mye man kan si om partiet Høyre, men de har i det minste folkeskikk. Den såkalte «plan A» minner mest av alt om en som annonserer sin forlovelse med en som allerede er gift fra før.

Likevel virker det som det er liten vilje til å diskutere annet enn denne famøse forlovelsen i store deler av partiet.
Vest-Agder-representant Grøvan sier til avisa Dagen at man på Sørlandet ikke vil vite av noen annen plan. Det er ikke mitt inntrykk; jeg oppfatter meg som representant for Sørlandet, jeg også.
Noen synes kanskje det er heroisk å binde seg til masta på et synkende skip; på meg virker det snarere suicidalt.

Historien
Hva er det så ved partiet Høyre som gjør at man klamrer seg til tanken om et samarbeid med nettopp dem?
Historien er selvfølgelig et argument.
I fem av de sju regjeringene KrF har deltatt i har også Høyre vært med. I to av dem har de hatt statsministeren, mens KrF har hatt statsministeren i en av dem.
Jeg har sans for historiske argumenter, men de har sine begrensninger.
En ny blågrønn regjering skal ikke føre en politikk for fortida, men for framtida.
Det verdifellesskapet som var mellom Høyre og KrF har i bunn og grunn ikke eksistert siden Borten-regjeringens dager.
Da KrF ble med i Willoch-regjeringen i 1983, var dette grunnlaget alt i ferd med å forvitre; i dag er det gått i fullstendig oppløsning.

Historien 2
Historien brukes også som argument mot et eventuelt samarbeid med Arbeiderpartiet.
Det var Arbeiderpartiet som sørget både for abortloven og ekteskapsloven.
Det er historiske fakta, akkurat som det er faktum i dag at begge disse lovene står fjellstøtt i begge de to partiene som et samarbeid med «plan A» forutsetter.
I jakten på «historiske» argumenter opplever man også at enkelte spar fram sitater som er opptil 90 år gamle for å «dokumentere» Arbeiderpartiets påståtte kristendomsfiendtlighet. En av dem som hentes fram fra den historiske glemsel, er historieprofessoren Edvard Bull d.e.; en mann som døde i 1932. Han var dessuten utenriksminister i den kortvarige Hornsrud-regjeringen i 1928. Han sa mye rart om mange ting, blant annet om demokratiet og parlamentarismen.
Men tullete utsagn og pinlige voteringer kan man finne i de fleste partiers historie. I KrF-sammenheng er det nok å minne om debatten om jesuittparagrafen på 1950-tallet og likestillingsloven på 1970-tallet.

Ny regjering - ny politikk
KrF går til valg på et ønske om en ny regjering.
En ny regjering bør også bety en ny politikk.
Den såkalte «plan A» blir lite annet enn «same shit – new wrapping».
I KrF har man ofte sagt at viktigere enn hvem skal samarbeid med, er hva man skal samarbeide om.
I denne sammenheng bør dette handle om fordelingspolitikken og omsorgen for de svakeste i samfunnet.
Den skal argumentere svært godt som skulle kunne overbevise meg om at Høyre står nærmere KrF enn Arbeiderpartiet i slike saker.
Derfor mener jeg at «plan A» er og blir en veldig dårlig idé.

Publisert som kronikk i Agderposten 10. mai 2017