tirsdag 22. mai 2018

Kristne i samfunnsdebatten




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


«Bør kristne engasjere seg i samfunnsdebatten?» spør Arild Greaker (VL 19. mai). Hans svar blir noe midt mellom «tja» og «njæ». Man forventer mer av en statsviter.



Greaker anbefaler at når man skal «analysere et såkalt kristent standpunkt» bør man spørre etter utgangspunktet: «Springer det ut fra egeninteresse? Er det ute etter å fremme egen etnisitet eller kultur?»
Mener han at når kristne mennesker engasjerer seg i kampen mot slaveri, mot barnearbeid, mot prostitusjon og sosial dumping har dette slike motiver?
Greaker spør også om man «som kristen» bør ta stilling til «kompliserte samfunnsspørsmål som troende attpåtil er svært uenige om». Han er «usikker»; det er «en vanskelig øvelse».
Hva gjør det «vanskelig»?
Skal man som kristen la være å engasjere seg i samfunnsdebatten fordi man kan komme til å være uenig med andre kristne?
Når var alle kristne enige om alt?
Er det ikke når meninger utveksles og brytes at standpunkter og holdninger utvikles?
Han spør også om kristne skal «akseptere brukt av makt for å tvinge gjennom moralske mål, og er dette i konflikt med ens plikt til kjærlighet overfor mennesker?»
Skreller man vekk den polariserende retorikken, blir spørsmålet om kristne skal akseptere at det finnes lover i et samfunn og at disse håndheves.
Det finnes fortellinger om lovbrudd begått av kristne som ikke ble anmeldt fordi man hadde en misforstått oppfatning av hva kristen kjærlighet er.
Forbryterens behov for å bli møtt med kristen kjærlighet ble viktigere enn offerets krav på det samme.
Statsviteren tror Gud arbeider i samfunnet «gjennom ansvarlige mennesker».
Jeg har nok ikke samme betingelsesløse tro på den menneskelige ansvarlighet som han.
Jeg tror denne ansvarligheten også trenger noe å navigere etter.
Kall det gjerne verdier. Kall det gjerne etikk og tro.
På spørsmålet «bør kristne engasjere seg i samfunnsdebatten» finnes det derfor bare ett svar: De ikke bare bør; de er forpliktet til det.

Publisert som debattinnlegg i Vårt Land 23. mai 2018


tirsdag 15. mai 2018

Fredspriskandidaten



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I forkant av det amerikanske presidentvalget i 2016 skrev redaktør Vebjørn Selbekk en leder i avisa Dagen der han konkluderte med at dersom han hadde hatt stemmerett ved dette valget, ville hans stemme gått til Hillary Clinton. Slik tenkte nok det store flertall av nordmenn også, om ikke flertallet av de av avisens lesere som utfolder seg i dens nettforum.


Siden den gang har redaktøren tydeligvis skriftet sinn, og i en lederartikkel datert 11. mai lanserer han president Donald Trump som en «soleklar» kandidat til Nobels Fredspris.
Det er all grunn til både å undre og glede seg over at Nord-Koreas leder Kim Jung-un har sagt seg villig til å møte Trump.
Og det er interessant at Selbekk i sin leder faktisk refererer en del av de absurde kommentarene Trump har kommet med om Nord-Korea.
Men når Selbekk bruker en argumentasjon som ikke kan forstås annerledes enn at han tror Trump på den måten har klart å brøle Kim på plass, sier det mer om Selbekk selv enn om både Trump og Kim.

Kina
Et forhold som ikke nevnes med ett ord i Selbekks lederartikkel, er den rolle Kina kan ha spilt bak i kulissene.
Verken Nord-Korea eller Kim selv kan operere i et vakuum.
Naboen Kina er nærmest en eksistensberettigelse for staten Nord-Korea.
Men i skarp - og klok! - motsetning til Trump, kommuniserer ikke Kinas ledere først og fremst på Twitter.

Reagan
For å begrunne sin teori om at Kim er blitt skremt på plass, begår Selbekk den type slurvete historieskriving som er mer vanlig enn den bør være: Han påstår at en usedvanlig grov og dum «spøk» fra Ronald Reagan i 1984 var det som ga støtet til nedrustningsforhandlingene mellom USA og Sovjet som startet i Reykjavik i 1986. Forklaringen er snarere at Sovjet den gang hadde en leder som var vesentlig klokere enn Reagan, nemlig Mikhail Gorbatsjov.
Med hans navn er man tilbake på nobelsporet: Gorbatsjov fikk som kjent Nobels fredspris i 1990.
Det både kan og bør diskuteres om det er den klokeste fredspristildelingen som har vært gjort, men Selbekk gjør det likevel altfor lett for seg selv når han konkluderer sin lansering av Trump med lettvintheter som at «listen over vinnere inneholder en rekke navn med langt mørkere fortid enn Donald Trump».
Hvem som befinner seg i denne «rekken» av navn kunne det vært interessant å få høre, men ellers er vel det å si at det både har vært skandaløse, så som EU (2012), pinlige, som Obama (2009), og i tillegg en lang, lang rekke av likegyldige tildelinger som ikke huskes for annet enn at de er glemt.

Standard
Men det er noen som alltid vil både stå og skinne som verdige fredsprisvinnere: En Carl von Ossietzky (1935), en Martin Luther King (1964), en Elie Wiesel (1985) eller en Jimmy Carter (2002).
Mer enn Selbekks påstått lange rekke, er det fredsprisvinnere som disse som bør sette standarden for hvem som skal få det som fortsatt regnes som verdens mest prestisjetunge, humanitære pris.

Publisert i Dagen onsdag 16. mai 2018

søndag 18. februar 2018

Skal en folkevalgt kunne fratas sitt verv?




Av Nils-Petter Enstad
7. vara til Arendal bystyre for KrF


Fylkesårsmøtet i Aust-Agder Frp har med stort flertall vedtatt en resolusjon der man går inn for at valgloven skal endres, slik at folkevalgte som av en eller annen grunn bryter med sitt parti i løpet av en valgperiode, eller partiet bryter med dem, skal fratas sitt folkevalgte verv.


Det er forståelig at et slikt forslag kommer fra Frp. Dette er tanker som luftes fra den kanten med jevne mellomrom.
Frp er da også det partiet der denne problemstillingen oftest er aktuell: Det går knapt en valgperiode uten at man hører om enten utmeldinger eller eksklusjoner av Frp-politikere.
Samtidig er det en historisk ironi i at det er nettopp fra dette partiet slike tanker tas fram så ofte og så sterkt.
Hadde den endringen Frp nå vil ha eksistert da Carl I. Hagen kom inn på Stortinget i 1974, som vara etter da nylig avdøde Anders Lange, ville ikke Hagen kunne blitt stortingsrepresentant.
På det tidspunktet var han nemlig ikke medlem av Anders Langes Parti (o.s.v.), men tilhørte noe som kalte seg Reformpartiet (Dette partiet er det antakelig bare vi Svært Spesielt Interesserte som husker!).
Da ville norsk politisk historie sett helt annerledes ut; man blir rent vemodig ved tanken.
Silje Haugli fra Arendal Frp argumenterer med at de folkevalgte representerer et parti og ikke seg selv (Agderposten 15. februar).
Det er bare delvis riktig.
Velgerne kan gjøre endringer på valglistene, og det blir da også gjort i stor skala.
Skal forslaget fra Aust-Agder Frp gjennomføres, må det innebære at denne retten fjernes.
Da må velgerne bare få ei liste som de må bruke «med søkke og snøre», så å si.
Det skal argumenteres meget godt om man vil overbevise noen om at det vil øke interessen for å delta ved politiske valg.

Jeg har tidligere gitt uttrykk for at jeg synes det er uryddig å melde seg ut av det partiet man er valgt inn for midt i en valgperiode og inn i et annet.
Det mener jeg fremdeles.
Det er å bryte den kontrakten man har inngått med velgerne.
Men det er det også når et parti ekskluderer en kandidat man har valgt å nominere.
Også andre partier har eksklusjonsparagrafer, men de bruker dem så å si aldri.
Og noen – som mitt eget! – har det slett ikke.

At Frp er det eneste politiske partiet i Norge for tiden som relativt hyppig har eksklusjonssaker, sier vel sitt om kulturen i det partiet.
Og det forklarer både hvorfor det er fra dette partiet et slikt forslag kommer, og hvorfor det ikke bør bli realisert.

Publisert i Fædrelandsvennen 19. februar - også sendt andre aviser

onsdag 14. februar 2018

En skatt på døden



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Den blå-blå regjeringen, nå også med en dæsj av grønt, ønsker å framstå som en regjering som reduserer både skatter og avgifter. Blant annet har den sørget for å fjerne den såkalte arveavgiften.


I stedet vil den nå innføre noe helt nytt, og som i smakløshet knapt har sett, eller kommer til å se, sin like: Man vil innføre en skatt på døden.
I dag er det gebyrfritt å få utstedt en skifteattest når noen i familien dør.
Dette vil regjeringen Solberg endre på.
De vil innføre et gebyr på 1130 kroner for å få utstedt en slik attest.
Det vil gi 40 millioner mer i statskassa.
Det er jo bare vekslepenger sammenliknet med de avgiftene man har fjernet og vil fjerne, men vi kjenner jo alle ordtaket om musas bidrag til havets vannstand.
Det er i Justisdepartementet man har kommet på denne ideen.
Både dette departementet og Finansdepartementet ledes av et parti som for noen år siden lovte å fjerne alle bomavgifter og som synes både tobakk og alkohol er belagt med altfor store avgifter.
Døden, derimot – den har ingen tenkt på å skattlegge!
Ikke før nå.
Heldigvis har den regjeringen som kommer med disse smakløshetene ikke flertall i Stortinget.
Man bør derfor kunne ha et berettiget håp om at de partiene som faktisk sitter med et slikt flertall viser mer sans for hva som sømmer seg enn duoen Justis/Finans.
Det skal ellers ikke mye til.

Publisert i Agderposten onsdag 14. februar 2018

søndag 10. desember 2017

Fredning av helligdagsfreden



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Så ser kampen for å bevare søndagen som en «annerledesdag» ut til å være vunnet i denne omgang.


Onsdag 6. desember la fire av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter fram et forslag som går ut på at Stortinget skal «legge til grunn at dagens bestemmelser i helligdagsfredloven skal ligge fast».
Dette forslaget har allerede støtte fra et flertall i Stortinget, i og med at KrF, med sin «vippeposisjon», kommer til å støtte det.
Da den blå-blå regjeringen tiltrådte i 2013, var en generell adgang for forretninger til å holde åpent på søndager en av de sakene de ville gjennomføre.
I forrige stortingsperiode ville det vært flertall for et slikt forslag, i og med at det ene av de to daværende støttepartiene regjeringen hadde, Venstre, også hadde programfestet søndagsåpne forretninger.
I 2016 satte regjeringen ned et utvalg som fikk i oppdrag å utrede dette spørsmålet.
Men saken kom ikke til Stortinget før valget i høst, og nå er løpet kjørt: Det er ikke lenger noe flertall nasjonalforsamlingen for en slik endring.

Argumenter
Det er mange ulike argumenter som brukes mot søndagsåpne forretninger, fra de rent kristent/religiøse til de mer praktiske og pragmatiske.
Så vel hensynet til frivillighet og kulturliv som distriktshensyn blir anført.
Det som veier tyngst i et ellers stort sett sekularisert samfunn, er likevel hensynet til de ansatte.
Søndagen som en annerledes dag er sterkt rotfestet i folks bevissthet, uansett livssyn og verdiholdninger.
Ikke alle har hatt like stor forståelse for dette argumentet.
Man har hørt stortingspolitikere på ramme alvor argumentere med at det kan ikke være noe annerledes å ha fri på en tirsdag enn på en søndag. Da er «debatten» på et nivå som må sies å karakterisere seg selv.

Allianse

Kampen for å bevare søndagen som en annerledes dag, er en sak der kristenfolket og arbeiderbevegelsen alltid har stått skulder ved skulder.
I den politiske debatten har denne alliansen først og fremst vært representert ved KrF og Arbeiderpartiet.
Det er en god allianse som det bør jobbes mer med fra begge partier.

Publisert i Klassekampen mandag 11. desember 2017

onsdag 15. november 2017

Om å ta lærdom

Nestleder Lene Langemyr i Aust-Agder Frp la ut en link fra et nynazistisk nettsted på sin facebook-profil.

Da hun ble gjort oppmerksom på hva slags opprinnelse linken hadde, slettet hun den, og har i ettertid «beklaget» at den ble lagt ut (Agderposten 11. november).
Men hva er det hun beklager?
At saken hun delte kom fra et nynazistisk nettsted eller beklager hun det saken faktisk formidlet?
Var det opprinnelsen som var problemet, eller var det innholdet?
Stortingsrepresentant Bruun-Gundersen sier at partiet vil «ta lærdom» av episoden.
Igjen må man spørre: Hva slags lærdom?
At man sjekker opprinnelsen til det man deler, eller at man også sjekker innholdet i det man deler?
Noen av oss tenker at det er nok ikke tilfeldig at det var en Frp-politiker som såpass ukritisk delte en sak som altså lå på et nynazistisk nettsted.
Det er et gammelt ord som sier «vis meg hvem du omgås og jeg skal si deg hvem du er».

Nils-Petter Enstad
Forfatter


Publisert i Agderposten 16. november 2017

søndag 5. november 2017

Reformasjonsjubileet og en nådig Gud



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


«Trenger prester å tro på Gud?» spør Agderposten på lederplass dagen etter at 500-årsminnet for reformasjonen ble markert i en rekke kirker over hele landet.


Lederartikkelen har noen spørsmål som både hver for seg og til sammen kunne være interessante nok, selv om de i hvert fall hos denne leser mest av alt gir assosiasjoner til Peer Gynt: Om det hamrer eller hamres, like fullt så skal det jamres.
Fremdeles er det slik at det store flertall av den norske befolkning har opprettholdt sitt medlemskap i Den norske kirke. De 96 prosent som man opererte med da denne skribent var konfirmant for snart 50 år siden er en saga blott, men fremdeles er tallet høyt.
Muligens har lederskribenten rett i at de fleste er mer interessert i tilbud enn teologi når de bruker kirken som ramme rundt de store livsriter: Bryllup, fødsler, konfirmasjon eller gravferd. De alternative tilbudene har ikke på langt nær den samme appell, verken når det gjelder ramme eller framføring.
Men alt er ikke sagt med det. Når katastrofer rammer eller tragedier skjer, er det verken til Folkets Hus eller idrettshallen folk søker – det er til kirkene.

Det meste og de fleste?

Lederskribenten spør også om kirken, i betydningen kirkerommet, skal være «åpent for det meste».
Det er et godt spørsmål, men trenger kanskje noen presiseringer?
Mer enn «det meste» bør det være om ikke kirken skal være åpen, ikke bare for «de fleste», men for alle.
I dette gjelder også spørsmålet om de kristne kirkenes samfunnsengasjement og samfunnsansvar. En kristen kirke må alltid være maktkritisk. Det er å påpeke og refse overgrep fra makthaverne, er kirkens kall, enten overgrepet går på misbruk av skaperverket eller på hvordan man behandler de svakeste i samfunnet.

Skrinne kår?
«Kanskje må kirken selv bære noe av ansvaret for gudstroens skrinne kår. Det er lenge siden det har vært mulig å begripe hva mange prester i Den norske kirke egentlig mener om sentrale, eksistensielle trosspørsmål, som for eksempel himmel og helvete», heter det i lederartikkelen.
Jeg er ikke sikker på at analysen stemmer, eller at gudstroen har «skrinne kår». Men så er jeg heller ikke sikker på at «himmel og helvete» hører med til de «sentrale, eksistensielle trosspørsmål».
«Himmel og helvete» er en banalisering av et mye større og viktigere spørsmål, nemlig det som på mange måter var utgangspunktet for at Martin Luther stilte det spørsmålet som etter hvert førte til den historiske prosess som vi i dag kaller «reformasjonen».
Spørsmålet han stilte var dette: «Hvor kan jeg finne en nådig Gud?»
Det er spørsmålet går inn til kjernen i det kristne evangeliet, uansett hva slags kirke det er man oppsøker med det spørsmålet i hjertet.

Publisert i Agderposten mandag 6. november, som en respons på avisas lederartikkel 1. november