søndag 18. februar 2018

Skal en folkevalgt kunne fratas sitt verv?




Av Nils-Petter Enstad
7. vara til Arendal bystyre for KrF


Fylkesårsmøtet i Aust-Agder Frp har med stort flertall vedtatt en resolusjon der man går inn for at valgloven skal endres, slik at folkevalgte som av en eller annen grunn bryter med sitt parti i løpet av en valgperiode, eller partiet bryter med dem, skal fratas sitt folkevalgte verv.


Det er forståelig at et slikt forslag kommer fra Frp. Dette er tanker som luftes fra den kanten med jevne mellomrom.
Frp er da også det partiet der denne problemstillingen oftest er aktuell: Det går knapt en valgperiode uten at man hører om enten utmeldinger eller eksklusjoner av Frp-politikere.
Samtidig er det en historisk ironi i at det er nettopp fra dette partiet slike tanker tas fram så ofte og så sterkt.
Hadde den endringen Frp nå vil ha eksistert da Carl I. Hagen kom inn på Stortinget i 1974, som vara etter da nylig avdøde Anders Lange, ville ikke Hagen kunne blitt stortingsrepresentant.
På det tidspunktet var han nemlig ikke medlem av Anders Langes Parti (o.s.v.), men tilhørte noe som kalte seg Reformpartiet (Dette partiet er det antakelig bare vi Svært Spesielt Interesserte som husker!).
Da ville norsk politisk historie sett helt annerledes ut; man blir rent vemodig ved tanken.
Silje Haugli fra Arendal Frp argumenterer med at de folkevalgte representerer et parti og ikke seg selv (Agderposten 15. februar).
Det er bare delvis riktig.
Velgerne kan gjøre endringer på valglistene, og det blir da også gjort i stor skala.
Skal forslaget fra Aust-Agder Frp gjennomføres, må det innebære at denne retten fjernes.
Da må velgerne bare få ei liste som de må bruke «med søkke og snøre», så å si.
Det skal argumenteres meget godt om man vil overbevise noen om at det vil øke interessen for å delta ved politiske valg.

Jeg har tidligere gitt uttrykk for at jeg synes det er uryddig å melde seg ut av det partiet man er valgt inn for midt i en valgperiode og inn i et annet.
Det mener jeg fremdeles.
Det er å bryte den kontrakten man har inngått med velgerne.
Men det er det også når et parti ekskluderer en kandidat man har valgt å nominere.
Også andre partier har eksklusjonsparagrafer, men de bruker dem så å si aldri.
Og noen – som mitt eget! – har det slett ikke.

At Frp er det eneste politiske partiet i Norge for tiden som relativt hyppig har eksklusjonssaker, sier vel sitt om kulturen i det partiet.
Og det forklarer både hvorfor det er fra dette partiet et slikt forslag kommer, og hvorfor det ikke bør bli realisert.

Publisert i Fædrelandsvennen 19. februar - også sendt andre aviser

onsdag 14. februar 2018

En skatt på døden



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Den blå-blå regjeringen, nå også med en dæsj av grønt, ønsker å framstå som en regjering som reduserer både skatter og avgifter. Blant annet har den sørget for å fjerne den såkalte arveavgiften.


I stedet vil den nå innføre noe helt nytt, og som i smakløshet knapt har sett, eller kommer til å se, sin like: Man vil innføre en skatt på døden.
I dag er det gebyrfritt å få utstedt en skifteattest når noen i familien dør.
Dette vil regjeringen Solberg endre på.
De vil innføre et gebyr på 1130 kroner for å få utstedt en slik attest.
Det vil gi 40 millioner mer i statskassa.
Det er jo bare vekslepenger sammenliknet med de avgiftene man har fjernet og vil fjerne, men vi kjenner jo alle ordtaket om musas bidrag til havets vannstand.
Det er i Justisdepartementet man har kommet på denne ideen.
Både dette departementet og Finansdepartementet ledes av et parti som for noen år siden lovte å fjerne alle bomavgifter og som synes både tobakk og alkohol er belagt med altfor store avgifter.
Døden, derimot – den har ingen tenkt på å skattlegge!
Ikke før nå.
Heldigvis har den regjeringen som kommer med disse smakløshetene ikke flertall i Stortinget.
Man bør derfor kunne ha et berettiget håp om at de partiene som faktisk sitter med et slikt flertall viser mer sans for hva som sømmer seg enn duoen Justis/Finans.
Det skal ellers ikke mye til.

Publisert i Agderposten onsdag 14. februar 2018

søndag 10. desember 2017

Fredning av helligdagsfreden



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Så ser kampen for å bevare søndagen som en «annerledesdag» ut til å være vunnet i denne omgang.


Onsdag 6. desember la fire av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter fram et forslag som går ut på at Stortinget skal «legge til grunn at dagens bestemmelser i helligdagsfredloven skal ligge fast».
Dette forslaget har allerede støtte fra et flertall i Stortinget, i og med at KrF, med sin «vippeposisjon», kommer til å støtte det.
Da den blå-blå regjeringen tiltrådte i 2013, var en generell adgang for forretninger til å holde åpent på søndager en av de sakene de ville gjennomføre.
I forrige stortingsperiode ville det vært flertall for et slikt forslag, i og med at det ene av de to daværende støttepartiene regjeringen hadde, Venstre, også hadde programfestet søndagsåpne forretninger.
I 2016 satte regjeringen ned et utvalg som fikk i oppdrag å utrede dette spørsmålet.
Men saken kom ikke til Stortinget før valget i høst, og nå er løpet kjørt: Det er ikke lenger noe flertall nasjonalforsamlingen for en slik endring.

Argumenter
Det er mange ulike argumenter som brukes mot søndagsåpne forretninger, fra de rent kristent/religiøse til de mer praktiske og pragmatiske.
Så vel hensynet til frivillighet og kulturliv som distriktshensyn blir anført.
Det som veier tyngst i et ellers stort sett sekularisert samfunn, er likevel hensynet til de ansatte.
Søndagen som en annerledes dag er sterkt rotfestet i folks bevissthet, uansett livssyn og verdiholdninger.
Ikke alle har hatt like stor forståelse for dette argumentet.
Man har hørt stortingspolitikere på ramme alvor argumentere med at det kan ikke være noe annerledes å ha fri på en tirsdag enn på en søndag. Da er «debatten» på et nivå som må sies å karakterisere seg selv.

Allianse

Kampen for å bevare søndagen som en annerledes dag, er en sak der kristenfolket og arbeiderbevegelsen alltid har stått skulder ved skulder.
I den politiske debatten har denne alliansen først og fremst vært representert ved KrF og Arbeiderpartiet.
Det er en god allianse som det bør jobbes mer med fra begge partier.

Publisert i Klassekampen mandag 11. desember 2017

onsdag 15. november 2017

Om å ta lærdom

Nestleder Lene Langemyr i Aust-Agder Frp la ut en link fra et nynazistisk nettsted på sin facebook-profil.

Da hun ble gjort oppmerksom på hva slags opprinnelse linken hadde, slettet hun den, og har i ettertid «beklaget» at den ble lagt ut (Agderposten 11. november).
Men hva er det hun beklager?
At saken hun delte kom fra et nynazistisk nettsted eller beklager hun det saken faktisk formidlet?
Var det opprinnelsen som var problemet, eller var det innholdet?
Stortingsrepresentant Bruun-Gundersen sier at partiet vil «ta lærdom» av episoden.
Igjen må man spørre: Hva slags lærdom?
At man sjekker opprinnelsen til det man deler, eller at man også sjekker innholdet i det man deler?
Noen av oss tenker at det er nok ikke tilfeldig at det var en Frp-politiker som såpass ukritisk delte en sak som altså lå på et nynazistisk nettsted.
Det er et gammelt ord som sier «vis meg hvem du omgås og jeg skal si deg hvem du er».

Nils-Petter Enstad
Forfatter


Publisert i Agderposten 16. november 2017

søndag 5. november 2017

Reformasjonsjubileet og en nådig Gud



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


«Trenger prester å tro på Gud?» spør Agderposten på lederplass dagen etter at 500-årsminnet for reformasjonen ble markert i en rekke kirker over hele landet.


Lederartikkelen har noen spørsmål som både hver for seg og til sammen kunne være interessante nok, selv om de i hvert fall hos denne leser mest av alt gir assosiasjoner til Peer Gynt: Om det hamrer eller hamres, like fullt så skal det jamres.
Fremdeles er det slik at det store flertall av den norske befolkning har opprettholdt sitt medlemskap i Den norske kirke. De 96 prosent som man opererte med da denne skribent var konfirmant for snart 50 år siden er en saga blott, men fremdeles er tallet høyt.
Muligens har lederskribenten rett i at de fleste er mer interessert i tilbud enn teologi når de bruker kirken som ramme rundt de store livsriter: Bryllup, fødsler, konfirmasjon eller gravferd. De alternative tilbudene har ikke på langt nær den samme appell, verken når det gjelder ramme eller framføring.
Men alt er ikke sagt med det. Når katastrofer rammer eller tragedier skjer, er det verken til Folkets Hus eller idrettshallen folk søker – det er til kirkene.

Det meste og de fleste?

Lederskribenten spør også om kirken, i betydningen kirkerommet, skal være «åpent for det meste».
Det er et godt spørsmål, men trenger kanskje noen presiseringer?
Mer enn «det meste» bør det være om ikke kirken skal være åpen, ikke bare for «de fleste», men for alle.
I dette gjelder også spørsmålet om de kristne kirkenes samfunnsengasjement og samfunnsansvar. En kristen kirke må alltid være maktkritisk. Det er å påpeke og refse overgrep fra makthaverne, er kirkens kall, enten overgrepet går på misbruk av skaperverket eller på hvordan man behandler de svakeste i samfunnet.

Skrinne kår?
«Kanskje må kirken selv bære noe av ansvaret for gudstroens skrinne kår. Det er lenge siden det har vært mulig å begripe hva mange prester i Den norske kirke egentlig mener om sentrale, eksistensielle trosspørsmål, som for eksempel himmel og helvete», heter det i lederartikkelen.
Jeg er ikke sikker på at analysen stemmer, eller at gudstroen har «skrinne kår». Men så er jeg heller ikke sikker på at «himmel og helvete» hører med til de «sentrale, eksistensielle trosspørsmål».
«Himmel og helvete» er en banalisering av et mye større og viktigere spørsmål, nemlig det som på mange måter var utgangspunktet for at Martin Luther stilte det spørsmålet som etter hvert førte til den historiske prosess som vi i dag kaller «reformasjonen».
Spørsmålet han stilte var dette: «Hvor kan jeg finne en nådig Gud?»
Det er spørsmålet går inn til kjernen i det kristne evangeliet, uansett hva slags kirke det er man oppsøker med det spørsmålet i hjertet.

Publisert i Agderposten mandag 6. november, som en respons på avisas lederartikkel 1. november

tirsdag 22. august 2017

Garanti: KrF vil føre KrF-politikk




Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem


Fra tid til annen leser man hjertesukk fra KrF-ere på stand og andre steder om at de møter mennesker som sier at dersom de skal stemme på KrF må de ha en «garanti» for at KrF ikke vil støtte eller gå inn i en regjering ledet av Arbeiderpartiet.


Andre – blant dem yours truly – møter ofte den stikk motsatte forventningen: Folk som vil stemme KrF dersom de får en garanti for at KrF ikke vil støtte en regjeringen der Frp i sin alminnelighet er med, og Sylvi Listhaug i særdeleshet.
Ingen kan gi slike garantier, og man skal heller ikke gi dem. En slik garanti forutsetter en evne til å forskuttere historieskrivingen som verken er mulig eller fornuftig.

Erfaringer
For fire år siden var KrF med på en «garanti» om at «borgerlig» flertall skulle gi en «borgerlig» regjering.
Erfaringene med den garantiutstedelsen er ikke gode.
Viktige «seire» som ble vunnet i forhandlingene ble skuslet vekk da de skulle innfris, dels ved klønete, politisk håndverk (reservasjonssaken), dels ved aktiv motarbeidelse (asylbarna).
Etter hvert ble det tydeligere og tydeligere at særlig det ene av regjeringspartiene ikke oppfattet de to samarbeidspartiene som annet enn politisk stemmekveg som hadde å gjøre som de fikk beskjed om.

Modeller
KrF har et landsstyrevedtak, bekreftet av landsmøtet, om eventuelle samarbeidsmodeller etter årets valg.
Her har man skissert et primærmål, den såkalte «plan A» om en regjering med Høyre, KrF og Venstre.
Den blir det neppe noe av, men vedtaket åpner også for andre modeller: En ren opposisjonstilværelse eller «andre løsninger».
Det eneste KrF dermed har garantert for, er at uansett hvem man samarbeider med, vil man ha mest mulig KrF-politikk ut av samarbeidet.
I det Stortinget som har sittet de fire siste årene, er det fristende å si at man har fått minst mulig KrF-politikk. Så langt inne har «samarbeidsviljen» sittet hos regjeringspartiene at man har vært bare millimeter fra regjeringskrise.

Sentrum-venstre
Skulle man etter valget komme i en situasjon der KrF fortsatt står som en slags støttespiller for en blå-blå regjering, vil det være langt mer krevende å selge ut på en troverdig måte, enn om man skulle være en del av eller støttespiller for en sentrum-venstre regjering.
Nettopp derfor er det klokt ikke å gi andre garantier enn den mest opplagte: KrF vil føre KrF-politikk.

Publisert i papirutgavene til Fædrelandsvennen og Agderposten onsdag 23. august 2017

onsdag 16. august 2017

Gule og røde roser




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Det var tredje gang de sto overfor hverandre på statsministeren kontor der den ene skulle bytte plass med den andre. Begge visste det var siste gang. De hadde med seg hver sin bukett roser. Jens fikk gule roser av Kjell Magne, mens Kjell Magne fikk røde roser av Jens.


- I grunnen passer de sammen, sa Jens om de to bukettene.
- Ja, men det kom jo aldri dit, svarte Kjell Magne.
Kanskje tenkte han tilbake på en telefonsamtale fire år tidligere.
Da hadde Jens, som hadde gjort et dårlig valg, ringt Kjell Magne, som hadde gjort et godt, og lurt på om det kunne være grunnlag for et samarbeid.
Bondeviks svar hadde vært av typen «ikke ring meg, jeg ringer deg».
Noe annet svar var det ikke naturlig å gi denne septemberdagen i 2005.

12 år
Siden den gang har det gått 12 år, og verken Jens eller Kjell Magne er aktuelle som statsministerkandidater lenger.
Men de gule og røde rosene vil kunne kle hverandre fortsatt.
Det er liten tvil om at det er mange politiske og ideologiske berøringspunkter mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti.
Disse er langt flere enn de som har vært mellom KrF og Høyre.
Det fire år lange fornuftsekteskapet mellom disse to partiene som tok slutt i 2005 endte ikke spesielt lykkelig for noen av dem.
Neste gang Høyre flyttet inn på statsministerens kontor, var det ikke med KrF som partner; knapt nok som gjest.
Når partiet denne gang har sendt et halvhjertet frieri til Høyre, er det med noen klare betingelser om hvem som skal få være med på leken.
Det er sjelden noen god strategi, og Høyres respons har da også vært svært lunken.
Gule og blå roser kler ikke hverandre i samme grad som røde og gule på langt nær.

«Verdier»
At politiske partier har ulike prioriteringer og er uenige om enkeltsaker, gir seg selv. I stedet for saker er det derfor de som heller vil snakke om «verdier».
Ser man på historien, kan det et stykke på vei argumenteres for at KrF har fått mer gjennomslag for sine verdier i samarbeid med høyresiden enn med venstre.
Men årets stortingsvalg handler ikke om historien, det handler om framtida og hvilke verdier som skal prege den.
Noen av oss mener det må være verdier som «omsorg for de svakeste» både i vårt eget samfunn og globalt.
De finner man ikke på høyresiden.
Gule og røde roser i samme vase vil kunne være et godt resultat av høstens valg.

Publisert i Agderposten 17. august 2017