torsdag 15. februar 2024

Dumheter i Drammen


Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF


Flertallet i bystyret i Drammen har fattet et vedtak som muligens er ulovlig, men uansett høyst uetisk og dertil ikke så lite dumt: De eneste flyktningene Drammen vil ta i mot i framtiden er slike som kommer fra Ukraina.

At tidligere stortingsrepresentant Jon Helgheim (bildet) er den som mest aktivt har frontet og forsvart vedtaket i media, er som forventet.
Få har som han klart å gi den fremmedfiendtlige politikken i Frp både en stemme og et ansikt.
At Frp sentralt har sitt stille i båten fram til nå, er også noe man registrerer med interesse.
Selv der i gården går det kanskje en grense, om ikke for smakløsheter, så for dumheter.
Det var KrF som sikret flertall for det famøse vedtaket.
Partiets representant argumenterte mot forslaget i debatten, men stemte likevel for det.
Hun har i etterkant sagt at hun følte seg presset til å stemme for, men at det ikke kommer til å skje igjen.
Problemet er bare at det alt har skjedd én gang for mye.
Partiets nestleder Ulstein har da også vært svært tydelig på at dette ikke er KrFs politikk, verken sentralt eller lokalt.
Den lærdommen KrF på alle plan bør ta av denne fadesen er at politisk innflytelse kan kjøpes for dyrt og politisk troverdighet kan selges for billig.
I denne saken har Drammen KrF klart begge deler.

mandag 14. august 2023

Religionskritikk eller hærverk?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Redaktør Vebjørn Selbekk prøver iherdig, men ikke spesielt grundig, overbevisende eller godt, å argumentere for at det å brenne bøker, og særlig Koranen, er «religionskritikk» (Dagen på nett, lederkommentar 31. juli).

Man skal ha respekt for Selbekks engasjement for ytringsfriheten, og for at han, mer enn mange andre, har kjempet hardt for den. Men det betyr ikke at man kan eller skal godta ukritisk de påstandene han anfører.
Å brenne religiøse bøker er ikke «religionskritikk»; det er hærverk.
Religionskritikk krever argumentasjon, refleksjon og kunnskap. Å brenne en bok er ikke uttrykk for noe av dette.
Hvem som helst kan rive av en fyrstikk eller fyre opp en lighter. Det krever ikke noe som helst, utover en smule fingerferdighet.
Jeg vil nok heller ikke bruke ordet «hatkriminalitet» for å beskrive brenning av bøker, det være seg bibler, koranen, Mormons bok eller andre i samme kategori.
Da er hærverk eller pøbelstreker langt mer dekkende.
Skulle man ta Vebjørn Selbekks definisjon av religionskritikk på alvor, må også kirkebranner, moskebranner eller ruteknusing kunne regnes som «religionskritikk» og dermed være beskyttet av ytringsfriheten.

Sendt Dagen 14. august 2023

tirsdag 9. mai 2023

«Et glimt i øyet»?


En person som sitter i en maktposisjon serverer en bløff under en pressekonferanse.

Det blir avslørt nærmest der og da, og maktmennesket forsøker å vri seg unna.
Det ble sagt «med et glimt i øyet», hevder vedkommende; som er idrettspresident Berit Kjøll.
Hun står midt oppe i det som kan fortone seg som en kamp for sitt idrettspolitiske liv.
Å påberope seg «et glimt i øyet» når man står midt i en betent debatt eller konflikt er aldri verken smart eller vellykket.
Det er heller ikke presidentens argument nummer to, at det var snakk om en «dårlig spøk».
I tøffe debatter er det sanne og saklige argumenter som gjelder.
Jo tøffere debatt, noe sannere og sakligere må argumentene være.
Foregår samtalen i en mindre sammenheng kan kanskje glimtet i øyet være noe også andre kan få med seg, men selv da må det brukes med varsomhet.
Under en pressekonferanse fungerer det slett ikke.

9. mai 2023
Nils-Petter Enstad
Forfatter og journalist

lørdag 4. mars 2023

En beklagelse som forplikter


I det som framstår som både den trettende og fjortende time har så vel olje- og energiministeren som statsministeren beklaget de overgrep og menneskerettighetsbrudd som reindriftssamene på Fosen har vært utsatt for.

At det er snakk om et menneskerettighetsbrudd slo Høyesterett fast for halvannet år siden.
I de mer enn 500 dagene som gikk fra dommen ble avsagt og beklagelsen kom virker det for mange av oss som om regjeringen har vært mer opptatt av semantisk hårkløveri enn av å rette opp en fastslått urett.
Beklagelsen satt langt inne og ble framført med noe som kan minne om skjærende tenner, men nå er den kommet.
Det ville ikke skjedd uten at nidkjære aktivister hadde engasjert seg massivt i det som kalles «sivil ulydighet».
I de dagene dette har pågått har maktapparatet, representert ved politiet, gått varmt under fjerning av demonstranter og løfter om både bøter og tiltale.
Skal regjeringens beklagelse ha noen som helst troverdighet, bør den straks utstede et generelt amnesti til de som nå trues av bøter og andre reaksjoner.
Det bør bebudes omgående og utstedes ved første anledning.

Nils-Petter Enstad Forfatter

Sendt flere aviser 4. mars 2023

lørdag 26. november 2022

Arven etter Trump

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Donald Trump, USAs forrige president, har meldt sitt kandidatur til presidentvalget i 2024.

Blir han valgt, vil han være 78 år før han kan tiltre; for øvrig samme alder som hans etterfølger Joe Biden hadde da han tiltrådte. Alder er derfor ikke noe argument verken for eller mot dette kandidaturet.
Et slikt argument er det da heller ikke behov for; det er nok av argumenter mot Trumps kandidatur allerede. Og det viktigste argumentet mot Trump er rett og slett Donald Trump selv, og arven etter den ene presidentperioden han fikk.

Apologeter
Donald Trump har sine norske apologeter, ikke minst i enkelte kristne miljøer. Disse er opptatt av å løfte fram «alt det positive» som fire år med Trump medførte.
«Alt» koker gjerne ned til to forhold: At han flyttet den amerikanske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem og at han passet på å utnevne et antall konservative høyesterettsdommere som så benyttet første anledning til å oppheve den såkalte «Rode vs. Wade»-kjennelsen, som har sikret adgangen til abort over hele USA.
Begge disse sakene er først og fremst symbolpolitikk, og enn symbolpolitikk med mye sprengstoff og konflikt i seg.
Opphevelsen av «Rode vs. Wade» er blitt møtt med at en rekke delstater i stedet har eller er i ferd med å innføre lover som gir adgang til abort i den aktuelle delstaten.
Flyttingen av ambassaden har heller ikke noen annen effekt enn å sementere en allerede forholdsvis fastlåst situasjon.

Taperens myte
Den styggeste delen av arven etter Trump er likevel måten han håndterte et soleklart valgnederlag på.
Det er ingen tvil om at stormingen av kongressen i januar 2021 skjedde med hans velsignelse.
Landets avgående president satt med hendene i fanget og så på at en horde pøbler rett og slett prøvde å begå statskupp.
Allerede i 2016 hadde Trump erklært at han ikke ville godta noe annet valgresultat enn et som kåret ham til vinner.
Den gang trodde nok mange at dette bare var en sleivkjeftet kommentar fra en politisk amatør.
Når resultatet i 2016 ble som det ble førte det til at kommentaren lenge ble stående slik; flåsete, om enn skremmende, fra en som stilte til valg i et demokratisk land.
I 2020 fikk man imidlertid bekreftet at for Donald Trump var demokratiske resultater og spilleregler noe han bare godtok når de gikk hans vei.
I den forbindelse har han klart å etablere en myte om at valget ble «stjålet» fra ham, en myte som overraskende mange gir uttrykk for at de tror på.
Som historisk fenomen kan «stop the steal»-mytologien bare sammenliknes med holocaust-fornekterne.
Med mindre det republikanske partiet, som parti, tar et oppgjør med det som vil bli stående som «arven etter Trump», ser det stygt ut for framtida i Amerikas forente stater.

Publisert i Dagens nettutgave 26. november 2022

onsdag 7. september 2022

KrF: Tid for time-out i abortdebatten?



Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF


Hadle Rasmus Bjuland, leder i KrFU, har foreslått at KrF i neste programperiode skal gå inn for at den nåværende abortloven blir beholdt slik den er. Dette har skapt en rekke sterke reaksjoner, reaksjoner som har til felles at de ikke tar på alvor at det er blitt skapt et helt annet debattklima i abortsaken i de senere år, en endring som KrFs tidligere partileder må ta en stor del av ansvaret for.

Innleggene preges dessuten av en utstrakt evne til å gjøre det ideelle til det funksjonelles fiende.
For hva er alternativet til dagens abortlov?
Det er ikke, som enkelte later til å tro, en mer restriktiv abortlov. Det er en mye mer radikal og liberal lov.
Tar man det faktum inn over seg, går et skritt tilbake og prøver å puste med magen, vil man måtte innse at det å bevare dagens abortlov faktisk er et meget ambisiøst prosjekt. Spørsmålet er derfor om ikke KrF bør unne seg selv en time-out i abortdebatten og konsentrere seg om å bevare dagens lov.

Det har fra flere partier vært luftet forslag om betydelig liberalisering av både tidspunkt, prosedyrer og kriterier for å få innvilget abort.
Disse er kommet etter at det forholdsvis skjøre abortkompromisset som hadde fungert i en god del år ble satt i spill av daværende KrF-nestleder Kjell Ingolf Ropstad og daværende statsminister Erna Solberg i forbindelse med debatten om KrFs linjevalg i 2018. Basert på det som framstår som lite annet enn uforpliktende småprat mellom disse to sto Ropstad fram i debatt etter debatt og hevdet at dersom KrF gikk inn i Solberg-regjeringen, ville man stå overfor «en historisk sjanse» til å få endret abortloven.
De aller fleste – jeg vil tro også Ropstad selv – visste at dette ikke kunne stemme.
Men påstanden traff tydeligvis mange nok til at meget knapt flertall på partiets ekstraordinære landsmøte valgte å følge Ropstad og Bollestad i retningsvalget.
Dette har partiet blødd for hver dag siden. Valgresultatet i 2021 ga svaret på hva velgerne mente om både prosessen og beslutningen.
Resultatet av den «historiske sjansen» ble som forventet: Med et nødskrik, der representanter for både Venstre og Høyre måtte brøles på plass, fikk man vedtatt en kosmetisk endring av abortloven, så å si uten praktisk betydning, og som åpenbart lever på lånt tid.
Jeg har aldri ment at dagens abortlov er en «god» lov, men tar på alvor at eventuelle alternativer i dagens politiske klima er mye verre.
Da er det tid for en time-out.

Opprinnelig sendt Dagen, som foreløpig (etter en drøy uke) ennå ikke har hatt det på verken nettutgaven eller papirutgaven. Teksten er derfor sendt flere andre aviser i dag (7. sept. 2022).

onsdag 31. august 2022

KrF: En administrasjon i oppløsning

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF

I løpet av få uker har tre sentrale personer i Kristelig Folkepartis administrative ledelse, generalsekretæren, assisterende generalsekretær og partiets pressesjef, sagt opp sine stillinger.

Alle tre forsikrer at det ikke ligger noen dramatikk bak disse oppsigelsene og to av dem bruker, nærmest ordrett, samme begrunnelse: Det var tid for å «gå videre».
I noen sammenhenger blir det sagt at ett tilfelle kan være tilfeldig, to er påfallende og tre er et mønster.
Mønsteret i dette tilfellet ser ut til å være en administrasjon som er i ferd med å gå i oppløsning.
Da generalsekretæren sa opp sin stilling i juni ble det spekulert på lederplass i Dagen om at det kunne ligge politiske motiver/konflikter bak dette. Når ytterligere to i den administrative ledelsen sier opp så å si samtidig, er det mer naturlig å se for seg at det er snakk om en kulturkonflikt i organisasjonen enn en politisk uenighet i et parti.
Hva denne konflikten har bestått i får vi kanskje aldri vite. Men det gamle ordtaket om at «når krybben er tom, bites hestene» kan være en del-forklaring.
Linjevalget partiet gjorde i 2018 ble en katastrofe for både oppslutning og troverdighet.
Med en oppslutning under sperregrensen satt man igjen med bare tre distriktsmandater og ingen utjevningsmandater.
Dette fikk dramatiske konsekvenser for partiets økonomi og den nye generalsekretæren, med bakgrunn fra næringslivet, gjorde noen hardhendte nedskjæringer og endringer i staben der mye viktig kompetanse forsvant.
Med bare et år til neste valg, står KrF overfor enorme utfordringer av både politisk og organisatorisk art.
Raden av oppsigelser fra nøkkelpersoner i staben bare bekrefter dette.

Publisert i Dagen på nett 31. august 2022