onsdag 10. desember 2008

KRISTEN SKJØNNLITTERATUR PÅ NORSK?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Den kristne romanen selger fremdeles godt, men er ikke skrevet av norske forfattere, kan man lese i Aftenposten søndag 9. november. Den assisterende butikksjefen i Bok & Media etterlyser norske forfattere som kan/vil skrive kristen skjønnlitteratur. I mellomtiden er det publikummet som ønsker seg slike romaner, henvist til oversatte bøker, de fleste av dem av amerikanske forfattere.

Forlagssjef Asle Dingstad er på sin side usikker på om man skal ønske den norske, kristne romanen noe nytt liv. Han mener en kristen roman framfor alt må ha litterære kvaliteter. Jeg skal så visst ikke motsi ham på det, men melder likevel en motforestilling: Er de litterære kvalitetene ved de oversatte, amerikanske romanene som preger de kristne, skjønnlitterære utgivelsene i Norge så veldig imponerende? Denne motforestillingen rammer ikke først og fremst Asle Dingstad, for han gir ut forholdsvis lite skjønnlitteratur på det forlagshuset han leder, det være seg norsk eller oversatt, men den slår desto tyngre inn overfor de to største, kristne forlagene her i landet, nemlig Hermon og Lunde. Og de bruker den samme begrunnelsen: De får ikke inn gode nok manuskripter.
På hjemmesiden til Lunde Forlag teller jeg 55 titler som forlaget selv beskriver som skjønnlitterære. Her en to norske forfattere registrert med én tittel hver, i tillegg en én forfatter registrert med en romanserie på i alt åtte titler. Av 55 skjønnlitterære titler er det altså 45 som er oversatt, noen fra dansk eller svensk, men de fleste fra engelsk ("amerikansk").
På hjemmesidene til Hermon forlag er det listet opp 30 titler i kategorien "romaner" – én av disse er skrevet av en norsk forfatter.
Det er vanskelig å se noen annen årsak til at de kristne forlagene legger terskelen for å gi ut kristne romaner av norske forfattere så mye høyere enn for å gi ut oversatte bøker, er at det er langt billigere å produsere oversatte bøker enn å gi ut originalmanuskripter. Dette er i og for seg en ærlig sak, men da bør man også være tydelig på at det er slik det henger sammen. Med den retorikken som nå gjerne brukes, skapes det inntrykk av at det ikke finnes kristne forfattere som skriver romaner som holder litterære mål.
Jeg er klar over at dette er en litt overforenklet beskrivelse, for det gis jo ut "kristne" romaner, skrevet av kristne forfattere, også på de profane forlagene. Levi Henriksen kan være ett navn å nevne i forbifarten. Og man har da eksempler fra norsk litteraturhistorie på at kristne forlag førte fremragende forfattere inn i den norske bokheimen. Alfred Hauges forfatterskap på Ansgar, der han debuterte i 1941 med "Septemberfrost", er eksempel på dette.
Her kunne man ellers fort vikle seg inn i en sjangerdebatt om hva en kristen roman er. Mange ser nok da for seg den typen fortellinger som forfattere som Lars Rustbøle, Per Hilleren og J.F. Løvgren nærmest serieproduserte helt fram til 1970-tallet. Dette var som regel lite annet enn forkynnelse i fortellingens form. Om noen skulle tro det: Jeg har ikke noe stort ønske om at norske forfattere skal gå inn i den tradisjonen igjen. Og samtidig må det være lov å mene at svært mange av de oversatte romanene på de kristne forlagene ligger nettopp denne tradisjonen svært nær.
Lunde Forlag tok et spennende initiativ for noen år siden, og utlyste en konkurranse om den beste, kristne roman. Romanen som vant, hadde lagt handlingen til Roma på Neros tid. Kanskje kunne det neste tema for en romankonkurranse være en kristen samtidsroman?

Publisert i Vårt Land 19. november 2008

søndag 30. november 2008

PÅ HØYRES KJØKKEN

Av Nils-Petter Enstad
"Tåler man ikke varmen, får man komme seg ut av kjøkkenet", siterte Østfold Høyres førstekandidat Ingjerd Schau som en kommentar til nominasjonsbråket i Østfold Høyre, og Georg Apenes sitt angrep på Martin Engeseth i særdeleshet.

For oss som følger prosessen utenfra, virker det ikke som det er temperaturen på Høyres kjøkken som er problemet, det er hygienen. Sjelden passet uttrykket "flere kokker, mere søl" enn i dette tilfellet.
Det verste sølet sto styret i Fredrikstad Høyre for. Med sitt kløneri maktet de det som burde vært det umulige, nemlig å skape sympati for den personen som sto for det mest pøbelaktige personangrepet i nyere norsk, politisk historie: Georg Apenes. Mer enn datadirektørens "argumentasjon", var det lokallagsstyrets rot som underminerte oppslutningen om Engeseth på førsteplassen.
At Apenes i etterkant gikk ut og nærmest hånte Engeseth for at han ikke tok til takke med andreplassen, viser hvor lite han forstår av det han selv setter i gang. Hva slags logikk er det i at en kandidat som etter sigende er "massivt udugelig" (o.s.v.) når det er snakk om førsteplassen, skulle være god nok på andreplassen? Er det ikke mer substans i de grove personkarakteristikkene fra Georg Apenes? Man får unektelig assosiasjoner til hva slags tønner det er som ramler mest.
Ingjerd Schou gjorde i NRK Østfold mandag morgen et halvhjertet forsøk å gjøre noe med hygienen på Høyres kjøkken. Hun kunne beklage både form og innhold, sa hun. Som rengjøring betraktet er det knapt nok som å feie ting under teppet. Er det noe Høyres kjøkken trenger nå, er det storrengjøring og utlufting.
Heldigvis er det ikke fra dette kjøkkenet jeg henter min mat.
(Sendt Østfold-avisene 25. november 2008)

torsdag 20. november 2008

SIRKUS I FREDRIKSTAD HØYRE

Av Nils-Petter Enstad
Med onsdagens vedtak om å oppheve eksklusjonen av Georg Apenes fra Fredrikstad Høyre, har lokallagets styre tilsynelatende gjenopprettet tingenes tilstand, og alt er bare idyll igjen. Men det er selvsagt bare tilsynelatende.


Den fungerende lokallagslederens nokså patetiske forsøk på å virke begeistret og fornøyd, kan saktens kalle på medynk, men har liten troverdighet. Å skulle argumentere for at et vedtak som ble gjort på mandag var riktig da, mens det å oppheve det på onsdag var riktig da, er nødt til å føre til en type logisk spagat som det ikke er gitt noe menneske å komme helskinnet opp fra igjen.
Hva er så status etter den selsomme sirkusforestillingen som Fredrikstad Høyre har stått for de siste dagene? Først og fremst dette: Lokallaget har et styre som tydeligvis har problemer med nervene. Man har et lokallagsstyre som lar adrenalinet råde i en slik grad at man fatter vedtak som ikke bare er organisasjonsmessig tvilsomme, men som er politisk dumme. I politisk arbeid er det siste verre enn det første.
Det er mye man kan si om Georg Apenes og hans måte å føre debatt på. Det går an å formulere seg bedre og mer både propert og elegant enn han gjorde i sin rabiate artikkel mot Martin Engseth i særdeleshet og partifeller i sin alminnelighet. Hadde ikke ”elefant i glassbutikk” vært et så forslitt bilde, kunne det passet her. Jeg vil tro at Apenes i sitt stille sinn erkjenner at han ikke hadde sin aller beste dag som offentlig debattant da han skrev sitt innlegg til Fredrikstad Blad. Men et parti som ikke har råd til å holde seg med medlemmer som slår på stortromma av og til, og som bommer på rytmen i utøvelsen av dette, har et problem – først og fremst i forhold til demokratiet (En digresjon: Jeg slo i flere år selv stortromme i Frelsesarmeens musikkorps i Oslo; det er et instrument som krever både musikalitet og rytmesans, i fall noe skulle tro det bare er å dundre løs).
At Martin Engseth selv tok så klar avstand fra eksklusjonen av Georg Apenes, tjener ham til ære, selv om det også bare skulle mangle. Martin Engseth har selv vist at han kan gi friske karakteristikker av folk han er uenig med. Det konkrete i Apenes sin kritikk av Engseth – at han er for usynlig, blant annet – kan man også ha ulike meninger om. I den forbindelse er det et lite paradoks at den kandidaten Apenes selv har støttet, Ingjerd Schou, heller ikke har vært av de mest synlige østfoldpolitikere, verken som statsråd eller stortingsrepresentant.
Georg Apenes har tatt til orde for at det bør innkalles til et ekstraordinært årsmøte i Fredrikstad Høyre. Av alt som er blitt sagt under denne politiske sirkusforestillingen, er kanskje dét noe av det klokeste.

(Sendt Østfold-avisene 20. november 2008)

EN SKREKKENS PROSESS

Av Nils-Petter Enstad

Med re-oppnevningen av Reidar Hjermann som barneombud for fire nye år, har norsk forvaltnings mest kaotiske og uverdige prosess funnet den eneste løsningen som i hvert fall har et snev av anstendighet over seg. I kjølvannet av prosessen ligger én statsrådsavgang, et embetsverk med frynsete tillit og en rekke søkere som har grunn til å føle seg lurt.


Det klokeste som skjedde i denne maratonen var trolig at det ble oppnevnt en settestatsråd som kunne få avsluttet saken på en noen lunde anstendig måte, etter at departementet for andre gang var i ferd med å blamere seg ved å foreta en kompisutnevnelse.
Det er aldri vakkert å se makta te seg, men heldigvis er det sjelden man ser den gjøre det på en så klossete og håpløs måte som i denne saken. Man klarte det utrolige kunststykke å ikke gjøre én eneste ting riktig. Prosessen bør gå inn i framtidige læreverk som det klassiske eksempel på forvaltningspraksis på sitt verste.

REELLE PROSESSER
Det er selvfølgelig ingen automatikk i at en som har vært ansatt på åremål, skal få dette forlenget. Blir det satt i gang en utlysnings- og søknadsprosess, skal den være reell, enten det gjelder det offentlige eller private arbeidsmarkedet. Det som gjorde at prosessen rundt utnevnelsen av barneombud for de fire neste årene ble så gal, var ikke at man eventuelt ønsket å bytte ut Reidar Hjermann, men begrunnelsen man ga, eller enda mer: ikke ga.
Da Manuela Ramin-Osmundsen utnevnte Ida Hjort Kraby begrunnet hun dette med at regjeringen ønsket å styrke den juridiske kompetansen i barneombudet. Det var en begrunnelse som luktet lang vei: Det var allerede flere jurister ansatt i ombudet. Så kom venninneproblematikken fram, med alt den førte med seg. Blant annet at den nyutnevnte takket nei til stillingen. Da tilsier vanlig ansettelsespraksis at tilbudet går til den som er innstilt som nr. 2. Det var Reidar Hjermann. Men i stedet for å følge vanlig praksis, startet man hele prosessen forfra. Begrunnelsen var at det var kommet en ny statsråd i departementet. I ettertid har det vist seg at den virkelige begrunnelsen var at det gamle embetsverket fremdeles holdt i tømmene.

PARODISK
Var den første prosessen uryddig, ble den neste parodisk, og regjeringen har trolig bare vært millimetre fra å gjøre en ny skandaleutnevnelse; denne gang av en den nye statsrådens tidligere arbeidskolleger. Hun ble trukket fram av en eller annen hatt langt på overtid, seks uker etter at den nye søknadsfristen var gått ut. Barne- og familieminister Anniken Huitfeldt forsto åpenbart at det ville bli stilt spørsmål ved hennes habilitet dersom en tidligere kollega skulle bli utnevnt, og ba om at en settestatsråd overtok saken. Men at samarbeidet mellom statsråden og det påtenkte barneombudet ville være en eneste lang habilitetskonflikt, innså hun tydeligvis ikke.
Det forsto trolig Knut Storberget, som den skarpskodde juristen han er. Han forsto også at en ny venneutnevnelse ville bli altfor politisk kostbart for en regjering som allerede sliter både innad og i opinionen, og hogg den gordiske knute tvert over.
Det skal han ha ros for.
Men så er han også den eneste som fortjener ros i denne saken.

(Skrevet i juni 2008)