søndag 30. november 2008

PÅ HØYRES KJØKKEN

Av Nils-Petter Enstad
"Tåler man ikke varmen, får man komme seg ut av kjøkkenet", siterte Østfold Høyres førstekandidat Ingjerd Schau som en kommentar til nominasjonsbråket i Østfold Høyre, og Georg Apenes sitt angrep på Martin Engeseth i særdeleshet.

For oss som følger prosessen utenfra, virker det ikke som det er temperaturen på Høyres kjøkken som er problemet, det er hygienen. Sjelden passet uttrykket "flere kokker, mere søl" enn i dette tilfellet.
Det verste sølet sto styret i Fredrikstad Høyre for. Med sitt kløneri maktet de det som burde vært det umulige, nemlig å skape sympati for den personen som sto for det mest pøbelaktige personangrepet i nyere norsk, politisk historie: Georg Apenes. Mer enn datadirektørens "argumentasjon", var det lokallagsstyrets rot som underminerte oppslutningen om Engeseth på førsteplassen.
At Apenes i etterkant gikk ut og nærmest hånte Engeseth for at han ikke tok til takke med andreplassen, viser hvor lite han forstår av det han selv setter i gang. Hva slags logikk er det i at en kandidat som etter sigende er "massivt udugelig" (o.s.v.) når det er snakk om førsteplassen, skulle være god nok på andreplassen? Er det ikke mer substans i de grove personkarakteristikkene fra Georg Apenes? Man får unektelig assosiasjoner til hva slags tønner det er som ramler mest.
Ingjerd Schou gjorde i NRK Østfold mandag morgen et halvhjertet forsøk å gjøre noe med hygienen på Høyres kjøkken. Hun kunne beklage både form og innhold, sa hun. Som rengjøring betraktet er det knapt nok som å feie ting under teppet. Er det noe Høyres kjøkken trenger nå, er det storrengjøring og utlufting.
Heldigvis er det ikke fra dette kjøkkenet jeg henter min mat.
(Sendt Østfold-avisene 25. november 2008)

torsdag 20. november 2008

SIRKUS I FREDRIKSTAD HØYRE

Av Nils-Petter Enstad
Med onsdagens vedtak om å oppheve eksklusjonen av Georg Apenes fra Fredrikstad Høyre, har lokallagets styre tilsynelatende gjenopprettet tingenes tilstand, og alt er bare idyll igjen. Men det er selvsagt bare tilsynelatende.


Den fungerende lokallagslederens nokså patetiske forsøk på å virke begeistret og fornøyd, kan saktens kalle på medynk, men har liten troverdighet. Å skulle argumentere for at et vedtak som ble gjort på mandag var riktig da, mens det å oppheve det på onsdag var riktig da, er nødt til å føre til en type logisk spagat som det ikke er gitt noe menneske å komme helskinnet opp fra igjen.
Hva er så status etter den selsomme sirkusforestillingen som Fredrikstad Høyre har stått for de siste dagene? Først og fremst dette: Lokallaget har et styre som tydeligvis har problemer med nervene. Man har et lokallagsstyre som lar adrenalinet råde i en slik grad at man fatter vedtak som ikke bare er organisasjonsmessig tvilsomme, men som er politisk dumme. I politisk arbeid er det siste verre enn det første.
Det er mye man kan si om Georg Apenes og hans måte å føre debatt på. Det går an å formulere seg bedre og mer både propert og elegant enn han gjorde i sin rabiate artikkel mot Martin Engseth i særdeleshet og partifeller i sin alminnelighet. Hadde ikke ”elefant i glassbutikk” vært et så forslitt bilde, kunne det passet her. Jeg vil tro at Apenes i sitt stille sinn erkjenner at han ikke hadde sin aller beste dag som offentlig debattant da han skrev sitt innlegg til Fredrikstad Blad. Men et parti som ikke har råd til å holde seg med medlemmer som slår på stortromma av og til, og som bommer på rytmen i utøvelsen av dette, har et problem – først og fremst i forhold til demokratiet (En digresjon: Jeg slo i flere år selv stortromme i Frelsesarmeens musikkorps i Oslo; det er et instrument som krever både musikalitet og rytmesans, i fall noe skulle tro det bare er å dundre løs).
At Martin Engseth selv tok så klar avstand fra eksklusjonen av Georg Apenes, tjener ham til ære, selv om det også bare skulle mangle. Martin Engseth har selv vist at han kan gi friske karakteristikker av folk han er uenig med. Det konkrete i Apenes sin kritikk av Engseth – at han er for usynlig, blant annet – kan man også ha ulike meninger om. I den forbindelse er det et lite paradoks at den kandidaten Apenes selv har støttet, Ingjerd Schou, heller ikke har vært av de mest synlige østfoldpolitikere, verken som statsråd eller stortingsrepresentant.
Georg Apenes har tatt til orde for at det bør innkalles til et ekstraordinært årsmøte i Fredrikstad Høyre. Av alt som er blitt sagt under denne politiske sirkusforestillingen, er kanskje dét noe av det klokeste.

(Sendt Østfold-avisene 20. november 2008)

EN SKREKKENS PROSESS

Av Nils-Petter Enstad

Med re-oppnevningen av Reidar Hjermann som barneombud for fire nye år, har norsk forvaltnings mest kaotiske og uverdige prosess funnet den eneste løsningen som i hvert fall har et snev av anstendighet over seg. I kjølvannet av prosessen ligger én statsrådsavgang, et embetsverk med frynsete tillit og en rekke søkere som har grunn til å føle seg lurt.


Det klokeste som skjedde i denne maratonen var trolig at det ble oppnevnt en settestatsråd som kunne få avsluttet saken på en noen lunde anstendig måte, etter at departementet for andre gang var i ferd med å blamere seg ved å foreta en kompisutnevnelse.
Det er aldri vakkert å se makta te seg, men heldigvis er det sjelden man ser den gjøre det på en så klossete og håpløs måte som i denne saken. Man klarte det utrolige kunststykke å ikke gjøre én eneste ting riktig. Prosessen bør gå inn i framtidige læreverk som det klassiske eksempel på forvaltningspraksis på sitt verste.

REELLE PROSESSER
Det er selvfølgelig ingen automatikk i at en som har vært ansatt på åremål, skal få dette forlenget. Blir det satt i gang en utlysnings- og søknadsprosess, skal den være reell, enten det gjelder det offentlige eller private arbeidsmarkedet. Det som gjorde at prosessen rundt utnevnelsen av barneombud for de fire neste årene ble så gal, var ikke at man eventuelt ønsket å bytte ut Reidar Hjermann, men begrunnelsen man ga, eller enda mer: ikke ga.
Da Manuela Ramin-Osmundsen utnevnte Ida Hjort Kraby begrunnet hun dette med at regjeringen ønsket å styrke den juridiske kompetansen i barneombudet. Det var en begrunnelse som luktet lang vei: Det var allerede flere jurister ansatt i ombudet. Så kom venninneproblematikken fram, med alt den førte med seg. Blant annet at den nyutnevnte takket nei til stillingen. Da tilsier vanlig ansettelsespraksis at tilbudet går til den som er innstilt som nr. 2. Det var Reidar Hjermann. Men i stedet for å følge vanlig praksis, startet man hele prosessen forfra. Begrunnelsen var at det var kommet en ny statsråd i departementet. I ettertid har det vist seg at den virkelige begrunnelsen var at det gamle embetsverket fremdeles holdt i tømmene.

PARODISK
Var den første prosessen uryddig, ble den neste parodisk, og regjeringen har trolig bare vært millimetre fra å gjøre en ny skandaleutnevnelse; denne gang av en den nye statsrådens tidligere arbeidskolleger. Hun ble trukket fram av en eller annen hatt langt på overtid, seks uker etter at den nye søknadsfristen var gått ut. Barne- og familieminister Anniken Huitfeldt forsto åpenbart at det ville bli stilt spørsmål ved hennes habilitet dersom en tidligere kollega skulle bli utnevnt, og ba om at en settestatsråd overtok saken. Men at samarbeidet mellom statsråden og det påtenkte barneombudet ville være en eneste lang habilitetskonflikt, innså hun tydeligvis ikke.
Det forsto trolig Knut Storberget, som den skarpskodde juristen han er. Han forsto også at en ny venneutnevnelse ville bli altfor politisk kostbart for en regjering som allerede sliter både innad og i opinionen, og hogg den gordiske knute tvert over.
Det skal han ha ros for.
Men så er han også den eneste som fortjener ros i denne saken.

(Skrevet i juni 2008)