EN SKREKKENS PROSESS

Av Nils-Petter Enstad

Med re-oppnevningen av Reidar Hjermann som barneombud for fire nye år, har norsk forvaltnings mest kaotiske og uverdige prosess funnet den eneste løsningen som i hvert fall har et snev av anstendighet over seg. I kjølvannet av prosessen ligger én statsrådsavgang, et embetsverk med frynsete tillit og en rekke søkere som har grunn til å føle seg lurt.

Det klokeste som skjedde i denne maratonen var trolig at det ble oppnevnt en settestatsråd som kunne få avsluttet saken på en noen lunde anstendig måte, etter at departementet for andre gang var i ferd med å blamere seg ved å foreta en kompisutnevnelse.
Det er aldri vakkert å se makta te seg, men heldigvis er det sjelden man ser den gjøre det på en så klossete og håpløs måte som i denne saken. Man klarte det utrolige kunststykke å ikke gjøre én eneste ting riktig. Prosessen bør gå inn i framtidige læreverk som det klassiske eksempel på forvaltningspraksis på sitt verste.

REELLE PROSESSER
Det er selvfølgelig ingen automatikk i at en som har vært ansatt på åremål, skal få dette forlenget. Blir det satt i gang en utlysnings- og søknadsprosess, skal den være reell, enten det gjelder det offentlige eller private arbeidsmarkedet. Det som gjorde at prosessen rundt utnevnelsen av barneombud for de fire neste årene ble så gal, var ikke at man eventuelt ønsket å bytte ut Reidar Hjermann, men begrunnelsen man ga, eller enda mer: ikke ga.
Da Manuela Ramin-Osmundsen utnevnte Ida Hjort Kraby begrunnet hun dette med at regjeringen ønsket å styrke den juridiske kompetansen i barneombudet. Det var en begrunnelse som luktet lang vei: Det var allerede flere jurister ansatt i ombudet. Så kom venninneproblematikken fram, med alt den førte med seg. Blant annet at den nyutnevnte takket nei til stillingen. Da tilsier vanlig ansettelsespraksis at tilbudet går til den som er innstilt som nr. 2. Det var Reidar Hjermann. Men i stedet for å følge vanlig praksis, startet man hele prosessen forfra. Begrunnelsen var at det var kommet en ny statsråd i departementet. I ettertid har det vist seg at den virkelige begrunnelsen var at det gamle embetsverket fremdeles holdt i tømmene.

PARODISK
Var den første prosessen uryddig, ble den neste parodisk, og regjeringen har trolig bare vært millimetre fra å gjøre en ny skandaleutnevnelse; denne gang av en den nye statsrådens tidligere arbeidskolleger. Hun ble trukket fram av en eller annen hatt langt på overtid, seks uker etter at den nye søknadsfristen var gått ut. Barne- og familieminister Anniken Huitfeldt forsto åpenbart at det ville bli stilt spørsmål ved hennes habilitet dersom en tidligere kollega skulle bli utnevnt, og ba om at en settestatsråd overtok saken. Men at samarbeidet mellom statsråden og det påtenkte barneombudet ville være en eneste lang habilitetskonflikt, innså hun tydeligvis ikke.
Det forsto trolig Knut Storberget, som den skarpskodde juristen han er. Han forsto også at en ny venneutnevnelse ville bli altfor politisk kostbart for en regjering som allerede sliter både innad og i opinionen, og hogg den gordiske knute tvert over.
Det skal han ha ros for.
Men så er han også den eneste som fortjener ros i denne saken.

(Skrevet i juni 2008)