fredag 24. april 2009

Fritt ord for alle?

FRITT ORD FOR ALLE?
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Tildeling av Fritt Ord-prisen til filosofen og forfatteren Nina Karin Monsen har vakt sterk debatt. Det tyder på at tildelingen er klok og riktig – det verste som kan skje en slik pris ville være at den bare vakte slapp, likegyldig tilslutning. En slik pris ville ikke være en pris for det frie ord, men for den politiske korrekthet, for den uengasjerte mainstreamhet og den sløve selvfølgelighet.
At aktivisten Karen Christine Friele har gått ut og erklært at hun vil levere tilbake den Fritt Ord-prisen hun selv fikk i 1978 bare bekrefter dette. Samtidig bekrefter det at for Karen Christine Friele er retten til det frie ord noe som bare gjelder dem som er enige med henne selv, eller som hun kan godta. Og da er det kanskje like greit at hun ikke lenger vil identifiseres med denne prisen. Hun står ikke lenger for de samfunnsmessige verdiene som en slik pris er ment å være en honnør for: At man får prisen for ”gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt”.

søndag 19. april 2009

HØYT SPILL FRA STOLTENBERG

Det er et høyt spill statsminister og partileder Jens Stoltenberg gir seg i kast med når han ifølge mediene ”fillerister Bondevik-partiene”, omtaler de ulike partiene på Stortinget som ”opposisjonen” i bestemt form entall og harselerer over at man ikke har satt sammen et regjeringsalternativ som skal være basert på et storting som ennå ikke er valgt.
At den slags politisk stand up fungerer i et landsmøte med stort behov for selvbekreftelse, skal ikke forundre noen. Men i det offentlige rom blir en slik forestilling bare patetisk.
Noen bør kanskje minne så vel statsministeren som partilederen om at ingen regjering i nyere tid har hatt et slikt behov for å drive offentlig brannslukking på egne saker og utspill som den nåværende. Brannslukkingen har dels handlet om hele regjeringen som kollegium, dels på saker der ikke minst Stoltenbergs eget parti har stått sentralt.
Det er selvsagt noe visst heroisk i at Jens Stoltenberg til de grader binder seg selv til masten i den rødgrønne skuta, og nekter å innse at det kan bli behov for andre regjeringskonsept enn det nåværende. Lite tyder på at det blir flertall for de rødgrønne partiene etter valget, og da er vel bunnplanken i hele prosjektet borte. Det var jo nettopp behovet for en flertallsregjering og en stabil, forutsigbar politikk som var det mantra man brukte foran valget i 2005.
Hvor stabil politikk ble, har man sett tallrike eksempler på. Det er nesten så man har spurt seg hva man skal med en opposisjon når tilstandene innad i regjeringsalliansen er som den er. Uansett har disse fire årene dokumentert at flertallsregjeringer er sterkt oppskrytt. Den demokratiske kvaliteten på politikken er langt større med mindretallsregjeringer enn flertallsregjeringer.

(Sendt diverse aviser 19. april 2009)