SAMLINGSPARTIET OG HISTORIESKRIVINGEN

Anne-May Hogsnes har på selve valgdagen et innlegg i Vårt Land, der hun forsøker å trekke historiske paralleller mellom reaksjonene den gang Kristelig Folkeparti ble dannet i 1933, og den argumentasjonen som brukes mot Kristent Samlingsparti i dag. Innlegget har tidligere vært publisert i avisa Norge I dag, og leverer en historisk analyse som ikke holder mål på noen som helst måte.
I 1933 var KrF et helt nytt parti. Det stilte kun liste i Hordaland, og var ikke kjent for velgerne før få uker før valget. Likevel fikk partiet inn en representant, og var bare noen få stemmer fra å få inn to. Ved valget i 1936 fikk partiet to representanter, begge fra Hordaland, som fremdeles var det eneste fylket man stilte liste i.
Ved det første valget etter krigen, i 1945, stilte man liste i 11 fylker og fikk valgt inn åtte representanter.
Kristent Samlingsparti er ikke noe ”nytt” parti ved årets valg. Det har, under forskjellige navn, deltatt ved valg helt siden 1965. Da ble Norges Demokratiske Parti stiftet, det som senere fikk navnet Kristent Konservativt Parti, og som så slo seg sammen med Samlingspartiet Ny Fremtid og tok partiets nåværende navn. I løpet av 45 års deltakelse ved valg, har altså Kristent Samlingsparti ikke klart å få inn en eneste folkevalgt i noe organ, med unntak av i én enkelt kommunestyreperiode i en Finnmarkskommune.
Til sammenlikning hadde KrF, da det partiet hadde deltatt ved valg i 45 år, vært representert på Stortinget hele tiden, hatt en lang rekke ordførere i mange kommuner, deltatt i tre regjeringer, og hatt én statsminister.
Velgerne er i ferd med/har sagt sitt innen dette leses, og de som måtte ha stemt KSP vil sannsynligvis enda en gang ha fått bekreftet at deres parti hører hjemme i sekkeposten ”andre”. Vi andre har allerede fått bekreftet at et parti som snakker med svært store bokstaver om kristne verdier, selv har et nokså tilbakelent forhold til en av de viktigste verdiene: Det å snakke sant, både om seg selv og andre.

Nils-Petter Enstad
KrF-medlem