lørdag 31. oktober 2009

Tilgivelse og tillit

Av Nils-Petter Enstad
En prest som er dømt i en overgrepssak har sonet sin straff og utstått den ”karantenetid” han ble ilagt når det gjelder retten til å praktisere som prest i Den norske kirke. Rettighetene har han fått tilbake, men er det dermed fritt fram for ny prestetjeneste?


Hans biskop både nå og den gang saken var oppe til doms mener nei.
Problemstillingen er ikke bare aktuell i Den norske kirke. Også kristne organisasjoner og frikirkelige samfunn møter dette fra tid til annen. Og dermed er debatten i gang, i større eller mindre format: Finnes det ikke tilgivelse for slike ting i kristen-Norge?
Men problemet med et slikt spørsmål er at det rett og slett er feil. Det er et spørsmål som setter likhetstegn mellom tilgivelse og tillit. Og der har ikke likhetstegnet noe å gjøre.
Det er for eksempel ingen automatikk i at en lege eller en sykepleier som i forbindelse med en dom også er frakjent retten til å praktisere i så og så lang tid, får jobb som lege eller sykepleier etter endt soning og karantenetid. Det handler om tillit. Slik også med prester og andre menighetsledere som har forbrutt seg.
Det finnes sikkert eksempler på ulik praksis når det gjelder hvorvidt folk i slike situasjoner har fått komme tilbake i kirkelig eller menighetsmessig tjeneste. Men så er det også forskjellige grader av tillitsbrudd. Noen tillitsbrudd er alvorligere enn andre. Noen tillitsbrudd kan man legge bak seg, og det kan ryddes opp i situasjonen. Andre tillitsbrudd er slik at det enten ikke lar seg gjøre, eller vanskelig lar seg gjøre. Den som må vurdere alvoret i dette, er den som skal ta vedkommende inn i arbeid igjen.
Tilgivelse er noe dypt personlig, både for den som blir tilgitt og den som tilgir. Tillit er i langt større grad en strukturell og organisatorisk sak. Derfor blir det feil å snakke om disse to tingene som om det gjelder det samme.

Sendt Vårt Land 31.10.2009

UMUSIKALSK AV DIABETESFORBUNDET

Generalsekretæren i Norges Diabetesforbund har på vegne av forbundet gått ut og kritisert at kongefamilien har fått ”snike i køen” når det gjelder vaksinasjon mot den såkalte svineinfluensaen. Som medlem av diabetesforbundet kjenner jeg meg brydd over dette utspillet. Det er smålig og det er umusikalsk.
I Ukeslutt i NRK lørdag 31. oktober gjør generalsekretæren noen tapre forsøk på å gi utspillet dels en prinsipiell begrunnelse, dels en formalistisk. Det prinsipielle er at når man først har definert risikogrupper, skal disse gå først. Det formalistiske er at det ble ikke gjort noen unntak for kongefamilien eller regjeringen da retningslinjene ble laget før sommerferien, og da skal man ikke ”komme her og komme her” flere måneder etterpå.
Ingen av disse argumentene er ”gale” i og for seg, men de er smålige, og de er umusikalske.

Nils-Petter Enstad
Askim


Sendt Aftenposten lørdag 31.10.09