tirsdag 14. desember 2010

HAR EN POLITIKER LOV TIL Å BLI SYK?

Nok en gang har vi fått demonstrert at det ikke finnes noe politisk utspill er for lavt, sjofelt og lurvete til at politikere fra Fremskrittspartiet kaster seg på det og bruker det rått. Denne gang gjelder det arbeidsminister Hanne Bjurstrøm, som har vært sykmeldt noen uker. Årsaken til sykmeldingen er senvirkninger av en gammel nakkeskade. Robert Eriksson, leder av Stortingets arbeids- og sosialkomité, mener at dersom Bjurstrøm ikke er tilbake på jobb etter nyttår, må hun skiftes ut.
Utspillet kan kanskje gi oss en anelse om hvor hva det er som er Frps sanne ansikt i sosialpolitikken. Hadde et slikt krav blitt rettet mot en hvilken som helst annen syk arbeidstaker, ville det blitt bråk. Nå ser det ut til pøbelutspillet til Eriksson glipper denne gangen; han får ikke noe støtte for det noe sted. Men det er interessant at det er nettopp Frp som kommer med dette. Og de av oss som husker litt lenger enn forrige nyhetssending, husker også hvor indignerte man var i Frp da noen for et par år siden kommenterte det uheldige at en av Erikssons partifeller hadde holdt innlegg i Stortinget på tydelig, stigende fyll.
Men det er jo også ett av kjennetegnene på dette partiet: Det gjelder andre regler for Frp-politikere enn for andre politikere.
Velbekomme!

Nils-Petter Enstad

mandag 13. desember 2010

Det skumle Jesus-barnet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Humanetisk Forbund fortsetter sin angstbiterske kampanje for å fjerne ethvert inntrykk av at julen er og har vært en kristen høytid i Norge og vest-Europa i mer enn tusen år. Det foreløpig siste i en lang rekke pinlige stunt er at de har utarbeidet en liste med ”nøytrale” julesanger som de anbefaler brukt ved skoleavslutninger. Dermed blir pauseinnslagene og fyllkalken gjort til hovedsak i deres markering av julen – alt i ”nøytralitetens” og ”inkluderingens” navn. Så inkluderende er man, at han og det som er kjernen i julefeiringen ikke bare blir oversett, men aktivt utestengt.
Nåja: ”Nøytralt” er tydeligvis så mangt. En av sangene de anbefaler er ”På låven sitter nissen”. Det er ikke noen ”nøytral” tekst i religionsfaglig forstand. Eller hva med ”Snømannen Kalle”? ”Det må ha vært litt trolldom i den flosshatten han fikk…”. Er det ”nøytralt”?
Lista som humanetikerne har utarbeidet viser til overmål hvor hult og falsk nøytralitetsargumentet deres er. Det handler verken om å være nøytral eller inkluderende; det handler om å stenge alt som minner om kristendom ute. Norske humanetikere er reddere for Jesus-barnet enn selv den paranoide Herodes den store var. Ikke en gang ”Så går vi rundt om en enebærbusk” klarer de å forholde seg til uten at disse refleksene slår inn. For i siste verset heter det jo ”Så gjør vi så når til kirke vi går…”.

Sendt diverse aviser tirsdag 14. desember 2010

mandag 6. desember 2010

BREDDE OG LOJALITET

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonsmedarbeider i Kristelig Folkeparti


Valgerd Svarstad Haugland har kastet seg inn i debatten om KrFs veivalg framover. I den forbindelse har hun sagt at partiet ”må ha plass” Inger Lise Hansen, som de to siste årene har vært nestleder i KrF.
Den viktigste utfordringen som Inger Lise Hansen har gitt partiet handler imidlertid ikke om bredde, men om lojalitet. Det handler ikke om hennes rett til å komme med kontroversielle utspill, men om at hun notorisk har valgt arenaer og tidspunkter som rettet all oppmerksomhet mot henne, og ikke mot partiet og partiets forsøk på å komme til orde med sine politiske saker.
Svarstad Haugland holder seg heller ikke for god til å komme med et sleivspark til sin etterfølger som partileder: Hun ser ikke bort fra at forholdene internt i partiledelsen har vært slik at det har vært vanskelig for nestlederen å nå fram med sine synspunkter.
Jeg skulle likt å se den partileder – det være seg i hvilket som helst parti – som hadde godtatt en så illojal nestleder som det Inger Lise Hansen har framstått som det siste året. Som en som var ansatt i KrF gjennom hele Svarstad Hauglands lederperiode har jeg ikke minst gjort meg mine tanker om hvordan hun hadde reagert på et slikt solospill.
Når det er sagt: Jeg mener også det må ”være plass til” Inger Lise Hansen i KrF, og jeg har hatt svært liten sans for en del av de ytringer som har kommet mot henne, både at hun ”heldigvis” ikke ble valgt inn på Stortinget fra Vestfold, eller uhemmede gledesytringer over at et flertall fylkesledere ikke foreslår henne gjenvalgt som nestleder.

Publisert i Vårt Land 7. desember 2010

tirsdag 30. november 2010

INKLUDERENDE JUL?

En gammel tradisjon er i ferd med å forsvinne i og med at Østfolds ungdomsskoler ikke lenger har en skolegudstjeneste som en del av julemarkeringen, melder NRK Østfold. Lederen for Human-etisk ungdom i fylket ”jubler”, og hevder – i pakt med de historieløse tradisjonene som står så sterkt i hennes organisasjon - at dette gir en mer ”inkluderende” jul i ungdomsskolene.
Spørsmålet både hun og andre bør forsøke å stille seg, når jubelen eventuelt har lagt seg litt, er hva som er så ”inkluderende” i en julefeiring som er løsrevet fra sitt opprinnelige grunnlag. Det kan jo ikke være ”festen”. For mange er ikke julen noen ”fest”; det er tvert om en meget tøff og krevende tid. Det kan ikke være ”gleden”; julen er tvert om høysesong for depresjoner og personlige problemer. Hva sitter man så igjen med som fellesnevner, dersom det som i tusen år har vært julens fokus her i Norge og han som har vært julens hovedperson skal defineres bort?
Er det kommerialiseringen som er så inkluderende? Kjøpepresset som ikke gjør forskjell på folk? Er det den de unge humanetikerne synes er så mye å feire? Hvorfor feirer humanetikere jul i det hele tatt?
Har lederen for human-etisk ungdom i Østfold noe svar på det? Hvis hun i det hele tatt har tenkt på den siden av saken?

Nils-Petter Enstad
Forfatter

lørdag 27. november 2010

Bulker på det rødgrønne teppet

Av Nils-Petter Enstad

Det begynner å bli nokså bulkete, teppet der den rødgrønne regjeringen feier alle sakene det er intern uenighet om i regjeringen, eller hvor man ikke tør å ta beslutninger. Den foreløpig siste saken under dette teppet er saken om skjenketider. Det er behov for ”mer forskning”, er den nokså ynkelige begrunnelsen departementet er kommet med.
Alle som arbeider med dette feltet, så som politi og helsevesen, synes det har vært forsket nok. De får inn forskningsresultater hver eneste helg i form av skader, hærverk og sykefravær.
I en klassisk manøver av typen slå på kjerra i stedet for merra, forsøker departementet å skyve ansvaret over på kommunene. ”Hvis de vil ha kortere skjenketid, kan de bare vedta det,” som statssekretæren i Helse- og (av alle ting!) Omsorgsdepartementet uttrykte det i Dagsnytt 18. Dette bare forsterker inntrykket av ynkelighet, selv om det isolert sett er riktig at kommunene har et slikt mandat. Men så lenge loven er som den er, vil mange kommuner stå under et sterkt press for å ha maksimal åpningstid. Det vet ikke minst statsråden, som har lang erfaring som kommunepolitiker. Å legge hele ansvaret på kommunen blir dermed omtrent like ansvarlig som å gi en unge parafin og fyrstikker å leke med, og satse på at det ikke blir brann.
Nei, den rødgrønne regjeringen har det nok best med seg selv når den kan gjennomføre hastverksarbeider av typen ekteskapslov, eller kan gjøre ”ideologiske” markeringer av typen kutte i bistand, kutte i kontantstøtte eller undergrave det arbeidet for eksempel kristne organisasjoner gjør innen rusomsorg. Kanskje man burde få ”mer forskning” på slike felt? Og få ryddet litt i det store arkivet av vanskelige saker som er feid under teppet?

fredag 5. november 2010

Pinlig kulturdebatt


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Det blir fort pinlig når Fremskrittspartiet melder seg på i kulturdebatten. Det fikk man bekreftet til overmål i Dagsnytt18 på NRK mandag 1. november, der partiet var til stede i skikkelse av stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde.
Debatten (”debatten”!) gjaldt boka ”Teodor Sterk. En trist og blodig fortelling” av forfatteren Jan Chr. Næss. Boka, som er meldt opp for innkjøpsordningen, har en skurk ved navn Sivert Jensen. Han er leder for et politisk parti (”Skittpartiet”), som er et innvandringsfiendtlig og rasistisk parti.
Forfatteren legger ikke skjul på at det Fremskrittspartiet og partileder Siv Jensen som har stått modell for hans fortelling. Han er ikke den første som bruker aktuelle, politiske grupper eller ledere som utgangspunkt for en fortelling. Det er blitt verdenslitteratur av slikt; det er nok å nevne George Orwell og romanen ”Animal farm”.
Tybring-Gjeddes poeng (i den grad han hadde et!) var at innkjøpsordningen finansieres med ”skattebetalernes” penger. Som seansen fikk utvikle seg, argumenterte han som om det var hans personlige penger som – eventuelt – vil bli brukt til å kjøpe inn et antall eksemplarer av boka om Teodor Sterk til bibliotekene. Og han skulle han seg frabedt at hans penger ble brukt til å finansiere ”partipropaganda”. Argumentasjonen er ord for annet den samme som ble brukt av Tybring-Gjeddes parti for snart ett år siden; da var det Anniken Huitfeldts bok om Gro Harlem Brundtland som var tema.
Nå står det igjen å se om boka om Teodor Sterk blir kjøpt inn gjennom en ordning som Frp helst vil se avviklet. Trolig vil Tybring-Gjeddes nokså tåpelige utspill snarere virke i favør av innkjøp, enn i disfavør. Ikke noe kompetent organ kan ta hans argumentasjon på alvor. Direkte patetisk ble det når han trakk fram at barna hans kunne jo komme til å lese den boka, og der ville de få se at faren deres representerer et rasistisk og innvandringsfiendtlig parti.
Den meldingen har de trolig fått fra andre allerede. Tybring-Gjedde selv har bidratt til å gi dem enda en melding: At han representerer et kulturpolitisk inkompetent parti.

tirsdag 5. oktober 2010

Exit Høybråten

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem; tidligere informasjonsmedarbeider i KrF


Dagfinn Høybråten har gitt valgkomiteen i KrF beskjed om at han ikke er lederkandidat ved landsmøtet våren 2011. Selv sier han at det er en avgjørelse han tok for to år siden. Det har han krav på å bli trodd på. Noen har konfrontert ham med en uttalelse han kom med for bare noen måneder siden, at han aktet å sitte ”lenge”. Enhver som vet litt om dynamikken i slike prosesser, vet at han på det tidspunktet ikke kunne si noe annet. En leder som åpner for spekulasjoner om sin egen vilje til å fortsette, undergraver ikke bare sin egen autoritet, men slipper også løs en ørkesløs strøm av energi på avveier, ikke ulik den man så i media de siste dagene før Høybråten meddelte valgkomiteen sin beslutning.
I intervjuer i forbindelse med sin annonserte avgang sa Høybråten at det er ”flere” kandidater til å overta etter ham. Det er et klassisk svar av typen ”answer answerless”; i realiteten er det ikke snakk om mer enn to. Det er henholdsvis Knut Arild Hareide og Hans Olav Syversen. Dette fordi det er helt utenkelig at man vil velge en partileder som ikke er en del av stortingsgruppa. Det er heller ikke særlig sannsynlig at noen av de to nestlederne vil være aktuelle som partiledere.
De som måtte tro at KrFs ”problemer” er løst ved at man bytter partileder, kommer imidlertid til å bli skuffet. KrFs utfordringer er først og fremst av politisk og pedagogisk art. Det er å klare å formidle til en langt større del av velgerne at KrF har en politikk som vil gi dem en bedre hverdag. Ved valget i 1997 klarte man dette med kontantstøtten og verdidebatten. I 2001 fikk man solid drahjelp fra Arbeiderpartiet som året før hadde stresset gjennom et regjeringsskifte ingen så hensikten med, og som ga landet en regjering som på rekordtid brukte opp det vesle den måtte ha hatt av politisk troverdighetskapital.
En sak med tilsvarende appell finnes ikke i det politiske landskapet for tiden. En av utfordringene for en ny partiledelse vil være å klare å identifisere en slik sak, og å få formidlet at KrF er det partiet som er best egnet til å føre den fram.

Publisert i Vårt Land 6. oktober 2010

onsdag 22. september 2010

Alle elsker KrF....

Samme dag som en av hovedsakene i media er KrF høyttenking rundt et eventuelt linjeskifte i forhold til Fremskrittspartiet, er sistnevntes ”innvandringspolitiske talsmann” Per Willy Amundsen ute i velkjent, krakilsk stil: Politiet skal bare gi blaffen i respekten for kirkerommet. De skal bare trampe inn og hente en familie som har søkt kirkeasyl i Rognan.
Alle som lurer på hvorfor en del av oss har store problemer med tanken på å samarbeide med Frp, bør lytte til hva ikke minst Per Willy Amundsen får seg til å si. Det er uten unntak bøllete, respektløst og på grensen til det rasistiske.
Samme dag renner Arbeiderpartiets nestleder Helga Pedersen over at bekymring på vegne av KrF. ”Hva kan Høyre og Frp tilby KrF i bistandspolitikken og alkoholpolitikken?” er ett av hennes retoriske spørsmål.
Omsorgen hadde hatt vesentlig større troverdighet om hun hadde spurt – eller enda bedre: svart på – hva Arbeiderpartiet vil kunne tilby KrF når det gjelder frivillighetspolitikken, familiepolitikken eller ruspolitikken. Den rødgrønne regjeringen har som kjent ført en politikk som har bidratt til at en lang rekke behandlingsplasser for rusmisbrukere er blitt nedlagt – til tross for stort underskudd på nettopp slike plasser. De av oss som har sittet som kommunepolitikere vet at postulatet om at det skal eksistere så stor avstand mellom Ap og Frp i alkoholpolitikken ikke bare er en myte, men ren løgn.
Disse eksemplene viser hva slags dilemma KrF befinner seg i når det gjelder valg av politiske samarbeidspartnere. Den historiske erfaring KrF har gjort, har vist at det alltid var i samarbeid rundt sentrum og til høyre for sentrum at KrF oppnådde politiske resultater. Ønsker Helga Pedersen å endre på dette, må hun ha mer å fare med enn svulstig seminarretorikk.

Nils-Petter Enstad
KrF-medlem


Publisert i Vårt Land mandag 20. september 2010

onsdag 15. september 2010

APOKALYPSENS BARN

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Vi ble sittende ved siden av hverandre på et forfattermøte. Vi kjente hverandre litt fra før, og praten gikk utvungent, selv om hun var på alder med mine barn og jeg med hennes foreldre. Det ble snakket om utdannelse, og jeg nevnte at jeg var godt voksen før jeg kom i gang med den slags: ”Jeg tilhører den generasjonen kristne ungdommer som syntes vi ikke kunne bruke tid på slikt, for vi trodde at Jesus skulle komme snart igjen.” ”Slik tenkte mine foreldre også – bare at de ble med i AKP-ml”, svarte hun.

Vi som ble voksne i betydningen myndige og stemmeberettigede i årene rundt 1970 var ”apokalypsens barn” mer enn de fleste andre generasjoner. Endetidsperspektivet møtte oss uansett hvor vi snudde og vendte oss: Det religiøse, det kjernefysiske, det politiske og det miljørelaterte. Det var en tid der unge mennesker søkte radikale løsninger, enten i det religiøse eller det politiske.
Fra USA hørte man om det såkalte Jesus-vekkelsen, der unge ”drop outs” og ”hippies” ble kristne og vendte seg bort fra både narkotika og fri sex. Norge ble aldri noe California verken når det gjaldt narkotika eller Jesus, men verden var allerede såpass globalisert at signalene nådde også hit. Ett av dem var av det apokalyptiske slaget: Dette er den siste, store vekkelse før Jesus kommer igjen. Det gjorde at ikke så få kristne i min generasjon droppet tidkrevende og ambisiøse studieplaner. Nå gjaldt det å vinne flest mulig før Vårherre lukket døra for godt.
For de politiske apokalyptikerne var både resonnement og konklusjon ofte lik. Mange unge, radikale studenter avbrøt studiene og ”sjølproletariserte” seg gjennom fabrikkarbeid, sjåførjobber og liknende. Noen av dem fikk en yrkeskarriere på den måten.

Alle kulturer har sine apokalyptiske fortellinger.
Fortellingen om syndfloden og Noas ark er en slik fortelling. I vår kulturkrets er den best kjent fra Bibelen, men en tilsvarende fortelling finnes også i andre antikke kulturer. Fortellingen om Sodoma og Gomorra er en annen slik apokalyptisk fortelling. Felles for disse, slik vi finner dem i Bibelen, er at de kom som et resultat av det moralske forfallet – folkets synd – og at det var en liten gruppe som ble berget. Noas familie i fortellingen om syndfloden, Lot og hans døtre i fortellingen om Sodoma og Gomorra. Den norrøne fortellingen om Ragnarokk går inn i den samme tradisjonen.

Fra norsk litteraturhistorie kjenner vi flere eksempler. Knut Faldbakkens dobbeltroman ”Uår. Aftenlandet” og ”Uår. Sweetwater” (1974 og 1976) er en slik apokalyptisk fortelling, om et fremtidssamfunn der den tekniske utviklingen har løpt løpsk – en økoløgisk apokalypse. Torgrim Eggens roman av året, ”Jern”, er også en apokalyptisk fortelling om noen – skal vi kalle dem ”siste dagers hellige”? – som isolerer seg på et småbruk i Indre Østfold i påvente av en økologisk/teknologisk apokalypse.
De moderne apokalyptiske fortellingene handler likevel i mindre grad om moralsk forfall og i større grad om tekologiske trusler: Miljøtrussel og forurensing; atomtrussel og kjernefysiske våpen. Noen ganger har disse apokalyptiske tradisjonene gått opp i hverandre. Som ung gutt fant jeg et hefte i min far bokhylle, gitt ut på Filadelfiaforlaget i 1954, om ”A-H-K-bomben i Bibelens lys – Guds mektige varsko til vår tid”. Det var skrevet av Erling Strøm, en kjent predikant i pinsebevegelsen på den tiden.

De apokalyptiske forventningene har gitt seg mange utslag ned gjennom historien; ikke minst i kirkehistorien. Noen av dem finner vi i Snorre, i fortellingene rundt slaget på Stiklestad og kong Olav Haraldssons død. I Selma Lagerlöfs roman ”Jerusalem” er det fortalt om et annet slikt utslag – kristne mennesker som etablert seg i isolerte kolonier, med en sterk leder som ofte fikk en slags profetstatus blant sine tilhengere. Jim Jones og ”Folkets Tempel” er ett slikt eksempel. Trosretninger som Adventistsamfunnet og Jehovas Vitner er oppstått som følge av slike forventninger. Det gjelder til dels også pinsebevegelsen, for troen på at ”Jesus kommer snart” sto veldig sentralt i pinsevekkelsens forkynnelse i mange år.

For om lag 40 år siden hadde jeg min faste plass i ankomsthallen i det som da het Oslo Ø. Der sto jeg og solgte Krigsropet. Skrått overfor meg sto gjerne en mann og solgte Vakttårnet – bladet til Jehovas Vitner. Det gikk også andre rundt og solgte eller delte ut religiøse blader og traktater på Østbanen den gang. Hver på vår måte ville vi forberede folk på at vi levde i de siste tider.
Av en eller annen grunn valgte jeg meg etter hvert en annen arena – foran Holmenkollbanens stasjon på Majorstua. Der hadde jeg også selskap: Skrått mot meg pleide det å stå ei jente som solgte Klassekampen. Vi sto slik mange lørdager. Vi hilste nok, men snakket ikke sammen. Før en av de aller siste gangene vi møttes. Da tok jeg mot til meg, rakte henne et krigsrop og spurte om vi skulle bytte.
Og det gjorde vi.
Vi tilhørte begge en generasjon som gjorde våre valg ut fra den situasjonen vi mente forelå. Vi hadde et slags slektskap med hverandre. Retorikken var annerledes, men det lå en solidaritet i bunn hos oss begge. En solidaritet med ”det arbeidende folk” og en solidaritet med de som levde ”i synden og verden”. Vi gjorde noen valg, og jeg vedstår meg det valget jeg gjorde, både den gang og de valgene jeg har gjort siden. Jesus har ikke kommet igjen – ikke ennå. Bomben har ikke falt – ikke ennå. Økosystemet har ikke brutt sammen – ikke ennå.

I 1951 skrev Alf Prøysen ei vise om Matja Brattsveen som står ute og hogger ved, og irriterer seg over ektemannen som er så opptatt av storpolitikkens mange faresignaler at han er blitt helt handlingslammet. Hun konkluderer slik:
”… men sku’ det gå så gæli
at væla ska’ forgå
og alt jeg hogge opp i kvell
sku våra fåfengt arbe lell,
så ska jeg stå på skire trass
og ta en kabbe tel.”

(Sendt Fædrelandsvennen 12. september 2010)

fredag 3. september 2010

Når Siv sliter


Fremskrittspartiet sliter på meningsmålingene om dagen. Partiet er ikke så interessant, verken for media eller publikum. Da vet vi hva som skjer. Først sender man en backbencher – i dette tilfellet stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde – ut i krigen med en reprise på partiets gamle glansnummer av fremmedfrykt og rasisme. Deretter rykker partilederen ut i sin sedvanlige offerrolle der hun for det første er indignert over Tybring-Gjeddes kronikk er blitt kritisert, og dernest forlanger et ”klart svar” fra – i dette tilfellet – Høyre når det gjelder hva slags innvandringspolitikk luftslottprosjektet ”en flertallsregjering av Høyre og Frp” skal føre.
Som politisk debattinnslag er dette støy og kun det. Det er tre år til neste stortingsvalg. Uansett hva som skjer i Stortinget i disse årene, finnes det ikke ett eneste scenario som vil kunne føre til noen annen flertallsregjering enn den som sitter. Hva man kan se for seg av mindretallskonstallasjoner, er en annen sak. Siv får neppe plass i noen av dem heller. De siste dagenes debatt har vist det til overmål. Dertil er hun altfor opptatt av å fokusere på det man uenige om. Dette fokuset er så sterkt at man kan være fristet til å lure på om Frp egentlig er interessert i regjeringsmakt når det kommer til stykket. Det kan fort bli en gedigen blåmandag. Det er nok å minne om hva som har skjedd med det andre overbudspartiet i norsk politikk, SV, etter at de kom i regjering. Ifølge partilederen der, er det ”liddelig gøy” å sitte i regjering – men både valg og målinger viser at det blir jo ikke velgere av denne moroa.
Det kan Siv Jensen også fort komme til å erfare. Men hun finner nok noen andre å skylde på da også. Det er det som skjer når Siv sliter.

Nils-Petter Enstad
Askim


Sendt diverse aviser 3. september 2010

lørdag 7. august 2010

IKKE GRUNNLAG FOR KARAKTERDRAP

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Det er ikke noe nytt i at tidligere politikere fronter andre standpunkter i sin nye tilværelse enn de gjorde tidligere. Noen husker fremdeles at Anne Enger Lahnstein hadde helt andre oppfatninger om spilleautomater da hun ble generalsekretær i Redningsselskapet enn hun hadde hatt som kulturminister.

Denne gang er det Bjarne Håkon Hansen som er i fokus med en tilsvarende sak. Som PR-rådgiver arbeider han nå for en annen konklusjon i en bestemt sak enn han – med større eller mindre entusiasme – gjorde som medlem av regjeringen. I den forbindelse har han argumentert forholdsvis sterkt for at regjeringens standpunkt ikke er spesielt klokt.
Slik hamskift krever en fleksibilitet som kanskje ikke alle føler de har like naturlige anlegg for. Men det berettiger likevel ikke det karakterdrapet som enkelte av Hansens partifeller og/eller tidligere kolleger nå prøver å utføre. Særlig har Marit Nybakk og Kristin Halvorsen vært høyrøstede her. SV-lederen mener dette viser at Bjarne Håkon Hansen ”er til salgs”. De som har fulgt hennes og partiets glideflukt i miljøpolitikken de siste årene, aner at her er det mye kompetanse på det å være til salgs.
Nå er det ikke noe suspekt i det å komme til andre konklusjoner i en sak, for eksempel etter å ha blitt konfrontert med noen av de konsekvensene et vedtak enten har ført til eller vil kunne føre til. Det finnes mye empiri på at politikeres læringskurve kan være forholdsvis slak i slike saker. Kristin Halvorsen vet like godt som alle andre at det er de private aktørene hun har å takke for at den barnehagesatsingen som hun i sin tid nærmest stilte kabinettspørsmål til seg selv på lot seg gjennomføre sånn noenlunde.
Når det er sagt: Verken saken som sådan, Bjarne Håkon Hansen som person eller den politiske debatt har vært noe særlig tjent med de siste dagers ståhei. Ikke minst har forsøkene på karakterdrap vist dette.

Publisert bl.a i Smaalenens Avis 5. august 2010

lørdag 17. juli 2010

Lex Laila

Regjeringen skal ha honnør for å ha hugget den gordiske knuten over, og endret forskriften som gjorde at den 28 år gamle filippinske kvinnen Laila Navrud, som er gift med en nordmann og har et barn med ham, likevel ikke blir utvist, men får bli i Norge.
Det som ikke er like beundringsverdig er at en slik regel har fått leve sitt liv og skape sine tragedier i lang tid før man innså de meningsløse konsekvensene den har båret i sitt skjød. Særlig absurd blir det når man i det aktuelle tilfellet vet at det var ekteparet selv som tok kontakt med myndighetene for å sjekke at ting var i orden, og fikk beskjed om at det var de.
Nei, forresten; det var de visst ikke likevel. Synd for deg; om fire uker må du ut av landet.
At det måtte en argurktid og en stor facebookgruppe til før regjeringen innså det uholdbare i dette, tyder på en svært slak læringskurve hos så vel politikere som embetsverk. Det er faktisk ikke særlig beroligende.

Nils-Petter Enstad
Forfatter


Sendt Dagbladet lørdag 17. juli om kvelden

onsdag 23. juni 2010

Barnet på trammen

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Han ble funnet på trammen til et barnehjem i Amsterdam – ”vaisenhuset”, som det het den gang – en gang på 1840-tallet. Det var slik mange fattige og/eller enslige mødre gjorde det den gang: De leverte barnet fra seg et sted der de regnet med at barnet ville få en oppvekst som ville være bedre enn den de selv kunne gi. Jeg vet ikke annet om barnet på trammen enn at han er min oldefar på morssiden. Men jeg vil gjerne tro at enten moren, faren eller de begge var jøder. Det var mange jøder i Amsterdam den gangen. Etterkommerne hans, ikke minst en av min mors brødre, hadde mange av de karakteristiske trekkene som man forbinder med jøder. Derfor tenker jeg at det er ikke usannsynlig at det var et lite jødebarn som ble lagt på trammen til barnehjemmet i Amsterdam. Det er jeg i så fall stolt av. De fromme kalvinistene som drev barnehjemmet fikk ham døpt, og ga ham navnet Abraham. Kanskje tenkte de sitt, de også.
Hvorfor dette gløtt inn i min egen, forholdsvis uinteressante slektssaga?
Det skyldes et kort som er sendt til helt andre enn meg; et kort der den anonyme avsender skrev så modig: ”Ta med deg jødetispa di og flytt til Hitler-land”. Den som omtales slik er en person jeg har jobbet sammen med i mange år, som jeg har vært rykende uenig med, og som jeg setter stor pris på: Tidligere stortingsrepresentant Anita Apelthun Sæle.
Den bisarre hilsenen til Anitas ektemann bekrefter det mange av oss har ant gjennom år: Det finnes en latent antisemittisme som ligger og putrer under overflaten i det norske folkedypet. I de senere år er denne blitt legitimert gjennom politiske utspill og kommentarer fra folk som Kåre Willoch og Kristin Halvorsen.
Et minne som ligger et par år tilbake: Kåre Willoch var invitert til såkalt ProSalong, som Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening holder regelmessig i Oslo. Det er ofte interessante samlinger, men denne ene utartet litt. Willochs foredrag var greit nok, helt til han på slutten hadde ett av sine rutinemessige utfall mot Israel. Reaksjonen i salen nærmet seg det panegyriske. Den ikke ukjente radikaler Bjørn Nilsen framførte en nærmest hulkende takk til taleren, som han hadde så sinna på så mange ganger, men nå var alt tilgitt.
Både Willoch og Halvorsen vil nok insistere på at det er forskjell på politisk kritikk av og uenighet med staten Israel og antisemittisme. I prinsippet har de rett i det. Men det er ikke slik det fungerer. Jeg er ikke enig med dem som mener at staten Israel skal være hevet over all kritikk. Jeg tror ikke at det fremste kjennetegnet på vennskap er kritikkløshet. Men jeg konstaterer at mesteparten av den ”kritikken” som framføres i det offentlige rom i Norge både i kraft av volum og substans fungerer som en institusjonell antisemittisme. Den legitimerer karakteristikker som ”jødetispe” – et uttrykk som både på etiske og sexistiske premisser først og fremst er avslørende for den som bruker dem.
Hvem var hun, kvinnen som la fra seg et lite barn på en tram i Amsterdam for 170 år siden? Kanskje var hun en jødisk ung pike som var blitt forlatt av sin kjære? Kanskje var hun en enke som allerede hadde for mange munner å mette? Kanskje var hun en mor som ville spare sitt barn for de belastningene som jødiske barn ble utsatt for også den gangen?
Barnet på trammen har gitt meg en bagasje som jeg ikke helt kjenner innholdet av, men som jeg likevel er stolt over å være betrodd.

Publisert som kronikk i DagenMagazinet 23. juni 2010

fredag 11. juni 2010

ØYEBLIKKETS POESI


- Fritt etter Arnulf Øverland -

Styrk kristenkorset i ditt flagg
så det kan vaie klart og rent,
og la det alltid minne om
at Frelseren er sendt.

11. juni 2010
Nils-Petter Enstad

fredag 14. mai 2010

RIS TIL EGEN BAK

Det er aldri vakkert å se på når makta ”ter seg”, og bare valser over en part som der og da fortoner seg som den svakere. Det var det den rødgrønne regjeringen gjorde i saken om de kirkelige eiendommer, og fikk stortingsflertallet med seg på dette. Til tross for at det var bebudet rettslige skritt, valgte man å sette i gang prosessen som om siste var sagt, og her var det bare å selge unna.
Nå har landets høyeste domstol talt: Dette er i strid med grunnloven! For andre gang på få måneder har den rødgrønne maktarrogansen – kanskje også dumheten? – fått sitt pass påskrevet.
I saken om rederskatten var høyesterett delt omtrent på midten; her kunne de rødgrønne forsøke å trøste seg selv med at de bare hadde litt uflaks med voteringen. I saken om de kirkelige eiendommer er flertallet så klinkende klart at regjeringen i skrivende stund ikke har hatt andre strategier enn en surmulende taushet. Det endrer ikke på faktum: Løpet er kjørt. Regjeringen har gjort et overgrep, og fått stortingsgruppene sine med på det. Særlig for Senterpartiet må Høyesteretts avgjørelse svi: Dette partiet som så gjerne vil stå som garantisten for ”folkekirken” nølte tilsynelatende ikke et øyeblikk med å gå inn for et regelrett ran av den samme kirken.
Nå må regjeringen gjøres opp. Det sier seg selv at den må regjeringen ta. Har man laget ris til egen bak, må man også tåle at det blir brukt.

Sendt diverse aviser 14. mai 2010

fredag 22. januar 2010

TOTALITÆR KULTURPOLITKKK

Det er paradoksalt at et parti som kaller seg liberalt framstår som så totalitært som Fremskrittspartiet gjør i kulturpolitikken. I forrige uke ville de ha politisk instruksjon av NRK i forhold til hva slags barneprogram kanalen skal sende, og når. Denne uka ville de gi politisk instruksjon til Kulturrådet om hvordan innkjøpsordningen for bøker skal praktiseres. I begge tilfeller var denne merkverdige styringstrangen utløst av konkrete saker, men enkeltsaker skjer jo ikke i et politisk vakuum. De skaper presedens.
Nå er det ikke uvanlig at Frp-politikere kaster fram forslag som de ikke forstår rekkevidden av, og det er ikke bare på det kulturpolitiske området at dette skjer. Og en slik tilsynelatende uvitenhet om konsekvensene av de utspillene man lanserer gjør denne praksisen enda mer betenkelig. For man vil jo ikke ha på seg at man ”instruerer” noen, det være seg NRK eller Kulturrådet. Sånn sett var partiets håndtering av reaksjonene på utspillet om å nekte Kulturrådet, ikke bare å kjøpe inn kulturminister Anniken Huitfeldts bok om Gro Harlem Brundtland, men også å vurdere den med tanke på innkjøp, interessante å observere.
Det var partileder Siv Jensen som frontet ”saken” i Dagbladet, men det var kulturpolitisk talsmann Ib Thomsen som måtte gå lysløypa fra studio til studio for å forsvare utspillet. Det ble pinligere og pinligere for hver gang, og Thomsen måtte ty til en stadig mer patetisk argumentasjon: Har ikke en statsråd nok å gjøre siden hun kan skrive bok i tillegg? Og hva gjør hun med forfatterinntektene av boka? Og egentlig ville han jo bare hjelpe Kulturrådet: Man skulle ikke se bort fra at man der ville føle seg presset til å kjøpe inn en bok skrevet av kulturministeren; sin egen oppdragsgiver.
For å si det slik: Det er interessant at det nettopp er i Fremskrittspartiet man regner med at det går an å bestille politiske beslutninger på det kulturelle området.
Jeg vet ikke om Anniken Huitfeldt har skrevet en god eller en dårlig bok om Gro Harlem Brundtland. Slik innholdet er blitt referert, kan det like gjerne være snakk om en hagiografi som en biografi, og anmeldelsene har vært lunkne. Alt det får være som det vil. Både kvalitet og relevans er blant de kriteriene Kulturrådet bruker når de vurderer en bok for innkjøpsordningen. Man må gjerne være uenig i de konklusjonene et slikt organ kommer fram til, men det er rådets eget ansvar. Den tid er forbi da det var naturlig å tenke seg at redaksjoner og andre kulturelle arenaer skulle ta politisk instruksjon. Man så tilløp til slik tenking i Halden for en tid siden, og det ble effektivt stanset. Men i Fremskrittspartiet lever dette tankegodset åpenbart friskt videre.

Sendt flere aviser 21. januar 2010