onsdag 23. juni 2010

Barnet på trammen

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Han ble funnet på trammen til et barnehjem i Amsterdam – ”vaisenhuset”, som det het den gang – en gang på 1840-tallet. Det var slik mange fattige og/eller enslige mødre gjorde det den gang: De leverte barnet fra seg et sted der de regnet med at barnet ville få en oppvekst som ville være bedre enn den de selv kunne gi. Jeg vet ikke annet om barnet på trammen enn at han er min oldefar på morssiden. Men jeg vil gjerne tro at enten moren, faren eller de begge var jøder. Det var mange jøder i Amsterdam den gangen. Etterkommerne hans, ikke minst en av min mors brødre, hadde mange av de karakteristiske trekkene som man forbinder med jøder. Derfor tenker jeg at det er ikke usannsynlig at det var et lite jødebarn som ble lagt på trammen til barnehjemmet i Amsterdam. Det er jeg i så fall stolt av. De fromme kalvinistene som drev barnehjemmet fikk ham døpt, og ga ham navnet Abraham. Kanskje tenkte de sitt, de også.
Hvorfor dette gløtt inn i min egen, forholdsvis uinteressante slektssaga?
Det skyldes et kort som er sendt til helt andre enn meg; et kort der den anonyme avsender skrev så modig: ”Ta med deg jødetispa di og flytt til Hitler-land”. Den som omtales slik er en person jeg har jobbet sammen med i mange år, som jeg har vært rykende uenig med, og som jeg setter stor pris på: Tidligere stortingsrepresentant Anita Apelthun Sæle.
Den bisarre hilsenen til Anitas ektemann bekrefter det mange av oss har ant gjennom år: Det finnes en latent antisemittisme som ligger og putrer under overflaten i det norske folkedypet. I de senere år er denne blitt legitimert gjennom politiske utspill og kommentarer fra folk som Kåre Willoch og Kristin Halvorsen.
Et minne som ligger et par år tilbake: Kåre Willoch var invitert til såkalt ProSalong, som Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening holder regelmessig i Oslo. Det er ofte interessante samlinger, men denne ene utartet litt. Willochs foredrag var greit nok, helt til han på slutten hadde ett av sine rutinemessige utfall mot Israel. Reaksjonen i salen nærmet seg det panegyriske. Den ikke ukjente radikaler Bjørn Nilsen framførte en nærmest hulkende takk til taleren, som han hadde så sinna på så mange ganger, men nå var alt tilgitt.
Både Willoch og Halvorsen vil nok insistere på at det er forskjell på politisk kritikk av og uenighet med staten Israel og antisemittisme. I prinsippet har de rett i det. Men det er ikke slik det fungerer. Jeg er ikke enig med dem som mener at staten Israel skal være hevet over all kritikk. Jeg tror ikke at det fremste kjennetegnet på vennskap er kritikkløshet. Men jeg konstaterer at mesteparten av den ”kritikken” som framføres i det offentlige rom i Norge både i kraft av volum og substans fungerer som en institusjonell antisemittisme. Den legitimerer karakteristikker som ”jødetispe” – et uttrykk som både på etiske og sexistiske premisser først og fremst er avslørende for den som bruker dem.
Hvem var hun, kvinnen som la fra seg et lite barn på en tram i Amsterdam for 170 år siden? Kanskje var hun en jødisk ung pike som var blitt forlatt av sin kjære? Kanskje var hun en enke som allerede hadde for mange munner å mette? Kanskje var hun en mor som ville spare sitt barn for de belastningene som jødiske barn ble utsatt for også den gangen?
Barnet på trammen har gitt meg en bagasje som jeg ikke helt kjenner innholdet av, men som jeg likevel er stolt over å være betrodd.

Publisert som kronikk i DagenMagazinet 23. juni 2010

Ingen kommentarer: