tirsdag 5. oktober 2010

Exit Høybråten

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem; tidligere informasjonsmedarbeider i KrF


Dagfinn Høybråten har gitt valgkomiteen i KrF beskjed om at han ikke er lederkandidat ved landsmøtet våren 2011. Selv sier han at det er en avgjørelse han tok for to år siden. Det har han krav på å bli trodd på. Noen har konfrontert ham med en uttalelse han kom med for bare noen måneder siden, at han aktet å sitte ”lenge”. Enhver som vet litt om dynamikken i slike prosesser, vet at han på det tidspunktet ikke kunne si noe annet. En leder som åpner for spekulasjoner om sin egen vilje til å fortsette, undergraver ikke bare sin egen autoritet, men slipper også løs en ørkesløs strøm av energi på avveier, ikke ulik den man så i media de siste dagene før Høybråten meddelte valgkomiteen sin beslutning.
I intervjuer i forbindelse med sin annonserte avgang sa Høybråten at det er ”flere” kandidater til å overta etter ham. Det er et klassisk svar av typen ”answer answerless”; i realiteten er det ikke snakk om mer enn to. Det er henholdsvis Knut Arild Hareide og Hans Olav Syversen. Dette fordi det er helt utenkelig at man vil velge en partileder som ikke er en del av stortingsgruppa. Det er heller ikke særlig sannsynlig at noen av de to nestlederne vil være aktuelle som partiledere.
De som måtte tro at KrFs ”problemer” er løst ved at man bytter partileder, kommer imidlertid til å bli skuffet. KrFs utfordringer er først og fremst av politisk og pedagogisk art. Det er å klare å formidle til en langt større del av velgerne at KrF har en politikk som vil gi dem en bedre hverdag. Ved valget i 1997 klarte man dette med kontantstøtten og verdidebatten. I 2001 fikk man solid drahjelp fra Arbeiderpartiet som året før hadde stresset gjennom et regjeringsskifte ingen så hensikten med, og som ga landet en regjering som på rekordtid brukte opp det vesle den måtte ha hatt av politisk troverdighetskapital.
En sak med tilsvarende appell finnes ikke i det politiske landskapet for tiden. En av utfordringene for en ny partiledelse vil være å klare å identifisere en slik sak, og å få formidlet at KrF er det partiet som er best egnet til å føre den fram.

Publisert i Vårt Land 6. oktober 2010