Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Den rettspsykiatriske konklusjonen om at Anders Behring Breivig ikke er strafferettslig tilregnelig, har utløst både følelser og debatt. Spørsmålet om sammenhengen mellom tilregnelighet og grove forbrytelser har alltid vakt reaksjoner. Selv om man på en folkelig måte kan si om en forbryter at vedkommende er ”sprøyte gal”, ”skjør” eller ”gær’n”, har man samtidig en forventning om dom og straff som om vedkommende er ved sine fulle fem.
En kjent sak der spørsmålet om galskap eller ikke fikk spille en stor rolle, var mot Sverre Riisnes (1897 – 1988), som hadde vært justisminister i Quislings regjering under krigen. I fredsdagene var han en av de tre som forskanset seg på Skallum Gård i Bærum. De andre to var politiminister Jonas Lie og hirdsjef Henrik Rogstad. Da Lie hadde dødd av et hjerteinfarkt, utløst av langvarig stress og rusmiddelmisbruk, og Rogstad hadde skutt seg, valgte Riisnes å bryte den selvmordspakten de tre hadde inngått, og overga seg. Da virket han nokså fattet, om man ser bort fra en ytring om at det var Gud som hadde sagt til ham at han skulle overgi seg.
Da han ble stilt for retten 3. juni 1947 framsto han helt annerledes. Han ble båret hylende og skrikende inn i rettssalen. I de dagene forhandlingene varte, kunne han i blant komme med knivskarpe resonnementer, godt forsvar og elegante formuleringer, for etter hvert å gå over i skrik og roping.
Det har vært spekulert i om Riisnæs, som hadde vært statsadvokat før krigen, benyttet seg av sine kunnskaper om hva som måtte til for å bli erklært strafferettslig utilregnelig, og at han spilte ”gal” for å slippe dom og dermed redde livet. To av hans kolleger fra Quislings regjering var på dette tidspunktet allerede henrettet, og en tredje var dømt til døden. Det var liten tvil om at Riisnes ved en eventuell dom ville bli den fjerde. Men etter seks dager måtte saken avbrytes, og ble aldri tatt opp igjen.
Etter ett år på Reitgjerdet ble han erklært sinnssyk og straffesaken mot ham ble stilt i bero. I 1960 ble han utskrevet fra Reitgjerdet og i 1973 ble han erklært frisk, samtidig som saken mot ham ble erklært foreldet. I ettertid skal Riisnes ha utropt seg selv til ”verdens største simultant”. Det er fremdeles mange som stiller spørsmålstegn ved hvor ”gal” han egentlig var. Tittelen på boka om Riisnes – ”Gal mann til rett tid” – setter fingeren på spørsmålet mange stiller seg i ettertid.
En annen omstridt rettspsykiatrisk erklæring er Gabriel Langfeldts konklusjon om at forfatteren Knut Hamsun led av ”varig svekkende sjelsevner”. Den reagerte Hamsun selv meget sterkt mot – slik også Behring Breivig skal ha gjort nå. Hamsun skulle ha seg frabedt ”å gå som en tufs og en tull” resten av livet.
Det står igjen å se om konklusjonen rettspsykiaterne har kommet fram til denne gang blir den endelige. Kombinasjonen galskap og jus er fremdeles et ømtålelig og vanskelig tema der både legfolk og fagfolk skal være ydmyke i forhold til å konkludere altfor raskt og bastant.
lørdag 3. desember 2011
søndag 27. november 2011
Å VELGE SINE ORD
Ikke før har utenriksminister Jonas Gahr Støre – med full rett! – refset Per Sandberg for et ekstremt dårlig skjønn når det gjelder valg av ord når det gjelder 22. juli, gjør han den samme feilen selv. Han bruker sterkt stigmatiserende formuleringer og karakteristikker om staten Israel og situasjonen på Vestbredden.
Per Sandberg la seg flat forholdsvis raskt, og har beklaget sitt ordvalg. Gahr Støre har så langt ikke kommentert sitt. Per Sandberg er kjent som en politiker som ofte prater før han tenker; det gjelder ikke Gahr Støre. For å si det slik: ”waterboarding” er ikke et ord man bruker ”as a slip of the tounge”. Det brukes veloverveid.
Spørsmålet blir derfor: Hvorfor disse heftige reaksjonene overfor den enes ordbruk og en tilsynelatende likegladhet overfor sitt eget? Hvorfor de sterke reaksjonene fra et samlet politisk og medialt liv på den enes ordbruk og skuldertrekket overfor den andres? Kan det skyldes at Gahr Støre sitt ordvalg bare glir inn i den generelle demoniseringen av staten Israel som er blitt en slik selvfølgelig del av norsk tankeslapphet?
Nils-Petter Enstad
Forfatter
torsdag 24. november 2011
SEX , KRISTENLIV OG KOMMENTATORVIRKSOMHET
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
”Men hvor er det samme kristen-Norge når det er snakk om noen av vår tids utfordringer, som kampen mot fattigdom, klimautfordringene eller i diskusjonene om Europas økonomiske utfordringer?” spør debattleder Erik Torsnes retorisk (Aftenposten 24. november). Det er en avslørende retorikk – først og fremst for Erik Torsnes selv. Utgangspunktet hans er den kritikken som (blant andre) den kristne organisasjonen BarneVakten har kommet med mot fjernsynsprogrammet ”Trekant” og markedsføringen av dette. Torsnes bruker en retorikk som avslører at han enten er veldig kunnskapsløs når det gjelder hva kristen-Norge er opptatt av, eller veldig opphengt i sine egne fordommer. Ellers ville han visst at ”kristen-Norge” både har vært og er svært synlige og tilstede både når det gjelder kampen mot fattigdom og klimautfordringene. Han ville også visst at organisasjonen BarneVakten sitt arbeidsområde er nettopp medier. Og som også andre har påpekt: Det er ikke bare kristne som har problemer med å ta bølgen for ”Trekant”.
Jeg ser at Torsnes påberoper seg å ha hatt menighetsverv i unge år. Det gjør min forundring over innfallsvinkelen på kommentaren hans enda større. At kristne miljøer notorisk velger å prioritere ”sexdebatter” framfor andre etiske debatter, er en virkelighetsforståelse som åpenbart har fått lov å overvintre i en del mediemiljøer til tross for at det ikke bare snø som falt i fjor, men snarere er snø som aldri har falt.
”Det kan være greit å heve blikket fra skritthøyde fra tid til annen”, konkluderer Erik Torsnes sin kommentar. Jeg håper både for ham og hans avis sin del at det er en konklusjon han vil ta konsekvensen av selv også.
Forfatter
”Men hvor er det samme kristen-Norge når det er snakk om noen av vår tids utfordringer, som kampen mot fattigdom, klimautfordringene eller i diskusjonene om Europas økonomiske utfordringer?” spør debattleder Erik Torsnes retorisk (Aftenposten 24. november). Det er en avslørende retorikk – først og fremst for Erik Torsnes selv. Utgangspunktet hans er den kritikken som (blant andre) den kristne organisasjonen BarneVakten har kommet med mot fjernsynsprogrammet ”Trekant” og markedsføringen av dette. Torsnes bruker en retorikk som avslører at han enten er veldig kunnskapsløs når det gjelder hva kristen-Norge er opptatt av, eller veldig opphengt i sine egne fordommer. Ellers ville han visst at ”kristen-Norge” både har vært og er svært synlige og tilstede både når det gjelder kampen mot fattigdom og klimautfordringene. Han ville også visst at organisasjonen BarneVakten sitt arbeidsområde er nettopp medier. Og som også andre har påpekt: Det er ikke bare kristne som har problemer med å ta bølgen for ”Trekant”.
Jeg ser at Torsnes påberoper seg å ha hatt menighetsverv i unge år. Det gjør min forundring over innfallsvinkelen på kommentaren hans enda større. At kristne miljøer notorisk velger å prioritere ”sexdebatter” framfor andre etiske debatter, er en virkelighetsforståelse som åpenbart har fått lov å overvintre i en del mediemiljøer til tross for at det ikke bare snø som falt i fjor, men snarere er snø som aldri har falt.
”Det kan være greit å heve blikket fra skritthøyde fra tid til annen”, konkluderer Erik Torsnes sin kommentar. Jeg håper både for ham og hans avis sin del at det er en konklusjon han vil ta konsekvensen av selv også.
mandag 7. november 2011
Djevelens advokat
Er man på en reise sammen med en gruppe mennesker rystes man fort sammen i litt ulike miksturer. Noen prater en mye med, andre bare litt og noen slett ikke.
Varer reisen noen dager, blir det fort til at man forteller litt om seg selv. Hva man driver med, eventuelt har drevet med. Slike ting. Som det at man har bakgrunn i Frelsesarmeen. Har man – som jeg – tilhørt denne rørsla i snart 60 år, og dertil hatt sitt daglige arbeid der i noen år, setter det sitt preg.
Samtalen kan i de neste minuttene få et visst rituelt preg.
- Er det noen jeg har respekt for, er det Frelsesarmeen!
Man har hørt det før, og sier – som sant er – at det er jo hyggelig sagt.
- Bare ikke han advokaten, da!
Det har man også hørt før, og her settes det nye vennskapet på sin første prøve: - Brynjar Meling er en god venn av meg, sier jeg – først og fremst fordi det er sant. Riktig nok er han nærmere mine sønner i alder enn meg, men likevel.
Jeg har sannsynligvis ikke større sympati for Mullah Krekar enn nordmenn flest, men det er heller ikke poenget. Om man skal bruke et så svært ord som ”skjønnhet” om et fenomen i rettsvesenet, må det være dette: At enhver ikke bare har rett til, men krav på en talsmann i møtet med jussen, loven og påtalemakten. Denne retten står like sterkt, uansett hva slags forbrytelse man er mistenkt, siktet eller tiltalt for. En Vidkun Quisling, en Henry Rinnan, en Behring Breivik. Deres forbrytelser var objektivt sett mye verre enn det at en mann som aldri har blitt skikkelig assimilert her i landet sier en del dumme ting. Å være advokat for mordere, pederaster og andre som er tiltalt for forbrytelser som vekker sterke følelser, er sikkert også belastende, men i tilfellet Krekar er reaksjonene nesten patologiske.
Jeg forsøker derfor alltid å gjøre disse Krekar-diskusjonene så kortfattet som mulig. Sist jeg var i en slik, sa den andre, nesten litt oppmuntret: - Men har ikke han advokaten meldt seg ut av Frelsesarmeen nå? Hvorfor det?
Her ble vennskapet satt på nok en prøve: - Han møtte vel litt for mange som tenker på samme måten som deg.
Mer ble ikke sagt om temaet. Og vennskapet holdt resten av turen.
Nils-Petter Enstad
Forfatter
Publisert i Klassekampen mandag 7. november 2011
Varer reisen noen dager, blir det fort til at man forteller litt om seg selv. Hva man driver med, eventuelt har drevet med. Slike ting. Som det at man har bakgrunn i Frelsesarmeen. Har man – som jeg – tilhørt denne rørsla i snart 60 år, og dertil hatt sitt daglige arbeid der i noen år, setter det sitt preg.
Samtalen kan i de neste minuttene få et visst rituelt preg.
- Er det noen jeg har respekt for, er det Frelsesarmeen!
Man har hørt det før, og sier – som sant er – at det er jo hyggelig sagt.
- Bare ikke han advokaten, da!
Det har man også hørt før, og her settes det nye vennskapet på sin første prøve: - Brynjar Meling er en god venn av meg, sier jeg – først og fremst fordi det er sant. Riktig nok er han nærmere mine sønner i alder enn meg, men likevel.
Jeg har sannsynligvis ikke større sympati for Mullah Krekar enn nordmenn flest, men det er heller ikke poenget. Om man skal bruke et så svært ord som ”skjønnhet” om et fenomen i rettsvesenet, må det være dette: At enhver ikke bare har rett til, men krav på en talsmann i møtet med jussen, loven og påtalemakten. Denne retten står like sterkt, uansett hva slags forbrytelse man er mistenkt, siktet eller tiltalt for. En Vidkun Quisling, en Henry Rinnan, en Behring Breivik. Deres forbrytelser var objektivt sett mye verre enn det at en mann som aldri har blitt skikkelig assimilert her i landet sier en del dumme ting. Å være advokat for mordere, pederaster og andre som er tiltalt for forbrytelser som vekker sterke følelser, er sikkert også belastende, men i tilfellet Krekar er reaksjonene nesten patologiske.
Jeg forsøker derfor alltid å gjøre disse Krekar-diskusjonene så kortfattet som mulig. Sist jeg var i en slik, sa den andre, nesten litt oppmuntret: - Men har ikke han advokaten meldt seg ut av Frelsesarmeen nå? Hvorfor det?
Her ble vennskapet satt på nok en prøve: - Han møtte vel litt for mange som tenker på samme måten som deg.
Mer ble ikke sagt om temaet. Og vennskapet holdt resten av turen.
Nils-Petter Enstad
Forfatter
Publisert i Klassekampen mandag 7. november 2011
tirsdag 27. september 2011
KrF-samarbeid: Fra flørt til forhold
Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem
Til tross for et valgresultat som var svakere enn mange av oss både ønsket og håpet (og kanskje også trodde mot slutten av valgkampen), er KrF forholdsvis omsvermet om dagen. Partiet har strategisk viktige vippeposisjoner i både kommunestyrer og fylkesting, og kan også komme til å få det når nytt storting skal velges om to år.
At en brud med stor medgift er omsvermet, er et fenomen som er omtalt før i litteraturen. At KrF i Trondheim har blitt en del av rødgrønne alliansen har fått flere til å tro at her er det duket for et slikt samarbeid også på riksplan.
Det spørs om ikke det er å forveksle litt godblunking med Mendelsohn.
Vårt Land har gjort en ringerunde til KrFs fylkesledere for å høre hva de mener om de to frierne som står på tunet. Sju av 16 sier de foretrekker et samarbeid med Frp framfor et med Ap, mens ni ikke har svart. At man ut fra dette kan konkludere med at ”fylkeslederne” (i bestemt form) i KrF peker mot Frp, er i beste fall å overtolke et høyst uklart og omtrentlig signal.
Det er uansett stor forskjell mellom et mer eller mindre teknisk, mer eller mindre politisk samarbeid i kommuner og fylkeskommuner og det å sitte i regjering sammen. Et regjeringssamarbeid, uansett med hvem, kan aldri bli noe annet enn et fornuftsekteskap. Da må man velge en partner som tross alt gir den største tryggheten og forutsigbarheten. Det er liten tvil om at ut fra slike kriterier virker Arbeiderpartiet langt mer troverdig og ”trygt” enn Fremskrittspartiet. Det har ikke minst partiets nestleder Per Sandberg dokumentert gang på gang, og senest for noen dager siden. Etter at Frp hadde gjort sitt svakeste valg på mange år, velger Sandberg å gå ut og stille ultimative krav til et foreløpig helt hypotetisk regjeringssamarbeid. Det er i klassisk Tuppen og Lillemor-stil: Det er helt utelukket for Frp å støtte en regjering de ikke selv er med i. Nyttig avklaring, for så vidt – de som ønsker endringer etter valget i 2013 vet nå at de må gå i bue utenom Sandberg og hans parti.
Nå er ikke Per Sandbergs form for sjekketriks av ny dato. Foran valget i 2009 ”garanterte” han at Frp ville bidra til å oppheve den kjønnsnøytrale ekteskapsloven bare KrF ville love å gå i regjering sammen med dem. I den samme perioden lovte han å ”rydde opp i” at Frps medlemmer og velgere ikke var på langt nær så ”Israels-vennlige” som Frp sentralt gjerne vil framstå som.
Slike friere har nok de fleste ettertraktede objekter vært utsatt for. De færreste faller for denne typen bøllete ”sjarm”.
Det er alltid hyggelig å være gjenstand for oppmerksomhet og ikke altfor uforpliktende flørt. Foreløpig er det der KrF er. Det er langt fram til det er aktuelt å la flørten gli over i noe mer enn det.
Publisert litt forkortet i Dagsavisen tirsdag 27. september og sterkt forkortet i Vårt Land mandag 26. september
KrF-medlem
Til tross for et valgresultat som var svakere enn mange av oss både ønsket og håpet (og kanskje også trodde mot slutten av valgkampen), er KrF forholdsvis omsvermet om dagen. Partiet har strategisk viktige vippeposisjoner i både kommunestyrer og fylkesting, og kan også komme til å få det når nytt storting skal velges om to år.
At en brud med stor medgift er omsvermet, er et fenomen som er omtalt før i litteraturen. At KrF i Trondheim har blitt en del av rødgrønne alliansen har fått flere til å tro at her er det duket for et slikt samarbeid også på riksplan.
Det spørs om ikke det er å forveksle litt godblunking med Mendelsohn.
Vårt Land har gjort en ringerunde til KrFs fylkesledere for å høre hva de mener om de to frierne som står på tunet. Sju av 16 sier de foretrekker et samarbeid med Frp framfor et med Ap, mens ni ikke har svart. At man ut fra dette kan konkludere med at ”fylkeslederne” (i bestemt form) i KrF peker mot Frp, er i beste fall å overtolke et høyst uklart og omtrentlig signal.
Det er uansett stor forskjell mellom et mer eller mindre teknisk, mer eller mindre politisk samarbeid i kommuner og fylkeskommuner og det å sitte i regjering sammen. Et regjeringssamarbeid, uansett med hvem, kan aldri bli noe annet enn et fornuftsekteskap. Da må man velge en partner som tross alt gir den største tryggheten og forutsigbarheten. Det er liten tvil om at ut fra slike kriterier virker Arbeiderpartiet langt mer troverdig og ”trygt” enn Fremskrittspartiet. Det har ikke minst partiets nestleder Per Sandberg dokumentert gang på gang, og senest for noen dager siden. Etter at Frp hadde gjort sitt svakeste valg på mange år, velger Sandberg å gå ut og stille ultimative krav til et foreløpig helt hypotetisk regjeringssamarbeid. Det er i klassisk Tuppen og Lillemor-stil: Det er helt utelukket for Frp å støtte en regjering de ikke selv er med i. Nyttig avklaring, for så vidt – de som ønsker endringer etter valget i 2013 vet nå at de må gå i bue utenom Sandberg og hans parti.
Nå er ikke Per Sandbergs form for sjekketriks av ny dato. Foran valget i 2009 ”garanterte” han at Frp ville bidra til å oppheve den kjønnsnøytrale ekteskapsloven bare KrF ville love å gå i regjering sammen med dem. I den samme perioden lovte han å ”rydde opp i” at Frps medlemmer og velgere ikke var på langt nær så ”Israels-vennlige” som Frp sentralt gjerne vil framstå som.
Slike friere har nok de fleste ettertraktede objekter vært utsatt for. De færreste faller for denne typen bøllete ”sjarm”.
Det er alltid hyggelig å være gjenstand for oppmerksomhet og ikke altfor uforpliktende flørt. Foreløpig er det der KrF er. Det er langt fram til det er aktuelt å la flørten gli over i noe mer enn det.
Publisert litt forkortet i Dagsavisen tirsdag 27. september og sterkt forkortet i Vårt Land mandag 26. september
tirsdag 13. september 2011
Polarisert partibilde
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Velgerne har talt, og deres tale har skapt et mer polarisert partibilde enn vi har hatt på mange år. I praksis har vi fått to jevnstore partier som liker å framstille hverandre som motpoler: Arbeiderpartiet og Høyre. Så vel i midten, mellom disse to, som på den høyre og venstre ytterfløy er det blitt forholdsvis trangt, om enn trangest på venstrefløyen.
Valgresultatet kan også leses som en bekreftelse på at den norske partifloraen har nådd et metningspunkt. Småpartier som har tatt mål av seg å være landsdekkende, klorer seg alle fast rundt en oppslutning på fra én til et par promille. Det gjelder særlig partier som Demokratene, Kystpartiet, Pensjonistpartiet og Kristent Samlingsparti. Med ett og annet unntak (Demokratene i Kristiansand; Kystpartiet i Skjervøy) er de milevis unna politisk representasjon i noen av de kommunene eller fylkene der de stilte liste.
I en del kommuner er det blitt stilt opp det man med et samlenavn kan kalle ”bygdelister”. Noen av disse listene/partiene har en viss tradisjon (som Askimpartiet i kommunen av samme navn), andre etableres for én enkelt sak, og får en viss oppslutning av den grunn. Problemet med ”énsakspartier” er at de som regel ikke har noen politikk utover den ene saken, og det finnes eksempler på at slike partier har gått i oppløsning i løpet av den ene perioden de var representert.
En av årets nye bygdelister var ”De kristne” på Bomlø, som fikk valgt inn to representanter. Det ene mandatet tok de trolig fra KrF, som var det partiet personene bak lista hadde tilhørt før, mens det andre ble tatt fra Frp. Bømlo-partiet har ambisjoner om å stille til stortingsvalget i 2013. Det bør de kanskje droppe – ikke minst med tanke på det polariserte partimønsteret som årets valgresultat viser konturene av. De som ønsker andre svar enn de som de to store, nokså sentralistiske partiene kan tilby bør satse på ett av de andre, etablerte partiene. Norske velger synes åpenbart at det er nok partier i norsk politikk som det er.
(Sendt Dagen og Østfold-avisene tirsdag 13. september)
Forfatter
Velgerne har talt, og deres tale har skapt et mer polarisert partibilde enn vi har hatt på mange år. I praksis har vi fått to jevnstore partier som liker å framstille hverandre som motpoler: Arbeiderpartiet og Høyre. Så vel i midten, mellom disse to, som på den høyre og venstre ytterfløy er det blitt forholdsvis trangt, om enn trangest på venstrefløyen.
Valgresultatet kan også leses som en bekreftelse på at den norske partifloraen har nådd et metningspunkt. Småpartier som har tatt mål av seg å være landsdekkende, klorer seg alle fast rundt en oppslutning på fra én til et par promille. Det gjelder særlig partier som Demokratene, Kystpartiet, Pensjonistpartiet og Kristent Samlingsparti. Med ett og annet unntak (Demokratene i Kristiansand; Kystpartiet i Skjervøy) er de milevis unna politisk representasjon i noen av de kommunene eller fylkene der de stilte liste.
I en del kommuner er det blitt stilt opp det man med et samlenavn kan kalle ”bygdelister”. Noen av disse listene/partiene har en viss tradisjon (som Askimpartiet i kommunen av samme navn), andre etableres for én enkelt sak, og får en viss oppslutning av den grunn. Problemet med ”énsakspartier” er at de som regel ikke har noen politikk utover den ene saken, og det finnes eksempler på at slike partier har gått i oppløsning i løpet av den ene perioden de var representert.
En av årets nye bygdelister var ”De kristne” på Bomlø, som fikk valgt inn to representanter. Det ene mandatet tok de trolig fra KrF, som var det partiet personene bak lista hadde tilhørt før, mens det andre ble tatt fra Frp. Bømlo-partiet har ambisjoner om å stille til stortingsvalget i 2013. Det bør de kanskje droppe – ikke minst med tanke på det polariserte partimønsteret som årets valgresultat viser konturene av. De som ønsker andre svar enn de som de to store, nokså sentralistiske partiene kan tilby bør satse på ett av de andre, etablerte partiene. Norske velger synes åpenbart at det er nok partier i norsk politikk som det er.
(Sendt Dagen og Østfold-avisene tirsdag 13. september)
mandag 15. august 2011
Samme gamle...
De som trodde vi skulle få en redeligere og mer respektfull valgkamp i år, har grunn til å føle seg skuffet. Retorikken til så vel Kristin Halvorsen som Carl I. Hagen er den samme, grove som vi kjenner fra utallige andre valgkamper. Hagen klamrer seg til sin gamle suksessoppskrift med fordommer og hets, og Kristin Halvorsen trekker fram sitt gamle mantra om at ”en stemme til Høyre, er en stemme til Hagen”.
Det er like saklig som å si at en stemme til SV er en stemme til AP. Kanskje var det derfor så mange ved siste valg foretrakk ”sjølve lirekassemannen”, og ikke stemte på den vesle maskotten?
Nils-Petter Enstad
Forfatter
Publisert i Dagbladet tirsdag 16. august 2011
Det er like saklig som å si at en stemme til SV er en stemme til AP. Kanskje var det derfor så mange ved siste valg foretrakk ”sjølve lirekassemannen”, og ikke stemte på den vesle maskotten?
Nils-Petter Enstad
Forfatter
Publisert i Dagbladet tirsdag 16. august 2011
onsdag 10. august 2011
NOBELPRISMATERIALE?
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Det er ingen uenighet om at Jens Stoltenberg har opptrådt verdig og samlende i dagene etter 22. juli. Han har uttalt seg klart, klokt og sindig. Dette har imponert mange, og bidratt til at mange nå revurderer sin oppfatning av ham som en fjern, konfliktsky og lite empatisk leder.
Arne Strand i Dagsavisen har utropt ham til ”statsmann” (hva nå dét egentlig er – en leder på Stoltenbergs nivå er vel nesten pr. definisjon å oppfatte som ”statsmann”). I noen medier har det også kommet forslag om at Stoltenberg er en naturlig kandidat til Nobels Fredspris etter dette. Både i Vårt Land og VG har dette vært lansert – foreløpig bare på leserbrevplass.
Nobels Fredspris er verdens mest prestisjetunge, humanitære pris. I Alfred Nobels testamente stilles det tre krav til den eller de som skal få prisen, selv om den enkelte prisvinner ikke behøver å oppfylle mer enn ett av dem. To av dem er ikke til å misforstå: Prisvinneren skal enten bidra til reduksjon av militærstyrker eller til arrangering av fredskongresser. Det tredje kriteriet er at prisvinneren skal ha bidratt «nasjonenes forbrødring». Det er dette siste kriteriet som i de senere årene har vært brukt ved flere tildelinger – og med vekslende troverdighet, må det vel være lov å mene. I denne kategorien står noen av de stolteste tildelingene, men også noen av de pinligste. Og mange av de glemte.
To nordmenn har fått Nobels Fredspris til nå. De fikk den i to påfølgende år. I 1921 delte diplomaten Christian Louis Lange prisen med den daværende svenske statsministeren Hjalmar Branting; året etter fikk Fridtjof Nansen prisen alene. Tildelingen i 1921 er for lengst havnet i de glemte fredsprisers store skuff, men prisen til Nansen står fremdeles som en bauta i fredsprisens historie. Der står den sammen med tildelinger som den til Carl von Ozzietsky (1935), Albert Luthuli (1960) og Martin Luther King (1964).
Hvor mye man enn beundrer eller i hvert fall har respekt for statsministerens håndtering av terrorhandlingene 22. juli: Noe nobelprismateriale er det vanskelig å se at det finnes her. Med en viss rett kan det sikkert sies at Stoltenberg har bidratt til en intern, nasjonal forbrødring, men det er vel strengt tatt en hver statsministers oppgave? Likevel er det lang vei fra dette og fram til en Fridtjof Nansen eller en Jimmy Carter, for den del. For ikke å si en Nelson Mandela, som virkelig er et symbol for forbrødring mellom folkeslag.
Det er mange følelser og stemninger som virvles opp etter en begivenhet som den Norge har vært gjennom, går gjennom og vil gå gjennom i lang tid ennå. I slike situasjoner er det lett å gripe til de store ordene og de sterke symbolene. Nobels Fredspris er et slikt symbol. Det skal det fortsatt være. Det skal også Norges ”twntytwo-seven” være. Men de to symbolene må ikke blandes unødig sammen.
Publisert i Vårt Land 11. august 2011
søndag 31. juli 2011
Jus og følelser
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Det skjer nesten hver gang i kjølvannet av en grov eller spesielt gruoppvekkende forbrytelse: Noen reiser kravet om strengere straffer. Ofte blir dødsstraffkortet trukket fram, slik det eksempelvis skjedde etter Baneheiamordene. Det er derfor svært betimelig når landets justisminister advarer mot at debatten om eller vedtak om endringer i justispolitikken skal skje i en situasjon med mye følelser, både sorg, sinne og fortvilelse.
En ting som også er viktig i denne forbindelse: Uansett om Norge skulle innføre både galgen og strekkbenken i kjølvannet av terroristsaken i Oslo og på Utøya: Eventuelle nye bestemmelser kan likevel ikke brukes i saken mot Anders Behring Breivik. Han skal dømmes etter de lover som gjaldt da forbrytelsen han dømmes for ble begått, og domstolen må bruke de midler som lovverket ga hjemmel for 22. juli 2011, det være seg fengsel eller forvaring, det være seg mordparagrafen i straffeloven eller paragrafen om forbrytelser mot menneskeheten.
Vi hadde i sin tid et regime her i landet der lover ble produsert i hui og hast og gitt tilbakevirkende kraft. Det er mulig Anders Behring Breivik ville trivdes med en slik form for justis. De fleste av oss andre ville ikke gjort det.
Sendt diverse aviser søndag 30.7.2011
Forfatter
Det skjer nesten hver gang i kjølvannet av en grov eller spesielt gruoppvekkende forbrytelse: Noen reiser kravet om strengere straffer. Ofte blir dødsstraffkortet trukket fram, slik det eksempelvis skjedde etter Baneheiamordene. Det er derfor svært betimelig når landets justisminister advarer mot at debatten om eller vedtak om endringer i justispolitikken skal skje i en situasjon med mye følelser, både sorg, sinne og fortvilelse.
En ting som også er viktig i denne forbindelse: Uansett om Norge skulle innføre både galgen og strekkbenken i kjølvannet av terroristsaken i Oslo og på Utøya: Eventuelle nye bestemmelser kan likevel ikke brukes i saken mot Anders Behring Breivik. Han skal dømmes etter de lover som gjaldt da forbrytelsen han dømmes for ble begått, og domstolen må bruke de midler som lovverket ga hjemmel for 22. juli 2011, det være seg fengsel eller forvaring, det være seg mordparagrafen i straffeloven eller paragrafen om forbrytelser mot menneskeheten.
Vi hadde i sin tid et regime her i landet der lover ble produsert i hui og hast og gitt tilbakevirkende kraft. Det er mulig Anders Behring Breivik ville trivdes med en slik form for justis. De fleste av oss andre ville ikke gjort det.
Sendt diverse aviser søndag 30.7.2011
onsdag 13. juli 2011
BIBLIOTEKET MÅ VÆRE GRATIS
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Fremskrittspartiet i Oslo foreslår at det skal innføres årsavgift på biblioteket. Et par, tre hundre kroner er forslaget. ”Folk har råd til å betale nå til dags,” sier fylkespartiets leder Christian Tybring-Gjedde. I all sin absurditet er det en viss logikk i et slikt argument fra den kanten. Vi snakker om et parti som stort sett har markert seg på billigere bensin og billigere alkohol. Det sier seg selv at dersom de får gjennomført dette, får folk saktens råd til å betale noen hundrelapper til biblioteket.
Forslaget er interessant også på andre måter. Det bidrar til å stadfeste det inntrykket en del av oss sitter med av Fremskrittspartiet som et anti-kulturelt parti. Å etablere en ”årsavgift” på biblioteket vil være å undergrave en av de viktigste kulturbærerne man har. Det vil også være i strid med norsk lov. Selve formålsparagrafen i Lov om folkebibliotek slår fast: ”Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet ” (uthevet av meg).
Det setter forslaget i et enda mer alvorlig perspektiv. Da er det ikke bare et dumt utspill i lokalvalgkampen, men et forslag som peker fram mot stortingsvalget om to år. Da har Fremskrittspartiet (nok en gang!) ambisjoner om å bli regjeringsparti. Er Tybring-Gjedde sitt utspill en prøveballong med tanke på hva slags kulturpolitikk vi kan vente oss om så galt skulle skje?
I Tybring-Gjedde sitt resonnement representerer bibliotekene kun en utgift. – I dag subsidierer Oslo kommune 56 kroner per utlån gjennom at bibliotekdriften får 143 millioner kroner i tilskudd. Ved å kreve avgift, blir folk bevisstgjort på kostnadene, sier han. For meg representerer ”utgiften” en investering i framtid og livskvalitet. Et samfunn som ikke tar seg råd til kultur, er ikke et det er verd å leve i.
Publsiert i Dagsavisen 13. juli 2011
Forfatter
Fremskrittspartiet i Oslo foreslår at det skal innføres årsavgift på biblioteket. Et par, tre hundre kroner er forslaget. ”Folk har råd til å betale nå til dags,” sier fylkespartiets leder Christian Tybring-Gjedde. I all sin absurditet er det en viss logikk i et slikt argument fra den kanten. Vi snakker om et parti som stort sett har markert seg på billigere bensin og billigere alkohol. Det sier seg selv at dersom de får gjennomført dette, får folk saktens råd til å betale noen hundrelapper til biblioteket.
Forslaget er interessant også på andre måter. Det bidrar til å stadfeste det inntrykket en del av oss sitter med av Fremskrittspartiet som et anti-kulturelt parti. Å etablere en ”årsavgift” på biblioteket vil være å undergrave en av de viktigste kulturbærerne man har. Det vil også være i strid med norsk lov. Selve formålsparagrafen i Lov om folkebibliotek slår fast: ”Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet ” (uthevet av meg).
Det setter forslaget i et enda mer alvorlig perspektiv. Da er det ikke bare et dumt utspill i lokalvalgkampen, men et forslag som peker fram mot stortingsvalget om to år. Da har Fremskrittspartiet (nok en gang!) ambisjoner om å bli regjeringsparti. Er Tybring-Gjedde sitt utspill en prøveballong med tanke på hva slags kulturpolitikk vi kan vente oss om så galt skulle skje?
I Tybring-Gjedde sitt resonnement representerer bibliotekene kun en utgift. – I dag subsidierer Oslo kommune 56 kroner per utlån gjennom at bibliotekdriften får 143 millioner kroner i tilskudd. Ved å kreve avgift, blir folk bevisstgjort på kostnadene, sier han. For meg representerer ”utgiften” en investering i framtid og livskvalitet. Et samfunn som ikke tar seg råd til kultur, er ikke et det er verd å leve i.
Publsiert i Dagsavisen 13. juli 2011
mandag 11. juli 2011
EN TABLOID MINDRE
Av Nils-Petter Enstad
Det er sjelden en avis som fortsatt er en opplagssuksess legges ned fra den ene dagen til andre. Søndag 10. juli skjedde det med News of the world. Bakgrunnen var avsløringene av avisas ”journalistiske” metoder, med hacking, ulovlig avlytting og en rekke andre forhold som er kriminelle med god margin. Exiten skjedde i pompøs, selvgod stil med et stort avskjedsnummer og svulstige erklæringer om at dette (les: nedleggelsen) hadde verken staben eller leserne ”fortjent”.
Nedleggelsen av den britiske supertabloiden er et typisk eksempel på en vikarierende reaksjon fra aviseierens side, den beryktede Rupert Murdock. Den formen for ”journalistikk” som News of the world rendyrket til det ekstreme blir ikke borte, selv om avisa legges ned. Og det er ”journalistikken” som er problemet, ikke avisa som sådan. Den er knapt nok et symptom. Nedleggelsen av avisa innebærer ikke noen erkjennelse av at man har trådt feil, men av at avisa var blitt en belastning for Murdocks medieimperium. I tillegg skjedde det på strategisk uheldig tidspunkt med tanke på Murdocks planer for ytterligere imperiebygging.
De britiske myndighetene har varslet etterforskning også mot andre tabloid medier. Det er ikke uten videre et positivt signal. Riktignok er britiske tabloider noe annet og ofte verre enn norske tabloider. Men det samme kan sies om britiske politikere. Det er nettopp tabloidmediene som har avslørt et massiv misbruk av de i utgangspunktet rause ordningene britiske politikere har for dekning av merutgifter. Dette misbruket har gått til dels langt opp i det politiske systemet, og det er lett å se for seg at et etterforskningsraid mot mediene ikke bare skyldes et ønske om en rensligere debatt og rensligere, journalistiske arbeidsmetoder.
Maktmennesker er aldri interessert i at mediene og dermed allmennheten skal ha full innsikt i det de driver med. Maktmennesker vil gjerne ha ”arbeidsro”. Dette gjelder like mye i politikk og næringsliv som på andre arenaer der maktmennesker utfolder seg. Nettopp derfor er det viktig at mediene – tabloider eller ikke – bruker arbeidsmetoder som tåler dagens lys og som kan forsvares ut fra en høy yrkesetisk standard. Her er det nok et visst forbedringspotensial også for norske medier. Ikke minst gjelder det evnen til å innrømme feil og til å beklage overtramp ut over den nokså feige ”om noen føler seg såret”-varianten som er blitt et slags mantra i norsk offentlig debatt.
onsdag 29. juni 2011
MAGNHILD OG KAOSET
Av Nils-Petter Enstad
Askim
Det lyktes ikke helt for samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa da hun tirsdag prøvde å framstå som handlekraftig, og en som tok grep etter trafikkaoset som oppsto som følge av manglende samordning mellom Jernbaneverket og Vegvesenet. Denne manglende samordningen er det nemlig hun som har det politiske ansvaret. Da hjelper det lite at hun gikk ett skritt videre fra sitt sedvanlige universalmiddel – en ”gjønågang” – til å bebude et nytt koordineringsorgan. Det er for lite og for sent.
At hun samtidig må gripe til en annen av de rødgrønne mantrabesvergelsene, om at det er en regjering som gikk av for seks år siden som er skyld i problemene, bare bekrefter mangelen på troverdighet. Bondevik 2 var en mindretallsregjering – et flertall for en eventuell satsing på vei og jernbane i denne perioden ville vært innen rekkevidde, om det var politisk interesse for det. Ellers bør vel noen minne om statsråden om at manglende satsing på vei og jernbane er en situasjon som er blitt etablert over mange år, og i de fleste av disse er det hennes egen samarbeidspartner Arbeiderpartiet som har hatt makten.
Sendt Østfoldavisene 29.6.2011
Askim
Det lyktes ikke helt for samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa da hun tirsdag prøvde å framstå som handlekraftig, og en som tok grep etter trafikkaoset som oppsto som følge av manglende samordning mellom Jernbaneverket og Vegvesenet. Denne manglende samordningen er det nemlig hun som har det politiske ansvaret. Da hjelper det lite at hun gikk ett skritt videre fra sitt sedvanlige universalmiddel – en ”gjønågang” – til å bebude et nytt koordineringsorgan. Det er for lite og for sent.
At hun samtidig må gripe til en annen av de rødgrønne mantrabesvergelsene, om at det er en regjering som gikk av for seks år siden som er skyld i problemene, bare bekrefter mangelen på troverdighet. Bondevik 2 var en mindretallsregjering – et flertall for en eventuell satsing på vei og jernbane i denne perioden ville vært innen rekkevidde, om det var politisk interesse for det. Ellers bør vel noen minne om statsråden om at manglende satsing på vei og jernbane er en situasjon som er blitt etablert over mange år, og i de fleste av disse er det hennes egen samarbeidspartner Arbeiderpartiet som har hatt makten.
Sendt Østfoldavisene 29.6.2011
Når ombudet tier
Av Nils-Petter Enstad
”Vi uttaler oss ikke om hvordan barn blir til. Vi arbeider kun med oppvekstvilkårene til barn fra 0 til 18 år.” Men denne i overkant kjappe begrunnelsen forklarer Barneombudet hvorfor de skygger unna den politisk betente debatten om bruken av surrogatmødre.
Den politiske betennelsen har oppstått etter at det ble kjent at nytilsatt politidirektør Øystein Mæland og hans partner for andre gang har benyttet seg av en surrogatmor for å skaffe seg barn. Dette er ikke tillatt etter norsk lov. Barneombudets passivitet er ekstra påfallende med tanke på at det samme ombudet tidligere ikke har vært spesielt kresne med tanke på hva slags saker man har kommentert i til dels svært bastante ordelag.
At barneombudets interesse for barns livsvilkår ikke slår inn før etter at barnet er født, er ellers en interessant observasjon i seg selv. Det er mulig Barneombudet mener at situasjonen rundt et barns vilkår ikke er interessant så lenge barnet er i mors liv. I så fall kunne det vært interessant å få vite hvordan det begrunnes. Er det uten interesse om et barn er blitt til ved et overgrep, for eksempel – en voldtekt eller på andre måter? Eller som følge av en økonomisk transaksjon? Er spørsmålet om et barns biologiske identitet er uten interesse for Barneombudet?
Barneombudet vil ikke mene noe surrogati, heller ikke på prinsipielt grunnlag. Denne tilbakeholdenheten er en ny side ved ombudets virksomhet. Man merket ingen slik tilbakeholdenhet da ombudet nylig var ute og mente mye og sterkt om barn som vokste opp i ”ekstreme religiøse miljøer”. ”Ekstrem” ville i denne sammenheng si de fleste kristne hjem i Norge.
Det er ikke lett å fri seg fra den tanke at barneombudets taushet i denne saken rett og slett skyldes at man ikke er helt sikker på hva som vil være det politisk korrekte standpunktet.
Publisert i Vårt Land 29. juni 2011
mandag 16. mai 2011
ETTER LANDSMØTENE – FØR VALGKAMPEN
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Nå har de politiske partiene hatt sine landsmøter, og velgerne vet hva man har å forholde seg til når det gjelder kommune- og fylkestingsvalget 2011. Mange viktige vedtak er fattet. Høyre har for eksempel bestemt at heretter behøver ikke nynorskelever plages med å lære bokmål - tenk så mye tid og krefter det frigir til andre viktige skolefag (Obs! Dette er ironi!)!
Kommune- og fylkestingsvalget faller alltid i skyggen av stortingsvalget fordi det vel ennå ikke har skjedd at man har fått et regjeringsskifte i kjølvannet av slike valg. Men det er ikke mindre viktig av den grunn. Ved dette valget skal - i prinsippet - makthaverne i 430 kommuner og 19 fylkeskommuner enten få fornyet tillit, eller andre skal overta. Lokaldemokratiet, kalles det.
Dette lokaldemokratiet gir seg mange utslag - det har man blant annet sett i en ofte omtalt Østfoldkommune der ordføreren, i egenskap av både styreformann og generalforsamling i et kommunalt selskap, har ansatt seg selv i en stilling i en kommunalt eid bedrift.
Jeg tror det er sunt med endringer også i de kommunale maktstrukturene. Det er ikke demokratisk betryggende at i eksempelvis Skedsmo kommune i Akershus har det samme partiet hatt makta i mer enn 100 år sammenhengende. Eller at Bærum kommune i samme fylke har vært i samme situasjon i snart 70 (det forvirret seg inn en Ap-ordfører i Bærum rett etter krigen; det er vel ingen som vet helt hva som skjedde der).
Jeg ser at enkelte kristne grupperinger stadig vekk forsøker å gjøre abortsaken og Norges forhold til Israel til tema i lokale valgkamper. Det er skivebom, for å si det forsiktig.
I stedet for slike - i denne sammenheng - meningsløse symbolsaker, er det viktig at man leser de lokale partienes program og ser hvem som både i sum og hver for seg har en offensiv eldrepolitikk, en troverdig alkoholpolitikk, en kulturpolitikk som legger til rette for også andre frivillige aktiviteter enn idrett, en politikk som tar barn og unge på alvor.
Det er ennå et stykke fram til valget 12. september. De ukene bør velgerne bruke godt!
Forfatter
Nå har de politiske partiene hatt sine landsmøter, og velgerne vet hva man har å forholde seg til når det gjelder kommune- og fylkestingsvalget 2011. Mange viktige vedtak er fattet. Høyre har for eksempel bestemt at heretter behøver ikke nynorskelever plages med å lære bokmål - tenk så mye tid og krefter det frigir til andre viktige skolefag (Obs! Dette er ironi!)!
Kommune- og fylkestingsvalget faller alltid i skyggen av stortingsvalget fordi det vel ennå ikke har skjedd at man har fått et regjeringsskifte i kjølvannet av slike valg. Men det er ikke mindre viktig av den grunn. Ved dette valget skal - i prinsippet - makthaverne i 430 kommuner og 19 fylkeskommuner enten få fornyet tillit, eller andre skal overta. Lokaldemokratiet, kalles det.
Dette lokaldemokratiet gir seg mange utslag - det har man blant annet sett i en ofte omtalt Østfoldkommune der ordføreren, i egenskap av både styreformann og generalforsamling i et kommunalt selskap, har ansatt seg selv i en stilling i en kommunalt eid bedrift.
Jeg tror det er sunt med endringer også i de kommunale maktstrukturene. Det er ikke demokratisk betryggende at i eksempelvis Skedsmo kommune i Akershus har det samme partiet hatt makta i mer enn 100 år sammenhengende. Eller at Bærum kommune i samme fylke har vært i samme situasjon i snart 70 (det forvirret seg inn en Ap-ordfører i Bærum rett etter krigen; det er vel ingen som vet helt hva som skjedde der).
Jeg ser at enkelte kristne grupperinger stadig vekk forsøker å gjøre abortsaken og Norges forhold til Israel til tema i lokale valgkamper. Det er skivebom, for å si det forsiktig.
I stedet for slike - i denne sammenheng - meningsløse symbolsaker, er det viktig at man leser de lokale partienes program og ser hvem som både i sum og hver for seg har en offensiv eldrepolitikk, en troverdig alkoholpolitikk, en kulturpolitikk som legger til rette for også andre frivillige aktiviteter enn idrett, en politikk som tar barn og unge på alvor.
Det er ennå et stykke fram til valget 12. september. De ukene bør velgerne bruke godt!
tirsdag 10. mai 2011
TALENTLØST AV REGJERINGEN
Dersom det stemmer som er kommet fram i media om grunnen til at kongehuset ikke var representert ved medaljeutdelingen på Akershus 8. mai, står vi overfor enda et eksempel på hvor talentløs den rødgrønne regjeringen er i saker med stor symbolverdi. Det talentløse understrekes ytterligere ved den kommentaren forsvarsministeren har gitt ifølge www.nrk.no: ”Deltakelse i markeringen av Forsvaret og våre veteraner er avklart med kongehuset. Det er blant annet en minnedag i november hvor kongehuset har en viktig rolle, og en veterandag 8. mai hvor regjeringen er vertskap.”
Det Faremo her sier – og muligens også mener? – er at kongehuset og regjeringen er to helt forskjellige ting. Men faktum er at regjeringen er ”Kongens råd”. Regjeringen styrer på vegne av Kongen. Kongen er øverste sjef for alle forsvarsgrener her i landet. Derfor er det er direkte pinlig når hun forsøker på å ”dele opp” i en minnedag i november og en veterandag i mai. Det er like pinlig som at det er hun som må forsvare regjeringens talentløshet i denne saken, og ikke statsministeren selv.
Nils-Petter Enstad
Askim
Sendt Dagbladet
Det Faremo her sier – og muligens også mener? – er at kongehuset og regjeringen er to helt forskjellige ting. Men faktum er at regjeringen er ”Kongens råd”. Regjeringen styrer på vegne av Kongen. Kongen er øverste sjef for alle forsvarsgrener her i landet. Derfor er det er direkte pinlig når hun forsøker på å ”dele opp” i en minnedag i november og en veterandag i mai. Det er like pinlig som at det er hun som må forsvare regjeringens talentløshet i denne saken, og ikke statsministeren selv.
Nils-Petter Enstad
Askim
Sendt Dagbladet
søndag 17. april 2011
UMUSIKALSK FRA HUMAN-ETISK FORBUND
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Det virker som om talspersoner for Human-etisk Forbund ikke kan la noen anledning gå fram seg til å demonstrere sin uvitenhet om og forakt for kulturtradisjoner som går lenger og dypere enn deres egen forholdsvis kortvarige og grunne horisont. Denne gangen er det organisasjonssekretær Malin Stensholt Holte i organisasjonen som dokumenterer dette. Lenge før asken er blitt kald etter den tragiske brannen i Østre Porsgrunn kirke, er hun ute med et forslag om at kommunen i stedet for en ny kirke skal bygge ”et livssynsnøytralt seremonirom” på tomten der den nedbrente kirken sto.
Sin vane tro, skyver humanetikerne troende av andre religioner enn den kristne foran seg: ”Hvis det skal bygges nytt, bør det heller bygges et livssynsnøytralt bygg for alle religioner og livssyn”, hevder hun, ifølge nrk.no.
Hvor mange religioner tror hun vil være interessert i dette ”livssynsnøytrale” bygget hennes? Tror hun muslimer og jøder vil oppfatte et slikt bygg som et fullgodt alternativ til moské eller synagoge? Tror hun buddhister eller hinduer heller vil ha det enn sitt eget tempel?
Selvfølgelig ikke. Men så er heller ikke hensikten å legge noe som helst til rette for ”andre religioner”. Hensikten er å bekjempe kristendom. Hensikten er å skaffe Human-etisk forbund et egnet lokale for sine egne surrogatseremonier, og kun det.
Publisert i Vårt Land mandag 18. april
Forfatter
Det virker som om talspersoner for Human-etisk Forbund ikke kan la noen anledning gå fram seg til å demonstrere sin uvitenhet om og forakt for kulturtradisjoner som går lenger og dypere enn deres egen forholdsvis kortvarige og grunne horisont. Denne gangen er det organisasjonssekretær Malin Stensholt Holte i organisasjonen som dokumenterer dette. Lenge før asken er blitt kald etter den tragiske brannen i Østre Porsgrunn kirke, er hun ute med et forslag om at kommunen i stedet for en ny kirke skal bygge ”et livssynsnøytralt seremonirom” på tomten der den nedbrente kirken sto.
Sin vane tro, skyver humanetikerne troende av andre religioner enn den kristne foran seg: ”Hvis det skal bygges nytt, bør det heller bygges et livssynsnøytralt bygg for alle religioner og livssyn”, hevder hun, ifølge nrk.no.
Hvor mange religioner tror hun vil være interessert i dette ”livssynsnøytrale” bygget hennes? Tror hun muslimer og jøder vil oppfatte et slikt bygg som et fullgodt alternativ til moské eller synagoge? Tror hun buddhister eller hinduer heller vil ha det enn sitt eget tempel?
Selvfølgelig ikke. Men så er heller ikke hensikten å legge noe som helst til rette for ”andre religioner”. Hensikten er å bekjempe kristendom. Hensikten er å skaffe Human-etisk forbund et egnet lokale for sine egne surrogatseremonier, og kun det.
Publisert i Vårt Land mandag 18. april
mandag 28. mars 2011
Returforskning
Justisdepartementet ønsker ingen forskning på hvordan det er gått med asylsøkere som har blitt returnert fra Norge, ifølge Vårt Land.
Det må man forstå.
Det er alltid en del kunnskap man rett og slett ikke ønsker å ha.Det er alltid en del illusjoner man ønsker å tviholde på.
At Norge ikke har returnert noen til fengsling, tortur eller død er innenfor begge disse kategorier.
Nils-Petter Enstad
Forfatter
Det må man forstå.
Det er alltid en del kunnskap man rett og slett ikke ønsker å ha.Det er alltid en del illusjoner man ønsker å tviholde på.
At Norge ikke har returnert noen til fengsling, tortur eller død er innenfor begge disse kategorier.
Nils-Petter Enstad
Forfatter
mandag 7. mars 2011
Hva kan "De kristne" oppnå?
Norge er i ferd med å få enda et ”kristelig” mikroparti som i utgangspunktet ikke har annen drivkraft, verken ideologisk eller politisk, enn at man ikke synes KrF er ”kristent nok”.
Fra før har man grupperinger som Kristent Samlingsparti og Abortmotstandernes Liste, som begge stilte liste ved stortingsvalget i 2009. Andre slike grupperinger er Kristen Framtid og Norgesdemokratene, som så langt ikke har produsert annen politikk enn ett og annet leserinnlegg.
Det er ingenting som tyder på at ”De kristne”, som den siste tilveksten nokså hovmodig kaller seg, klarer å oppnå noe mer. En liste på Bømlo er foreløpig første mål. Det er i det minste innenfor realismens rekkevidde, i motsetning til Kristent Samlingsparti, som foran valget i 2009 fablet om å danne regjering sammen med Høyre og Fremskrittspartiet. Med en samlet oppslutning på 4936 stemmer ble ikke det noen aktuell problemstilling. Men også ”De kristne” har som mål å stille liste ved stortingsvalget i 2013. Som DagenMagazinet helt riktig påpeker i avisen mandag 7. mars: ”Den nye partidannelsen De kristne vil ikke føre til flere bekjennende kristne i norsk politikk. Sannsynligvis færre.”
De finnes allerede en viss historisk empiri på at det eneste lister av denne typen kan oppnå, er å true utsatte KrF-mandater. Man må gjerne være misfornøyd med KrF, både politikk og politikere, men det spørsmålet eksempelvis Kristent Samlingsparti sine folk i Vestfold aldri ville (ikke våget?) svare under valgkampen i 2009, om hvem man mente var best egnet til å tale de kristne verdienes sak på Stortinget av henholdsvis Inger Lise Hansen og Inga Marte Torkildsen, er en type spørsmål også ”De kristne” bør stille seg, enten de stiller til kommunevalg eller stortingsvalg.
Jeg er klar over at det finnes andre partier som også gjerne vil pynte seg med at de sloss for de kristne verdiene. Men når status gjøres opp, har det vist seg i sak etter sak at det bare er ett parti som har gjort dette i voteringer og praktisk politikk. Det partiet heter Kristelig Folkeparti.
Nils-Petter Enstad
Fra før har man grupperinger som Kristent Samlingsparti og Abortmotstandernes Liste, som begge stilte liste ved stortingsvalget i 2009. Andre slike grupperinger er Kristen Framtid og Norgesdemokratene, som så langt ikke har produsert annen politikk enn ett og annet leserinnlegg.
Det er ingenting som tyder på at ”De kristne”, som den siste tilveksten nokså hovmodig kaller seg, klarer å oppnå noe mer. En liste på Bømlo er foreløpig første mål. Det er i det minste innenfor realismens rekkevidde, i motsetning til Kristent Samlingsparti, som foran valget i 2009 fablet om å danne regjering sammen med Høyre og Fremskrittspartiet. Med en samlet oppslutning på 4936 stemmer ble ikke det noen aktuell problemstilling. Men også ”De kristne” har som mål å stille liste ved stortingsvalget i 2013. Som DagenMagazinet helt riktig påpeker i avisen mandag 7. mars: ”Den nye partidannelsen De kristne vil ikke føre til flere bekjennende kristne i norsk politikk. Sannsynligvis færre.”
De finnes allerede en viss historisk empiri på at det eneste lister av denne typen kan oppnå, er å true utsatte KrF-mandater. Man må gjerne være misfornøyd med KrF, både politikk og politikere, men det spørsmålet eksempelvis Kristent Samlingsparti sine folk i Vestfold aldri ville (ikke våget?) svare under valgkampen i 2009, om hvem man mente var best egnet til å tale de kristne verdienes sak på Stortinget av henholdsvis Inger Lise Hansen og Inga Marte Torkildsen, er en type spørsmål også ”De kristne” bør stille seg, enten de stiller til kommunevalg eller stortingsvalg.
Jeg er klar over at det finnes andre partier som også gjerne vil pynte seg med at de sloss for de kristne verdiene. Men når status gjøres opp, har det vist seg i sak etter sak at det bare er ett parti som har gjort dette i voteringer og praktisk politikk. Det partiet heter Kristelig Folkeparti.
Nils-Petter Enstad
søndag 20. februar 2011
Stunt og språk
Av Nils-Petter Enstad
Etter å ha lest, og nikket anerkjennende til redaktørens vurdering av Marte Wexelsen Goksøyrs utfordring til statsminister Jens Stoltenberg angående regjeringens planer om å utvide ultralydtilbudet, er det både overraskende og skuffende å lese hvordan saken presenteres på reportasjeplass, bare to sider lenger fram. ”Oppvask etter KrF-stunt i spørretimen” er overskriften DM/VH 19. februar).
Det er ordet ”stunt” jeg mener desken burde luket ut.
Det er et negativt ladet ord i en journalistisk sammenheng. Om den rent semantiske betydningen av ordet er mer nyansert; ”et oppsiktsvekkende påfunn, en uvanlig handling eller en overraskende, ofte kortvarig aktivitet, gjerne for å få oppmerksomhet”, ifølge nettleksikonet wikipedia, har ordet kun en negativ klang i politisk og journalistisk sammenheng.
Jeg ser også at en rekke andre medier har brukt den samme betegnelsen på det som skjedde. Desto viktigere hadde det vært at DagenMagazinet ikke brukte det – selv om artikkelen i hovedsak er en NTB-melding. Desken har uansett et selvstendig ansvar for hvilke titler man utstyrer en sak med.
Debatten som har fulgt etter episoden har vist til overmål hvor viktig det er å holde tunga rett i munnen når for eksempel Marianne Aasen prøver å stakkarsliggjøre Marte ved å omtale henne som ”uforberedt ung kvinne” eller når andre har omtalt henne som ”i en sårbar situasjon”. Disse vakre ordene dekker ikke over det som er realiteten, nemlig at man fra regjeringspartienes side ikke ønsker at det blir satt fokus på det som er sakens kjerne: Et sorteringssamfunn som bare har plass til det vellykte og feilfrie.
Jeg regner med at DagenMagazinet vil delta i kampen mot et slikt samfunn. Det kan ikke bare skje på kommentarplass. Det må skje fra desken også.
Sendt DagenMagazinet 20. februar 2011
mandag 14. februar 2011
Antisemittismen iblant oss
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Det er sterk kost å lese intervjuet med jødiske Anja Savosnick i Vårt Land 11. februar. Hun har opplevd å få ”Brenn i Auschwitz” etter seg når hun er ute på byen i Norges hovedstad.
Fyllerør?
Det er å bagatellisere og ”ufarliggjøre” noe som åpenbart ligger og ulmer i det norske folkedypet, noe som kan virke som en latent rasisme generelt og en latent antisemittisme spesielt. Begge deler er alvorlig, men fordi det ser ut til man fra offisielt hold ikke ønsker å ta innover seg den antisemittiske siden ved dette, er det viktig at noen har et spesielt fokus på det.
Vi har gjennom lang tid hvordan denne latente antisemittismen er kommet til overflaten også i den offentlige debatt. Det groveste eksemplet var forfatteren Jostein Gaarders kronikk i Aftenposten i august 2006. I snart fem år har han og andre forsøkt å argumentere for at kronikken hans handlet ikke om jødene som etnisk gruppe, men om staten Israel sin politikk. Den handlet muligens om det også, men først og sist var kronikken den mest rabiate, antisemittiske tekst som har stått på trykk i en stor, norsk avis siden mellomkrigstiden. Det var den gang Aftenposten skrev bekymret på lederplass om at det måtte finnes en løsning på ”jødeproblemet” i Europa.
Denne latente antisemittismen har fått en slags legitimitet ved at den framføres under dekke av at man er kritisk til israelsk politikk. Det bekreftes gjennom intervjuet i Vårt Land fredag. Dette er en skinnmanøver som ikke minst Kåre Willoch har rendyrket i lang tid. Den blir ikke mer troverdig av det.
Det er også interessant å registrere det Anja Savosnick sier om at det først og fremst er fra etnisk norske hun møter disse antisemittiske holdningene. Europa har ingen tradisjon å være stolt av når det gjelder holdningen til jødene som folkegruppe, eller til jødisk tro og jødisk kultur. I noen hundreår var det mantraet ”Kristi mordere” som ble brukt som forklaringsmodell for dette. Det er neppe Jesu død man er opptatt av på norske utesteder når de antisemittiske holdningene får utfolde seg. Men da finner man på andre ting. Derfor er det viktig å ha fokus på dette spørsmålet. Den norske antisemittismen er et troll som må tas fram i lyset så ofte at det før eller senere sprekker.
En begynnelse kan være at norske forfattere og offentlige debattanter velger sine ord med litt større omhu.
Sendt Vårt Land, men avvist der
Forfatter
Det er sterk kost å lese intervjuet med jødiske Anja Savosnick i Vårt Land 11. februar. Hun har opplevd å få ”Brenn i Auschwitz” etter seg når hun er ute på byen i Norges hovedstad.
Fyllerør?
Det er å bagatellisere og ”ufarliggjøre” noe som åpenbart ligger og ulmer i det norske folkedypet, noe som kan virke som en latent rasisme generelt og en latent antisemittisme spesielt. Begge deler er alvorlig, men fordi det ser ut til man fra offisielt hold ikke ønsker å ta innover seg den antisemittiske siden ved dette, er det viktig at noen har et spesielt fokus på det.
Vi har gjennom lang tid hvordan denne latente antisemittismen er kommet til overflaten også i den offentlige debatt. Det groveste eksemplet var forfatteren Jostein Gaarders kronikk i Aftenposten i august 2006. I snart fem år har han og andre forsøkt å argumentere for at kronikken hans handlet ikke om jødene som etnisk gruppe, men om staten Israel sin politikk. Den handlet muligens om det også, men først og sist var kronikken den mest rabiate, antisemittiske tekst som har stått på trykk i en stor, norsk avis siden mellomkrigstiden. Det var den gang Aftenposten skrev bekymret på lederplass om at det måtte finnes en løsning på ”jødeproblemet” i Europa.
Denne latente antisemittismen har fått en slags legitimitet ved at den framføres under dekke av at man er kritisk til israelsk politikk. Det bekreftes gjennom intervjuet i Vårt Land fredag. Dette er en skinnmanøver som ikke minst Kåre Willoch har rendyrket i lang tid. Den blir ikke mer troverdig av det.
Det er også interessant å registrere det Anja Savosnick sier om at det først og fremst er fra etnisk norske hun møter disse antisemittiske holdningene. Europa har ingen tradisjon å være stolt av når det gjelder holdningen til jødene som folkegruppe, eller til jødisk tro og jødisk kultur. I noen hundreår var det mantraet ”Kristi mordere” som ble brukt som forklaringsmodell for dette. Det er neppe Jesu død man er opptatt av på norske utesteder når de antisemittiske holdningene får utfolde seg. Men da finner man på andre ting. Derfor er det viktig å ha fokus på dette spørsmålet. Den norske antisemittismen er et troll som må tas fram i lyset så ofte at det før eller senere sprekker.
En begynnelse kan være at norske forfattere og offentlige debattanter velger sine ord med litt større omhu.
Sendt Vårt Land, men avvist der
fredag 21. januar 2011
KVASI-LØSNING
”My answer answerless” kalte Englands dronning Elizabeth I en gang hun ikke var i stand til å løse en situasjon på en måte hun kunne vedstå seg. Denne strategien er siden blitt et stadig tilbakevendende begrep når politikere må si noe, uten å ha noe å si. Det gjelder også SVs leder Kristin Halvorsen når hun nå sier at regjeringen har funnet ”en løsning” i saken om Maria Amelie.
De er blitt enige om noe, men det er ingen løsning. Etter å ha terpet på sitt ”likhet for loven”-mantra i over ei uke, er man blitt enige om noe som formaliserer forskjellsbehandling. Få ting er så egnet til å beskrive det rødgrønne prosjektets fallitt som denne kvasiløsningen.
Kristin Halvorsen har sikkert gjort så godt hun kunne for å få til en løsning hun kunne være bekjent av. Det nyttet bare ikke. Statsministeren hadde bundet seg selv altfor fast til masten på det synkende skip til at han kunne endre oppfatting. Ikke en gang den klamme omfavnelsen fra Per Sandberg i Frp fikk ham til å våkne. I stedet satte han pris på den. I nøden spiser en viss mann åpenbart ikke bare fluer, men mygg.
Når SVs landsstyre samles, og Kristin Halvorsen kan legge fram sin ”løsning”, er det ikke mygg som står på menyen, men kamel. Vil SV bevare siste rest av troverdighet i asylpolitikken, ber de kokken sette fram noe annet. God appetitt!
Nils-Petter Enstad
De er blitt enige om noe, men det er ingen løsning. Etter å ha terpet på sitt ”likhet for loven”-mantra i over ei uke, er man blitt enige om noe som formaliserer forskjellsbehandling. Få ting er så egnet til å beskrive det rødgrønne prosjektets fallitt som denne kvasiløsningen.
Kristin Halvorsen har sikkert gjort så godt hun kunne for å få til en løsning hun kunne være bekjent av. Det nyttet bare ikke. Statsministeren hadde bundet seg selv altfor fast til masten på det synkende skip til at han kunne endre oppfatting. Ikke en gang den klamme omfavnelsen fra Per Sandberg i Frp fikk ham til å våkne. I stedet satte han pris på den. I nøden spiser en viss mann åpenbart ikke bare fluer, men mygg.
Når SVs landsstyre samles, og Kristin Halvorsen kan legge fram sin ”løsning”, er det ikke mygg som står på menyen, men kamel. Vil SV bevare siste rest av troverdighet i asylpolitikken, ber de kokken sette fram noe annet. God appetitt!
Nils-Petter Enstad
lørdag 15. januar 2011
"Likhet for loven"?
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
”Likhet for loven” er den nye mantra for politikere i regjeringen, fra statsministeren og ned til politisk rådgiver. Det er blitt en besvergelse som gjentas og gjentas, og det høres jo så riktig ut, og man håper bare at når ”likhet for loven” er sagt tilstrekkelig mange ganger, vil ingen finne på om spørre hva det betyr, eller om det betyr noe.
De siste dagene har vi hørt dette mantra blitt gjentatt i nesten hver eneste nyhetssending. Det gjelder selvfølgelig den brutale pågripelsen av den papirløse Maria Amelie (ikke mindre enn åtte mann ble kommandert ut sent en kveld for å hente en liten, spedlemmet kvinne på 25 år; er norske politifolk virkelig så pinglete?), og de reaksjonene det har vakt. ”Likhet for loven”, sier statsministeren, og forventer at vi bare skal nikke og si ”ja, selvfølgelig”. Men det er et mantra uten innhold.
”Likhet for loven” betyr at like saker skal behandles likt. Allerede der faller den retoriske besvergelsen til marken med et smell. Maria Amelies sak kan ikke sammenliknes med andre saker, rett og slett fordi hennes sak aldri har vært til selvstendig behandling. Dette hindrer ikke at landets statsminister – mot bedre vitende – hevder at hennes sak har vært behandlet i flere land, og alle med samme resultat. Senest påsto han dette i Ukeslutt i NRK lørdag. Han henviste også til ”et vedtak” i UNE som ble fattet 12. januar.
Dette ”vedtaket” var ett av 40 ”vedtak” som en enkelt person satt og gjorde i løpet av én dag. 40 saker i løpet av én arbeidsdag på, la oss si på åtte timer. Det betyr at man brukte i gjennomsnitt 12 minutter på hver sak – forutsatt at saksbehandleren verken spiste eller var på do hele dagen. Det er mulig statsministeren synes det vitner om forsvarlig saksbehandling – noen av oss andre stiller større krav enn som så.
Men det skal jo være likhet for loven – alle får de 12 minuttene det tar å skumlese en sak og levere den forhåndsbestilte konklusjonen.
Statsministeren har klart det kunststykke føre en politikk som selv medlemmer av hans eget parti er flau over og skammer seg over. Men den skampletten som denne saken innebærer, klister seg ikke bare til statsministeren. Den klistrer seg til hele regjeringen; hver eneste politiker som er en del av det rødgrønne regimet. Dersom noen – enkeltpersoner eller partier – ikke er bekvem med den skampletten, har de i grunnen bare ett valg. Det er å si takk for seg.
I motsatt fall vil eksempelvis også SV være medansvarlig for det som nå skjer. Det skal som kjent være likhet for loven. Det gjelder også de politiske lovene.
Lørdag 15. januar 2011
torsdag 6. januar 2011
SNØRR OG BART I NYTTÅRSTALEN
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Statsminister Jens Stoltenberg har holdt en nyttårstale som fortonte seg som et eneste langt gjesp. Sammenliknet med den ”månelandingen” han lanserte for et par nyttårstaler siden, var årets tale knapt nok en lukeparkering. Det som imidlertid har fått fokus i etterkant, er at statsministeren kom med noen nokså omtrentlige, historiske analyser når det gjelder hvor presumptivt fattig Norge var for 100 år siden.
Nå er ikke omtrentlighet noe nytt når politikere fra Arbeiderpartiet skal referere historiske prosesser. De har lett for å være av den typen man ellers må til skapelsesberetningen i Bibelen for å finne paralleller til: ”Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet.” Men så kom lyset i skikkelse av Arbeiderpartiet og ikke minst Einar Gerhardsen.
Jeg synes det er verre at landets statsminister holdt en nyttårstale som oste av selvtilfredshet og intet annet. Både ideologisk og politisk svevde årets nyttårstale i et vakuum. Kontrasten til kongens nyttårstale kunne ikke vært grellere. For kongen kom med utfordringer som hvert eneste menneske bør ta til seg: La oss bli flinkere til å se hverandre. La oss tenke stort om hverandre.
Lagt ved siden av hverandre, er det ingen tvil om hvilken av årets nyttårstaler som er blitt til i et elfenbenstårn og hvilken av dem som er blitt til i det levende, pulserende livet.
Forfatter
Statsminister Jens Stoltenberg har holdt en nyttårstale som fortonte seg som et eneste langt gjesp. Sammenliknet med den ”månelandingen” han lanserte for et par nyttårstaler siden, var årets tale knapt nok en lukeparkering. Det som imidlertid har fått fokus i etterkant, er at statsministeren kom med noen nokså omtrentlige, historiske analyser når det gjelder hvor presumptivt fattig Norge var for 100 år siden.
Nå er ikke omtrentlighet noe nytt når politikere fra Arbeiderpartiet skal referere historiske prosesser. De har lett for å være av den typen man ellers må til skapelsesberetningen i Bibelen for å finne paralleller til: ”Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet.” Men så kom lyset i skikkelse av Arbeiderpartiet og ikke minst Einar Gerhardsen.
Jeg synes det er verre at landets statsminister holdt en nyttårstale som oste av selvtilfredshet og intet annet. Både ideologisk og politisk svevde årets nyttårstale i et vakuum. Kontrasten til kongens nyttårstale kunne ikke vært grellere. For kongen kom med utfordringer som hvert eneste menneske bør ta til seg: La oss bli flinkere til å se hverandre. La oss tenke stort om hverandre.
Lagt ved siden av hverandre, er det ingen tvil om hvilken av årets nyttårstaler som er blitt til i et elfenbenstårn og hvilken av dem som er blitt til i det levende, pulserende livet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)