fredag 21. januar 2011

KVASI-LØSNING

”My answer answerless” kalte Englands dronning Elizabeth I en gang hun ikke var i stand til å løse en situasjon på en måte hun kunne vedstå seg. Denne strategien er siden blitt et stadig tilbakevendende begrep når politikere må si noe, uten å ha noe å si. Det gjelder også SVs leder Kristin Halvorsen når hun nå sier at regjeringen har funnet ”en løsning” i saken om Maria Amelie.
De er blitt enige om noe, men det er ingen løsning. Etter å ha terpet på sitt ”likhet for loven”-mantra i over ei uke, er man blitt enige om noe som formaliserer forskjellsbehandling. Få ting er så egnet til å beskrive det rødgrønne prosjektets fallitt som denne kvasiløsningen.
Kristin Halvorsen har sikkert gjort så godt hun kunne for å få til en løsning hun kunne være bekjent av. Det nyttet bare ikke. Statsministeren hadde bundet seg selv altfor fast til masten på det synkende skip til at han kunne endre oppfatting. Ikke en gang den klamme omfavnelsen fra Per Sandberg i Frp fikk ham til å våkne. I stedet satte han pris på den. I nøden spiser en viss mann åpenbart ikke bare fluer, men mygg.
Når SVs landsstyre samles, og Kristin Halvorsen kan legge fram sin ”løsning”, er det ikke mygg som står på menyen, men kamel. Vil SV bevare siste rest av troverdighet i asylpolitikken, ber de kokken sette fram noe annet. God appetitt!

Nils-Petter Enstad

lørdag 15. januar 2011

"Likhet for loven"?


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


”Likhet for loven” er den nye mantra for politikere i regjeringen, fra statsministeren og ned til politisk rådgiver. Det er blitt en besvergelse som gjentas og gjentas, og det høres jo så riktig ut, og man håper bare at når ”likhet for loven” er sagt tilstrekkelig mange ganger, vil ingen finne på om spørre hva det betyr, eller om det betyr noe.

De siste dagene har vi hørt dette mantra blitt gjentatt i nesten hver eneste nyhetssending. Det gjelder selvfølgelig den brutale pågripelsen av den papirløse Maria Amelie (ikke mindre enn åtte mann ble kommandert ut sent en kveld for å hente en liten, spedlemmet kvinne på 25 år; er norske politifolk virkelig så pinglete?), og de reaksjonene det har vakt. ”Likhet for loven”, sier statsministeren, og forventer at vi bare skal nikke og si ”ja, selvfølgelig”. Men det er et mantra uten innhold.
”Likhet for loven” betyr at like saker skal behandles likt. Allerede der faller den retoriske besvergelsen til marken med et smell. Maria Amelies sak kan ikke sammenliknes med andre saker, rett og slett fordi hennes sak aldri har vært til selvstendig behandling. Dette hindrer ikke at landets statsminister – mot bedre vitende – hevder at hennes sak har vært behandlet i flere land, og alle med samme resultat. Senest påsto han dette i Ukeslutt i NRK lørdag. Han henviste også til ”et vedtak” i UNE som ble fattet 12. januar.
Dette ”vedtaket” var ett av 40 ”vedtak” som en enkelt person satt og gjorde i løpet av én dag. 40 saker i løpet av én arbeidsdag på, la oss si på åtte timer. Det betyr at man brukte i gjennomsnitt 12 minutter på hver sak – forutsatt at saksbehandleren verken spiste eller var på do hele dagen. Det er mulig statsministeren synes det vitner om forsvarlig saksbehandling – noen av oss andre stiller større krav enn som så.
Men det skal jo være likhet for loven – alle får de 12 minuttene det tar å skumlese en sak og levere den forhåndsbestilte konklusjonen.
Statsministeren har klart det kunststykke føre en politikk som selv medlemmer av hans eget parti er flau over og skammer seg over. Men den skampletten som denne saken innebærer, klister seg ikke bare til statsministeren. Den klistrer seg til hele regjeringen; hver eneste politiker som er en del av det rødgrønne regimet. Dersom noen – enkeltpersoner eller partier – ikke er bekvem med den skampletten, har de i grunnen bare ett valg. Det er å si takk for seg.
I motsatt fall vil eksempelvis også SV være medansvarlig for det som nå skjer. Det skal som kjent være likhet for loven. Det gjelder også de politiske lovene.

Lørdag 15. januar 2011

torsdag 6. januar 2011

SNØRR OG BART I NYTTÅRSTALEN

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Statsminister Jens Stoltenberg har holdt en nyttårstale som fortonte seg som et eneste langt gjesp. Sammenliknet med den ”månelandingen” han lanserte for et par nyttårstaler siden, var årets tale knapt nok en lukeparkering. Det som imidlertid har fått fokus i etterkant, er at statsministeren kom med noen nokså omtrentlige, historiske analyser når det gjelder hvor presumptivt fattig Norge var for 100 år siden.

Nå er ikke omtrentlighet noe nytt når politikere fra Arbeiderpartiet skal referere historiske prosesser. De har lett for å være av den typen man ellers må til skapelsesberetningen i Bibelen for å finne paralleller til: ”Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet.” Men så kom lyset i skikkelse av Arbeiderpartiet og ikke minst Einar Gerhardsen.
Jeg synes det er verre at landets statsminister holdt en nyttårstale som oste av selvtilfredshet og intet annet. Både ideologisk og politisk svevde årets nyttårstale i et vakuum. Kontrasten til kongens nyttårstale kunne ikke vært grellere. For kongen kom med utfordringer som hvert eneste menneske bør ta til seg: La oss bli flinkere til å se hverandre. La oss tenke stort om hverandre.
Lagt ved siden av hverandre, er det ingen tvil om hvilken av årets nyttårstaler som er blitt til i et elfenbenstårn og hvilken av dem som er blitt til i det levende, pulserende livet.