"Likhet for loven"?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

”Likhet for loven” er den nye mantra for politikere i regjeringen, fra statsministeren og ned til politisk rådgiver. Det er blitt en besvergelse som gjentas og gjentas, og det høres jo så riktig ut, og man håper bare at når ”likhet for loven” er sagt tilstrekkelig mange ganger, vil ingen finne på om spørre hva det betyr, eller om det betyr noe.

De siste dagene har vi hørt dette mantra blitt gjentatt i nesten hver eneste nyhetssending. Det gjelder selvfølgelig den brutale pågripelsen av den papirløse Maria Amelie (ikke mindre enn åtte mann ble kommandert ut sent en kveld for å hente en liten, spedlemmet kvinne på 25 år; er norske politifolk virkelig så pinglete?), og de reaksjonene det har vakt. ”Likhet for loven”, sier statsministeren, og forventer at vi bare skal nikke og si ”ja, selvfølgelig”. Men det er et mantra uten innhold.
”Likhet for loven” betyr at like saker skal behandles likt. Allerede der faller den retoriske besvergelsen til marken med et smell. Maria Amelies sak kan ikke sammenliknes med andre saker, rett og slett fordi hennes sak aldri har vært til selvstendig behandling. Dette hindrer ikke at landets statsminister – mot bedre vitende – hevder at hennes sak har vært behandlet i flere land, og alle med samme resultat. Senest påsto han dette i Ukeslutt i NRK lørdag. Han henviste også til ”et vedtak” i UNE som ble fattet 12. januar.
Dette ”vedtaket” var ett av 40 ”vedtak” som en enkelt person satt og gjorde i løpet av én dag. 40 saker i løpet av én arbeidsdag på, la oss si på åtte timer. Det betyr at man brukte i gjennomsnitt 12 minutter på hver sak – forutsatt at saksbehandleren verken spiste eller var på do hele dagen. Det er mulig statsministeren synes det vitner om forsvarlig saksbehandling – noen av oss andre stiller større krav enn som så.
Men det skal jo være likhet for loven – alle får de 12 minuttene det tar å skumlese en sak og levere den forhåndsbestilte konklusjonen.
Statsministeren har klart det kunststykke føre en politikk som selv medlemmer av hans eget parti er flau over og skammer seg over. Men den skampletten som denne saken innebærer, klister seg ikke bare til statsministeren. Den klistrer seg til hele regjeringen; hver eneste politiker som er en del av det rødgrønne regimet. Dersom noen – enkeltpersoner eller partier – ikke er bekvem med den skampletten, har de i grunnen bare ett valg. Det er å si takk for seg.
I motsatt fall vil eksempelvis også SV være medansvarlig for det som nå skjer. Det skal som kjent være likhet for loven. Det gjelder også de politiske lovene.

Lørdag 15. januar 2011