torsdag 6. januar 2011

SNØRR OG BART I NYTTÅRSTALEN

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Statsminister Jens Stoltenberg har holdt en nyttårstale som fortonte seg som et eneste langt gjesp. Sammenliknet med den ”månelandingen” han lanserte for et par nyttårstaler siden, var årets tale knapt nok en lukeparkering. Det som imidlertid har fått fokus i etterkant, er at statsministeren kom med noen nokså omtrentlige, historiske analyser når det gjelder hvor presumptivt fattig Norge var for 100 år siden.

Nå er ikke omtrentlighet noe nytt når politikere fra Arbeiderpartiet skal referere historiske prosesser. De har lett for å være av den typen man ellers må til skapelsesberetningen i Bibelen for å finne paralleller til: ”Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet.” Men så kom lyset i skikkelse av Arbeiderpartiet og ikke minst Einar Gerhardsen.
Jeg synes det er verre at landets statsminister holdt en nyttårstale som oste av selvtilfredshet og intet annet. Både ideologisk og politisk svevde årets nyttårstale i et vakuum. Kontrasten til kongens nyttårstale kunne ikke vært grellere. For kongen kom med utfordringer som hvert eneste menneske bør ta til seg: La oss bli flinkere til å se hverandre. La oss tenke stort om hverandre.
Lagt ved siden av hverandre, er det ingen tvil om hvilken av årets nyttårstaler som er blitt til i et elfenbenstårn og hvilken av dem som er blitt til i det levende, pulserende livet.

Ingen kommentarer: