Stunt og språk

Av Nils-Petter Enstad

Etter å ha lest, og nikket anerkjennende til redaktørens vurdering av Marte Wexelsen Goksøyrs utfordring til statsminister Jens Stoltenberg angående regjeringens planer om å utvide ultralydtilbudet, er det både overraskende og skuffende å lese hvordan saken presenteres på reportasjeplass, bare to sider lenger fram. ”Oppvask etter KrF-stunt i spørretimen” er overskriften DM/VH 19. februar).
Det er ordet ”stunt” jeg mener desken burde luket ut.
Det er et negativt ladet ord i en journalistisk sammenheng. Om den rent semantiske betydningen av ordet er mer nyansert; ”et oppsiktsvekkende påfunn, en uvanlig handling eller en overraskende, ofte kortvarig aktivitet, gjerne for å få oppmerksomhet”, ifølge nettleksikonet wikipedia, har ordet kun en negativ klang i politisk og journalistisk sammenheng.
Jeg ser også at en rekke andre medier har brukt den samme betegnelsen på det som skjedde. Desto viktigere hadde det vært at DagenMagazinet ikke brukte det – selv om artikkelen i hovedsak er en NTB-melding. Desken har uansett et selvstendig ansvar for hvilke titler man utstyrer en sak med.
Debatten som har fulgt etter episoden har vist til overmål hvor viktig det er å holde tunga rett i munnen når for eksempel Marianne Aasen prøver å stakkarsliggjøre Marte ved å omtale henne som ”uforberedt ung kvinne” eller når andre har omtalt henne som ”i en sårbar situasjon”. Disse vakre ordene dekker ikke over det som er realiteten, nemlig at man fra regjeringspartienes side ikke ønsker at det blir satt fokus på det som er sakens kjerne: Et sorteringssamfunn som bare har plass til det vellykte og feilfrie.
Jeg regner med at DagenMagazinet vil delta i kampen mot et slikt samfunn. Det kan ikke bare skje på kommentarplass. Det må skje fra desken også.

Sendt DagenMagazinet 20. februar 2011

Antisemittismen iblant oss

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Det er sterk kost å lese intervjuet med jødiske Anja Savosnick i Vårt Land 11. februar. Hun har opplevd å få ”Brenn i Auschwitz” etter seg når hun er ute på byen i Norges hovedstad.
Fyllerør?
Det er å bagatellisere og ”ufarliggjøre” noe som åpenbart ligger og ulmer i det norske folkedypet, noe som kan virke som en latent rasisme generelt og en latent antisemittisme spesielt. Begge deler er alvorlig, men fordi det ser ut til man fra offisielt hold ikke ønsker å ta innover seg den antisemittiske siden ved dette, er det viktig at noen har et spesielt fokus på det.
Vi har gjennom lang tid hvordan denne latente antisemittismen er kommet til overflaten også i den offentlige debatt. Det groveste eksemplet var forfatteren Jostein Gaarders kronikk i Aftenposten i august 2006. I snart fem år har han og andre forsøkt å argumentere for at kronikken hans handlet ikke om jødene som etnisk gruppe, men om staten Israel sin politikk. Den handlet muligens om det også, men først og sist var kronikken den mest rabiate, antisemittiske tekst som har stått på trykk i en stor, norsk avis siden mellomkrigstiden. Det var den gang Aftenposten skrev bekymret på lederplass om at det måtte finnes en løsning på ”jødeproblemet” i Europa.
Denne latente antisemittismen har fått en slags legitimitet ved at den framføres under dekke av at man er kritisk til israelsk politikk. Det bekreftes gjennom intervjuet i Vårt Land fredag. Dette er en skinnmanøver som ikke minst Kåre Willoch har rendyrket i lang tid. Den blir ikke mer troverdig av det.
Det er også interessant å registrere det Anja Savosnick sier om at det først og fremst er fra etnisk norske hun møter disse antisemittiske holdningene. Europa har ingen tradisjon å være stolt av når det gjelder holdningen til jødene som folkegruppe, eller til jødisk tro og jødisk kultur. I noen hundreår var det mantraet ”Kristi mordere” som ble brukt som forklaringsmodell for dette. Det er neppe Jesu død man er opptatt av på norske utesteder når de antisemittiske holdningene får utfolde seg. Men da finner man på andre ting. Derfor er det viktig å ha fokus på dette spørsmålet. Den norske antisemittismen er et troll som må tas fram i lyset så ofte at det før eller senere sprekker.
En begynnelse kan være at norske forfattere og offentlige debattanter velger sine ord med litt større omhu.

Sendt Vårt Land, men avvist der