mandag 28. mars 2011

Returforskning

Justisdepartementet ønsker ingen forskning på hvordan det er gått med asylsøkere som har blitt returnert fra Norge, ifølge Vårt Land.
Det må man forstå.
Det er alltid en del kunnskap man rett og slett ikke ønsker å ha.Det er alltid en del illusjoner man ønsker å tviholde på.
At Norge ikke har returnert noen til fengsling, tortur eller død er innenfor begge disse kategorier.

Nils-Petter Enstad
Forfatter

mandag 7. mars 2011

Hva kan "De kristne" oppnå?

Norge er i ferd med å få enda et ”kristelig” mikroparti som i utgangspunktet ikke har annen drivkraft, verken ideologisk eller politisk, enn at man ikke synes KrF er ”kristent nok”.

Fra før har man grupperinger som Kristent Samlingsparti og Abortmotstandernes Liste, som begge stilte liste ved stortingsvalget i 2009. Andre slike grupperinger er Kristen Framtid og Norgesdemokratene, som så langt ikke har produsert annen politikk enn ett og annet leserinnlegg.
Det er ingenting som tyder på at ”De kristne”, som den siste tilveksten nokså hovmodig kaller seg, klarer å oppnå noe mer. En liste på Bømlo er foreløpig første mål. Det er i det minste innenfor realismens rekkevidde, i motsetning til Kristent Samlingsparti, som foran valget i 2009 fablet om å danne regjering sammen med Høyre og Fremskrittspartiet. Med en samlet oppslutning på 4936 stemmer ble ikke det noen aktuell problemstilling. Men også ”De kristne” har som mål å stille liste ved stortingsvalget i 2013. Som DagenMagazinet helt riktig påpeker i avisen mandag 7. mars: ”Den nye partidannelsen De kristne vil ikke føre til flere bekjennende kristne i norsk politikk. Sannsynligvis færre.”
De finnes allerede en viss historisk empiri på at det eneste lister av denne typen kan oppnå, er å true utsatte KrF-mandater. Man må gjerne være misfornøyd med KrF, både politikk og politikere, men det spørsmålet eksempelvis Kristent Samlingsparti sine folk i Vestfold aldri ville (ikke våget?) svare under valgkampen i 2009, om hvem man mente var best egnet til å tale de kristne verdienes sak på Stortinget av henholdsvis Inger Lise Hansen og Inga Marte Torkildsen, er en type spørsmål også ”De kristne” bør stille seg, enten de stiller til kommunevalg eller stortingsvalg.
Jeg er klar over at det finnes andre partier som også gjerne vil pynte seg med at de sloss for de kristne verdiene. Men når status gjøres opp, har det vist seg i sak etter sak at det bare er ett parti som har gjort dette i voteringer og praktisk politikk. Det partiet heter Kristelig Folkeparti.

Nils-Petter Enstad