Av Nils-Petter Enstad
Det er sjelden en avis som fortsatt er en opplagssuksess legges ned fra den ene dagen til andre. Søndag 10. juli skjedde det med News of the world. Bakgrunnen var avsløringene av avisas ”journalistiske” metoder, med hacking, ulovlig avlytting og en rekke andre forhold som er kriminelle med god margin. Exiten skjedde i pompøs, selvgod stil med et stort avskjedsnummer og svulstige erklæringer om at dette (les: nedleggelsen) hadde verken staben eller leserne ”fortjent”.
Nedleggelsen av den britiske supertabloiden er et typisk eksempel på en vikarierende reaksjon fra aviseierens side, den beryktede Rupert Murdock. Den formen for ”journalistikk” som News of the world rendyrket til det ekstreme blir ikke borte, selv om avisa legges ned. Og det er ”journalistikken” som er problemet, ikke avisa som sådan. Den er knapt nok et symptom. Nedleggelsen av avisa innebærer ikke noen erkjennelse av at man har trådt feil, men av at avisa var blitt en belastning for Murdocks medieimperium. I tillegg skjedde det på strategisk uheldig tidspunkt med tanke på Murdocks planer for ytterligere imperiebygging.
De britiske myndighetene har varslet etterforskning også mot andre tabloid medier. Det er ikke uten videre et positivt signal. Riktignok er britiske tabloider noe annet og ofte verre enn norske tabloider. Men det samme kan sies om britiske politikere. Det er nettopp tabloidmediene som har avslørt et massiv misbruk av de i utgangspunktet rause ordningene britiske politikere har for dekning av merutgifter. Dette misbruket har gått til dels langt opp i det politiske systemet, og det er lett å se for seg at et etterforskningsraid mot mediene ikke bare skyldes et ønske om en rensligere debatt og rensligere, journalistiske arbeidsmetoder.
Maktmennesker er aldri interessert i at mediene og dermed allmennheten skal ha full innsikt i det de driver med. Maktmennesker vil gjerne ha ”arbeidsro”. Dette gjelder like mye i politikk og næringsliv som på andre arenaer der maktmennesker utfolder seg. Nettopp derfor er det viktig at mediene – tabloider eller ikke – bruker arbeidsmetoder som tåler dagens lys og som kan forsvares ut fra en høy yrkesetisk standard. Her er det nok et visst forbedringspotensial også for norske medier. Ikke minst gjelder det evnen til å innrømme feil og til å beklage overtramp ut over den nokså feige ”om noen føler seg såret”-varianten som er blitt et slags mantra i norsk offentlig debatt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar