mandag 15. august 2011

Samme gamle...

De som trodde vi skulle få en redeligere og mer respektfull valgkamp i år, har grunn til å føle seg skuffet. Retorikken til så vel Kristin Halvorsen som Carl I. Hagen er den samme, grove som vi kjenner fra utallige andre valgkamper. Hagen klamrer seg til sin gamle suksessoppskrift med fordommer og hets, og Kristin Halvorsen trekker fram sitt gamle mantra om at ”en stemme til Høyre, er en stemme til Hagen”.
Det er like saklig som å si at en stemme til SV er en stemme til AP. Kanskje var det derfor så mange ved siste valg foretrakk ”sjølve lirekassemannen”, og ikke stemte på den vesle maskotten?


Nils-Petter Enstad
Forfatter


Publisert i Dagbladet tirsdag 16. august 2011

onsdag 10. august 2011

NOBELPRISMATERIALE?


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Det er ingen uenighet om at Jens Stoltenberg har opptrådt verdig og samlende i dagene etter 22. juli. Han har uttalt seg klart, klokt og sindig. Dette har imponert mange, og bidratt til at mange nå revurderer sin oppfatning av ham som en fjern, konfliktsky og lite empatisk leder.

Arne Strand i Dagsavisen har utropt ham til ”statsmann” (hva nå dét egentlig er – en leder på Stoltenbergs nivå er vel nesten pr. definisjon å oppfatte som ”statsmann”). I noen medier har det også kommet forslag om at Stoltenberg er en naturlig kandidat til Nobels Fredspris etter dette. Både i Vårt Land og VG har dette vært lansert – foreløpig bare på leserbrevplass.

Nobels Fredspris er verdens mest prestisjetunge, humanitære pris. I Alfred Nobels testamente stilles det tre krav til den eller de som skal få prisen, selv om den enkelte prisvinner ikke behøver å oppfylle mer enn ett av dem. To av dem er ikke til å misforstå: Prisvinneren skal enten bidra til reduksjon av militærstyrker eller til arrangering av fredskongresser. Det tredje kriteriet er at prisvinneren skal ha bidratt «nasjonenes forbrødring». Det er dette siste kriteriet som i de senere årene har vært brukt ved flere tildelinger – og med vekslende troverdighet, må det vel være lov å mene. I denne kategorien står noen av de stolteste tildelingene, men også noen av de pinligste. Og mange av de glemte.

To nordmenn har fått Nobels Fredspris til nå. De fikk den i to påfølgende år. I 1921 delte diplomaten Christian Louis Lange prisen med den daværende svenske statsministeren Hjalmar Branting; året etter fikk Fridtjof Nansen prisen alene. Tildelingen i 1921 er for lengst havnet i de glemte fredsprisers store skuff, men prisen til Nansen står fremdeles som en bauta i fredsprisens historie. Der står den sammen med tildelinger som den til Carl von Ozzietsky (1935), Albert Luthuli (1960) og Martin Luther King (1964).

Hvor mye man enn beundrer eller i hvert fall har respekt for statsministerens håndtering av terrorhandlingene 22. juli: Noe nobelprismateriale er det vanskelig å se at det finnes her. Med en viss rett kan det sikkert sies at Stoltenberg har bidratt til en intern, nasjonal forbrødring, men det er vel strengt tatt en hver statsministers oppgave? Likevel er det lang vei fra dette og fram til en Fridtjof Nansen eller en Jimmy Carter, for den del. For ikke å si en Nelson Mandela, som virkelig er et symbol for forbrødring mellom folkeslag.

Det er mange følelser og stemninger som virvles opp etter en begivenhet som den Norge har vært gjennom, går gjennom og vil gå gjennom i lang tid ennå. I slike situasjoner er det lett å gripe til de store ordene og de sterke symbolene. Nobels Fredspris er et slikt symbol. Det skal det fortsatt være. Det skal også Norges ”twntytwo-seven” være. Men de to symbolene må ikke blandes unødig sammen.

Publisert i Vårt Land 11. august 2011