tirsdag 27. september 2011

KrF-samarbeid: Fra flørt til forhold

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Til tross for et valgresultat som var svakere enn mange av oss både ønsket og håpet (og kanskje også trodde mot slutten av valgkampen), er KrF forholdsvis omsvermet om dagen. Partiet har strategisk viktige vippeposisjoner i både kommunestyrer og fylkesting, og kan også komme til å få det når nytt storting skal velges om to år.
At en brud med stor medgift er omsvermet, er et fenomen som er omtalt før i litteraturen. At KrF i Trondheim har blitt en del av rødgrønne alliansen har fått flere til å tro at her er det duket for et slikt samarbeid også på riksplan.
Det spørs om ikke det er å forveksle litt godblunking med Mendelsohn.

Vårt Land har gjort en ringerunde til KrFs fylkesledere for å høre hva de mener om de to frierne som står på tunet. Sju av 16 sier de foretrekker et samarbeid med Frp framfor et med Ap, mens ni ikke har svart. At man ut fra dette kan konkludere med at ”fylkeslederne” (i bestemt form) i KrF peker mot Frp, er i beste fall å overtolke et høyst uklart og omtrentlig signal.

Det er uansett stor forskjell mellom et mer eller mindre teknisk, mer eller mindre politisk samarbeid i kommuner og fylkeskommuner og det å sitte i regjering sammen. Et regjeringssamarbeid, uansett med hvem, kan aldri bli noe annet enn et fornuftsekteskap. Da må man velge en partner som tross alt gir den største tryggheten og forutsigbarheten. Det er liten tvil om at ut fra slike kriterier virker Arbeiderpartiet langt mer troverdig og ”trygt” enn Fremskrittspartiet. Det har ikke minst partiets nestleder Per Sandberg dokumentert gang på gang, og senest for noen dager siden. Etter at Frp hadde gjort sitt svakeste valg på mange år, velger Sandberg å gå ut og stille ultimative krav til et foreløpig helt hypotetisk regjeringssamarbeid. Det er i klassisk Tuppen og Lillemor-stil: Det er helt utelukket for Frp å støtte en regjering de ikke selv er med i. Nyttig avklaring, for så vidt – de som ønsker endringer etter valget i 2013 vet nå at de må gå i bue utenom Sandberg og hans parti.

Nå er ikke Per Sandbergs form for sjekketriks av ny dato. Foran valget i 2009 ”garanterte” han at Frp ville bidra til å oppheve den kjønnsnøytrale ekteskapsloven bare KrF ville love å gå i regjering sammen med dem. I den samme perioden lovte han å ”rydde opp i” at Frps medlemmer og velgere ikke var på langt nær så ”Israels-vennlige” som Frp sentralt gjerne vil framstå som.
Slike friere har nok de fleste ettertraktede objekter vært utsatt for. De færreste faller for denne typen bøllete ”sjarm”.
Det er alltid hyggelig å være gjenstand for oppmerksomhet og ikke altfor uforpliktende flørt. Foreløpig er det der KrF er. Det er langt fram til det er aktuelt å la flørten gli over i noe mer enn det.

Publisert litt forkortet i Dagsavisen tirsdag 27. september og sterkt forkortet i Vårt Land mandag 26. september

tirsdag 13. september 2011

Polarisert partibilde

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Velgerne har talt, og deres tale har skapt et mer polarisert partibilde enn vi har hatt på mange år. I praksis har vi fått to jevnstore partier som liker å framstille hverandre som motpoler: Arbeiderpartiet og Høyre. Så vel i midten, mellom disse to, som på den høyre og venstre ytterfløy er det blitt forholdsvis trangt, om enn trangest på venstrefløyen.


Valgresultatet kan også leses som en bekreftelse på at den norske partifloraen har nådd et metningspunkt. Småpartier som har tatt mål av seg å være landsdekkende, klorer seg alle fast rundt en oppslutning på fra én til et par promille. Det gjelder særlig partier som Demokratene, Kystpartiet, Pensjonistpartiet og Kristent Samlingsparti. Med ett og annet unntak (Demokratene i Kristiansand; Kystpartiet i Skjervøy) er de milevis unna politisk representasjon i noen av de kommunene eller fylkene der de stilte liste.

I en del kommuner er det blitt stilt opp det man med et samlenavn kan kalle ”bygdelister”. Noen av disse listene/partiene har en viss tradisjon (som Askimpartiet i kommunen av samme navn), andre etableres for én enkelt sak, og får en viss oppslutning av den grunn. Problemet med ”énsakspartier” er at de som regel ikke har noen politikk utover den ene saken, og det finnes eksempler på at slike partier har gått i oppløsning i løpet av den ene perioden de var representert.

En av årets nye bygdelister var ”De kristne” på Bomlø, som fikk valgt inn to representanter. Det ene mandatet tok de trolig fra KrF, som var det partiet personene bak lista hadde tilhørt før, mens det andre ble tatt fra Frp. Bømlo-partiet har ambisjoner om å stille til stortingsvalget i 2013. Det bør de kanskje droppe – ikke minst med tanke på det polariserte partimønsteret som årets valgresultat viser konturene av. De som ønsker andre svar enn de som de to store, nokså sentralistiske partiene kan tilby bør satse på ett av de andre, etablerte partiene. Norske velger synes åpenbart at det er nok partier i norsk politikk som det er.

(Sendt Dagen og Østfold-avisene tirsdag 13. september)