lørdag 3. desember 2011

GALSKAP OG JUS

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Den rettspsykiatriske konklusjonen om at Anders Behring Breivig ikke er strafferettslig tilregnelig, har utløst både følelser og debatt. Spørsmålet om sammenhengen mellom tilregnelighet og grove forbrytelser har alltid vakt reaksjoner. Selv om man på en folkelig måte kan si om en forbryter at vedkommende er ”sprøyte gal”, ”skjør” eller ”gær’n”, har man samtidig en forventning om dom og straff som om vedkommende er ved sine fulle fem.

En kjent sak der spørsmålet om galskap eller ikke fikk spille en stor rolle, var mot Sverre Riisnes (1897 – 1988), som hadde vært justisminister i Quislings regjering under krigen. I fredsdagene var han en av de tre som forskanset seg på Skallum Gård i Bærum. De andre to var politiminister Jonas Lie og hirdsjef Henrik Rogstad. Da Lie hadde dødd av et hjerteinfarkt, utløst av langvarig stress og rusmiddelmisbruk, og Rogstad hadde skutt seg, valgte Riisnes å bryte den selvmordspakten de tre hadde inngått, og overga seg. Da virket han nokså fattet, om man ser bort fra en ytring om at det var Gud som hadde sagt til ham at han skulle overgi seg.
Da han ble stilt for retten 3. juni 1947 framsto han helt annerledes. Han ble båret hylende og skrikende inn i rettssalen. I de dagene forhandlingene varte, kunne han i blant komme med knivskarpe resonnementer, godt forsvar og elegante formuleringer, for etter hvert å gå over i skrik og roping.

Det har vært spekulert i om Riisnæs, som hadde vært statsadvokat før krigen, benyttet seg av sine kunnskaper om hva som måtte til for å bli erklært strafferettslig utilregnelig, og at han spilte ”gal” for å slippe dom og dermed redde livet. To av hans kolleger fra Quislings regjering var på dette tidspunktet allerede henrettet, og en tredje var dømt til døden. Det var liten tvil om at Riisnes ved en eventuell dom ville bli den fjerde. Men etter seks dager måtte saken avbrytes, og ble aldri tatt opp igjen.
Etter ett år på Reitgjerdet ble han erklært sinnssyk og straffesaken mot ham ble stilt i bero. I 1960 ble han utskrevet fra Reitgjerdet og i 1973 ble han erklært frisk, samtidig som saken mot ham ble erklært foreldet. I ettertid skal Riisnes ha utropt seg selv til ”verdens største simultant”. Det er fremdeles mange som stiller spørsmålstegn ved hvor ”gal” han egentlig var. Tittelen på boka om Riisnes – ”Gal mann til rett tid” – setter fingeren på spørsmålet mange stiller seg i ettertid.

En annen omstridt rettspsykiatrisk erklæring er Gabriel Langfeldts konklusjon om at forfatteren Knut Hamsun led av ”varig svekkende sjelsevner”. Den reagerte Hamsun selv meget sterkt mot – slik også Behring Breivig skal ha gjort nå. Hamsun skulle ha seg frabedt ”å gå som en tufs og en tull” resten av livet.

Det står igjen å se om konklusjonen rettspsykiaterne har kommet fram til denne gang blir den endelige. Kombinasjonen galskap og jus er fremdeles et ømtålelig og vanskelig tema der både legfolk og fagfolk skal være ydmyke i forhold til å konkludere altfor raskt og bastant.