Å VELGE SINE ORD

Ikke før har utenriksminister Jonas Gahr Støre – med full rett! – refset Per Sandberg for et ekstremt dårlig skjønn når det gjelder valg av ord når det gjelder 22. juli, gjør han den samme feilen selv. Han bruker sterkt stigmatiserende formuleringer og karakteristikker om staten Israel og situasjonen på Vestbredden.


Per Sandberg la seg flat forholdsvis raskt, og har beklaget sitt ordvalg. Gahr Støre har så langt ikke kommentert sitt. Per Sandberg er kjent som en politiker som ofte prater før han tenker; det gjelder ikke Gahr Støre. For å si det slik: ”waterboarding” er ikke et ord man bruker ”as a slip of the tounge”. Det brukes veloverveid.
Spørsmålet blir derfor: Hvorfor disse heftige reaksjonene overfor den enes ordbruk og en tilsynelatende likegladhet overfor sitt eget? Hvorfor de sterke reaksjonene fra et samlet politisk og medialt liv på den enes ordbruk og skuldertrekket overfor den andres? Kan det skyldes at Gahr Støre sitt ordvalg bare glir inn i den generelle demoniseringen av staten Israel som er blitt en slik selvfølgelig del av norsk tankeslapphet?

Nils-Petter Enstad
Forfatter

SEX , KRISTENLIV OG KOMMENTATORVIRKSOMHET

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

”Men hvor er det samme kristen-Norge når det er snakk om noen av vår tids utfordringer, som kampen mot fattigdom, klimautfordringene eller i diskusjonene om Europas økonomiske utfordringer?” spør debattleder Erik Torsnes retorisk (Aftenposten 24. november). Det er en avslørende retorikk – først og fremst for Erik Torsnes selv. Utgangspunktet hans er den kritikken som (blant andre) den kristne organisasjonen BarneVakten har kommet med mot fjernsynsprogrammet ”Trekant” og markedsføringen av dette. Torsnes bruker en retorikk som avslører at han enten er veldig kunnskapsløs når det gjelder hva kristen-Norge er opptatt av, eller veldig opphengt i sine egne fordommer. Ellers ville han visst at ”kristen-Norge” både har vært og er svært synlige og tilstede både når det gjelder kampen mot fattigdom og klimautfordringene. Han ville også visst at organisasjonen BarneVakten sitt arbeidsområde er nettopp medier. Og som også andre har påpekt: Det er ikke bare kristne som har problemer med å ta bølgen for ”Trekant”.
Jeg ser at Torsnes påberoper seg å ha hatt menighetsverv i unge år. Det gjør min forundring over innfallsvinkelen på kommentaren hans enda større. At kristne miljøer notorisk velger å prioritere ”sexdebatter” framfor andre etiske debatter, er en virkelighetsforståelse som åpenbart har fått lov å overvintre i en del mediemiljøer til tross for at det ikke bare snø som falt i fjor, men snarere er snø som aldri har falt.
”Det kan være greit å heve blikket fra skritthøyde fra tid til annen”, konkluderer Erik Torsnes sin kommentar. Jeg håper både for ham og hans avis sin del at det er en konklusjon han vil ta konsekvensen av selv også.

Djevelens advokat

Er man på en reise sammen med en gruppe mennesker rystes man fort sammen i litt ulike miksturer. Noen prater en mye med, andre bare litt og noen slett ikke.

Varer reisen noen dager, blir det fort til at man forteller litt om seg selv. Hva man driver med, eventuelt har drevet med. Slike ting. Som det at man har bakgrunn i Frelsesarmeen. Har man – som jeg – tilhørt denne rørsla i snart 60 år, og dertil hatt sitt daglige arbeid der i noen år, setter det sitt preg.
Samtalen kan i de neste minuttene få et visst rituelt preg.
- Er det noen jeg har respekt for, er det Frelsesarmeen!
Man har hørt det før, og sier – som sant er – at det er jo hyggelig sagt.
- Bare ikke han advokaten, da!
Det har man også hørt før, og her settes det nye vennskapet på sin første prøve: - Brynjar Meling er en god venn av meg, sier jeg – først og fremst fordi det er sant. Riktig nok er han nærmere mine sønner i alder enn meg, men likevel.
Jeg har sannsynligvis ikke større sympati for Mullah Krekar enn nordmenn flest, men det er heller ikke poenget. Om man skal bruke et så svært ord som ”skjønnhet” om et fenomen i rettsvesenet, må det være dette: At enhver ikke bare har rett til, men krav på en talsmann i møtet med jussen, loven og påtalemakten. Denne retten står like sterkt, uansett hva slags forbrytelse man er mistenkt, siktet eller tiltalt for. En Vidkun Quisling, en Henry Rinnan, en Behring Breivik. Deres forbrytelser var objektivt sett mye verre enn det at en mann som aldri har blitt skikkelig assimilert her i landet sier en del dumme ting. Å være advokat for mordere, pederaster og andre som er tiltalt for forbrytelser som vekker sterke følelser, er sikkert også belastende, men i tilfellet Krekar er reaksjonene nesten patologiske.
Jeg forsøker derfor alltid å gjøre disse Krekar-diskusjonene så kortfattet som mulig. Sist jeg var i en slik, sa den andre, nesten litt oppmuntret: - Men har ikke han advokaten meldt seg ut av Frelsesarmeen nå? Hvorfor det?
Her ble vennskapet satt på nok en prøve: - Han møtte vel litt for mange som tenker på samme måten som deg.
Mer ble ikke sagt om temaet. Og vennskapet holdt resten av turen.

Nils-Petter Enstad
Forfatter

Publisert i Klassekampen mandag 7. november 2011