Hevet ut på dagen?

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Dag Øistein Endsjø finner det ”oppsiktsvekkende” at lederen for Sarpsborg KrF ikke ble ”hevet ut av partiet på dagen” da hun nektet å ta avstand fra en foredragsholder hun selv hadde invitert til et møte i lokallaget.

Jeg for min del finner det mer oppsiktsvekkende at en som smykker seg med en professortittel kan levere en så overflatisk analyse. Dels er det oppsiktsvekkende at en akademiker ikke har mer respekt verken for meningspluralisme eller tradisjonelt organisasjonsdemokrati enn at han kan servere noe sånt, dels er det oppsiktsvekkende at han vet såpass lite om et parti som han tydeligvis mener seg kapabel til å instruere.
For å ta det siste først: KrF har ingen eksklusjonsparagraf i sitt lovverk, og bør heller ikke ha det. I norsk, politisk historie er det særlig to partier som har skaffet seg negativ berømmelse ved bruk av slike paragrafer, nemlig Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Erfaringene med disse prosessene er ikke slik at de bør friste andre partier til noe liknende.
Men selv i de partiene som har en slik paragraf i sitt lovverk har man i det minste en prosess i forkant av utkastelsen. Det ser åpenbart ikke Endsjø noe behov for. Her skal man hives ut på dagen.
Professoren klarer heller ikke å mobilisere såpass intellektuell redelighet at han tar med så mye som en setning om at foredraget i regi av Sarpsborg KrF er blitt møtt med massiv avstandstaken fra så vel KrF-ere som representanter fra alle kristne miljøer i landet. Det gjør at innlegget hans, der han flagger sin akademiske tittel i bylinen, ikke framstår som annet enn et nokså klassisk, vulgært innlegg fra en ateistisk grasrotdebattant som kompenserer manglende innsikt med litt tilfeldig sitatbruk og svært bastante konklusjoner.

Sendt Dagbladet 29. januar 2012

Flere bør beklage jødedeportasjonen

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det er lett å være enig med parlamentarisk leder Hans Olav Syversen i KrF når han tar til ordet for at Norge ved statsministeren bør gi en offisiell unnskyldning for jødedeportasjonene fra Norge for 70 år siden. Selv om de myndighetene som besluttet og iverksatte deportasjonene ikke var «lovlige» myndigheter i vanlig forstand - Quisling-regimet var en ren marionettregjering som ikke hadde annen legitimitet enn okkupasjonsmaktens bajonetter – var de likevel det offisielle Norge der og da.
Det demokratiske Norge har imidlertid ikke noen «skyld» i vanlig forstand for jødedeportasjonene. Samtidig er det liten tvil om at både myndigheter og medier kunne og burde ta selvkritikk i etterkant for ting som ble sagt og skrevet og holdninger som ble legitimert i årene forut for okkupasjonen. Men den statsmakt som virkelig bør beklage sin rolle i deportasjonen av jødene, er det norske politiet. Om denne beklagelsen kommer fra justisdepartementet eller Politidirektoratet, er kanskje av mindre betydning, selv om direktoratet kanskje er det nivået det er mest naturlig å peke på.
Det var vanlige, norske politifolk som oppsøkte de jødiske familiene og hentet menn, kvinner og barn i alle aldre og sørget for at de kom om bord på transportskipet som skulle føre dem til døden. 230 norske, jødiske familier ble helt utryddet.
Det var en vanlig, norsk polititjenestemann som hadde ansvaret for denne operasjonen. Etter krigen ble spørsmålet om hans straffeansvar parkert med en henvisning til at han hadde jo gjort motstandsbevegelsen en del andre tjenester. Slik førte norske myndigheter videre den holdningen som hadde rådet også før krigen: At jødene var en form for annenrangs borgere. I en tid da antisemittismen igjen løfter hodet i den offentlige debatt, vil en slik erkjennelse fra de som fungerte som armer og bein for et ulovlig regime har stor betydning.