Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF
Kristelig Folkeparti er i en mer eller mindre kollektiv tenkeboks for tiden. Spørsmålet gjelder hvem man skal samarbeide med etter stortingsvalget i 2013. Spørsmålet er viktig, ikke minst fordi KrF kan komme til å havne i en strategiskviktig, om enn krevende, vippeposisjon.
Historien har vist at selv svært småpartigrupper har kunnet avsette og innsette regjeringer dersom de utgjør det avgjørendeloddet på den politiske vektskål. Det daværende Sosialistisk Folkeparti avsatte med sine to representanter to regjeringer i løpet av én måned i 1963, og Fremskrittspartiet gjorde det samme med sine to representanter i 1986, og innledet dermed den lange ”Gro-epoken” i norsk politikk.
Fylkesårsmøtene i KrF har begynt å komme med sine anbefalinger til partiledelsen, selv om rådet fra eksempelvis Rogaland KrF har litt vel mye av ”ja takk, begge deler” i seg. Derfor er det interessant at Dagfinn Høybråten, tidligere partileder og fortsatt stortingsrepresentant for Rogaland, i et intervju med Stavanger Aftenblad sier at de partifellene som advarer mot et samarbeid med Arbeiderpartiet, styrer på politisk autopilot. – Jeg har selvvært med på å etablere en slags sannhet om at høyresiden har mest til felles med KrF i verdispørsmål. Det er ikke lenger sant. Terrenget har endret seg, ikke minst innebærer Frps posisjon at vi i KrF gjør opp boet på nytt, sier Høybråten til Stavanger Aftenblad; her referert etter NTBs melding om saken.
Noen ble kanskje overrasketover at det er nettopp Dagfinn Høybråten som kommer med slike tanker. Jeg er ikke blant dem. Jeg kjenner Høybråten som en både virkelighets- og resultatorientert politiker som ikke har større appetitt på kameler enn andre politikere. Det er liten tvil om at i et samarbeid med det ytterste høyre vil kamelene både værestørre og dårligere tilberedt enn om KrF orienterer seg mot venstre. Det betyr ikke at det ikke også vil ligge store utfordringer i å etablere et samarbeid mellom KrF og Arbeiderpartiet, eventuelt sammen med Senterpartiet. Og Jens Stoltenberg skal vokte seg vel for å undervurdere KrFs vilje til makt og innflytelse dersom et slikt samarbeid blir etablert, det være seg gjennomregjeringsdeltakelse eller som støtteparti i Stortinget.
Når Høybråten peker på Frps ”posisjon” i sin analyse, er det nok å minne om Siv Jensens gjentatte forsikringer om at Frp ikke vil delta i en regjering for å føre andre partiers politikk, men for å føre sin egen. Snur man på dette resonnementet, sier hunegentlig at eksempelvis KrF ikke kan regne med å føre sin egen politikk i en regjering der Frp er med. Da skal – igjen eksempelvis – KrF føre Frps politikk. Det har ikke KrF tenkt å gjøre. Da er det mer interessant å samarbeide med partier som har lært at samarbeid handler om å gi og ta og komme fram til omforente løsninger. Frp er nå det eneste partiet i Stortinget som aldri har deltatt i noe politisk samarbeidsprosjekt på riksplan. Det bærer partilederens retorikk preg av, og den viser også at læringskurven vil være både bratt og lang før dette endrer seg. Det er vanskelig å se at dette er en pedagogisk oppgave KrF bør ta på seg.
Reiulf Steen, den siste virkelig ideologisk bevisste partilederen i Arbeiderpartiet, skrev en bok med tittelen ”Der hjertet banker”. Hans vurdering er at politikken bør være på den siden av tilværelsen hvor hjertet også er. Det har vært alminnelig antatt at dette var til venstre. Det stemmer ikke. Hjertet ligger omtrent midt i brystet, men litt lenger mot venstre enn mot høyre. Det er et faktum som det partiet som har nettopp hjertet som en del av sin logo bør ta inn over seg.
Sendt diverse aviser 27. februar 2012
