Hånd på rattet

SV er for at de 450 asylbarna som regjeringen vil kaste ut av landet, skal få lov til å bli. Likevel stemte partiet mot dette i Stortinget mandag 19. mars. Dette gjorde for fortsatt å kunne ha en hånd på rattet, ifølge Heiki Holmås i Dagsavisen dagen etter.
Hadde det ikke vært bedre å ha et øye på veien? Eller på kartet?

Nils-Petter Enstad
Forfatter

En vitalisert KrF-debatt

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Tidligere partileder Dagfinn Høybråten har vitalisert KrF-debatten med sin påpeking av at det ikke lenger er slik at KrF automatisk har mest å hente på høyresiden av norsk politikk i verdispørsmål. Det er bra! Det var nødvending!

Høybråten har brukt uttrykket «politisk autopilot» om en del av de argumentene som har vært brukt i denne debatten. Det er en presis, om enn røff, beskrivelse. Hvor presis den er, viser reaksjonene fra fylkeslederne i Hordaland og Møre og Romsdal (Vårt Land 29. februar). «Høybråten har et forklaringsproblem. Skal en sette strek over det som er gjennomført av venstresiden?» spør Kjell Lode retorisk. Hans eget forklaringsproblem er ikke noe mindre: Skal man sette strek over at det som er «gjennomført av venstresiden» stort sett har skjedd med støtte fra høyresiden? Å bruke verdisaker som lakmustest på samarbeid er en strategi KrF forlot da man gikk inn i Willoch-regjeringen i 1983.
Et annet moment som en vitalisert partidebatt bør handle om, er hvorvidt «samarbeid» bare skal handle om regjeringssamarbeid. I den forbindelse bør man kanskje også se kritisk på sin egen retorikk. Jeg er usikker på hvor realistisk det er – med utgangspunkt i en vitalisert debatt – å snakke med altfor store bokstaver om et regjeringsskifte. En argumentasjon for en regjeringsendring vil antakelig være mer fruktbar. Igjen kan man ta utgangspunkt i KrFs inntreden i Willoch-regjeringen i 1983. Det er en for så vidt interessant semantisk debatt om det var et regjeringsskifte eller bare en regjeringsendring som skjedde den gang. Statsministeren het uansett Kåre Willoch.
Jeg kan se for meg langt verre scenarier enn at statsministeren heter Jens Stoltenberg også etter valget i 2013. Men jeg synes nok at både han og landet fortjener et litt annet mannskap enn det man har i dag.

Publisert i Vårt Land mandag 5. mars 2012