søndag 13. mai 2012

Verst eller verre enn verst?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter og avholdsmann


Da jeg var ung, var det å «drikke» noe av det mest stigmatiserende som kunne sies om et menneske. Jeg vokste opp på 1950- og 60-tallet, da avholdstanken fremdeles sto veldig sterkt i manges bevissthet, enten man var organisert somavholdsperson eller ikke. I kristen-Norge ble avholdslinja tatt for gitt, i hvert fall i frikirkeligheten, lavkirkeligheten og vekkelsesbevegelsene. Slik var det også i arbeiderbevegelsen.
Det som derimot var, om ikke godtatt, så akseptert, var røyking. Det foregikk alle steder: På gata, i møter, på kafeer, i hjemmene, i pauserommene, på kontorene. Hvor mange filmer har man ikke sett der den prototype klisjeen på et travelt kontor – en avisredaksjon, et advokatkontor – var de halvtommekaffekoppene og de overfylte askebegrene?
Da de første advarslene mot helsefarene knyttet til røyking begynte å komme – det var vel også på 1960-tallet – ble de enten oversett eller latterliggjort. Selv det å påpeke hvor vanedannende røyken var, ble det smilt av. «Jeg kan slutte når jeg vil.»
Også i kristen-Norge kunne det være «høy sigarføring» i bokstavelig forstand. Det finnes bilder fra disse årene av biskoper, generalsekretærer og prester med enten pipe eller sigar, eller til nød en ferdigrullet sigarett.
Etter hvert har holdningene endret seg når det gjelder begge disse fenomenene. Holdningene ble skjerpet i forhold til røyking, men liberalisert i forhold til alkohol. I 1973 fikk Norge sin første «røykelov», eller «tobakksskadeloven» som var dens mer offisielle navn. Det var en litt kardemommelovaktig bestemmelse som var ment å verne både røykere og andre – først og fremst andre, kanskje – mot skadevirkningene av både egen røyking og passiv røyking. Senere er loven blittskjerpet en rekke ganger, senest i 2003, da det blant annet ble forbudt å røyke på alle utesteder i Norge.
Når det gjelder alkohol, har utviklingen gått den motsatte veien. Lover er blitt liberalisert, man får stadig flere salgssteder og det blir stadig lengre åpningstider. Konsekvensen blir at folk drikker mer.
Denne holdningsendringen har også spredd seg til miljøer som tidligere var sikre avholdsbastioner. Det er ikke lenger slik at man trygt kan henvise en nyfrelst alkoholiker til nær sagt hvilket som helst vekkelseskristent miljø, og være sikker på at der vil de ikke møte noen fristelser til å «ta et glass» eller kanskje tilmed budt på et.
Jeg skal ikke invitere til noe «kappløp» mellom røyking og drikking om hva som er «verst» i et folkehelseperspektiv, selv om jeg kanskje har gjort meg noen tanker om det. Begge deler representerer store helsepolitiske utfordringer, og det er klokt med både et lovverk og holdningsarbeid som setter fokus på problemene, enten disse er knyttet til vanen som sådan eller til de skadevirkningene som følger i kjølvannet av enten en drikkevane eller en røykevane.
Jeg synes det er flott at vi har helsemyndigheter som er offensive i forhold til tobakksskader. De norske røykelovsbestemmelsene blir kopiert i stadig flere land.
Men jeg skulle nok ønske de samme myndighetene var like offensive i alkoholpolitikken. Der ser det ut til å være langt fram fremdeles.

Publisert i Dagen mandag 14. mai 2012