Grubbegate-gate

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

All politisk og parlamentarisk dynamikk skulle tilsi at kritikken mot flere departementer i rapporten fra 22. juli-kommisjonen burde få konsekvenser, enten for enkelte statsråder eller for statsministeren, og dermed hele regjeringen. Den eneste som dagen etter framleggelsen av rapporten krever dette eksplisitt, er avisa Verdens Gang. Det er imidlertid ingen tvil om at avisas analyse og konklusjon, er i pakt med hvordan man har tenkt om parlamentarisk ansvar tidligere i norsk historie.

Neste år er det 50 år siden Kings Bay-debatten i Stortinget, der Einar Gerhardsens tredje regjering måtte gå fordi den fikk flertallet i Stortinget mot seg etter at en rapport fra en annen granskningskommisjon hadde avslørt ansvarssvikt i det daværende Industridepartementet. Noe slik kommer ikke til å skje denne gangen. Regjeringen Stoltenberg har et flertall i Stortinget, og kan også i denne saken velge å ignorere et eventuelt mistillitsforslag mot seg. Et slikt forslag vil da heller ikke komme.
Men det er ikke dermed sagt at ikke rapporten bør få konsekvenser for regjeringen og statsministeren.
Det er flere ting som kan utløse en regjerings avgang: Et valgnederlag, et nederlag i Stortinget eller rett og slett et valg fra den sittende statsminister. Det har vært flere eksempler på det siste, særlig i situasjoner der Arbeiderpartiet har hatt statsministeren. Ikke alle eksemplene er like gloriøse, verken for vedkommende statsminister eller for partiet hans. Flere ganger har det handlet om å interne maktkamper i partiet som fikk en slik ”løsning”.
Det er ingen slik intern maktkamp i Arbeiderpartiet i dag. Jens Stoltenberg gikk seirende ut av den foreløpig siste, og det er ingen som truer hans posisjon, ikke som partileder og for så vidt heller ikke som statsminister. Likevel bør han og hans rådgivere spørre seg om ikke både hans og regjeringens ettermæle er bedre tjent med at han leverer sin avskjedssøknad til Kongen, enn at han fortsetter å praktisere den form for orwellsk nytale som man så og hørte 13. august, da det å ”ta ansvar” ble definert som fortsatt å klamre seg til taburettene.
Det vil ikke komme noe krav fra opposisjonen i Stortinget om regjeringens avgang. Det vil da også være strategisk uklokt; all erfaring tilsier at et slikt krav vil utløse de sammen politiske reflekser som har forlenget mang en statsrådskarriere tidligere: Man går i skyttergraven og plugger ut høreapparatet. Her vil det derfor ikke være annet enn statsministerens egen erkjennelse av sammenhengen mellom ansvar og konsekvens som vil spille inn.
Skal man dømme etter de uttalelser som kom den dagen rapporten ble lagt fram, finnes ingen slik erkjennelse verken hos ham eller resten av mannskapet hans.
(For de som måtte begynne å spørre: ”Men hvem skal da overta?”, har ikke denne kommentator noe annet svar enn at det er Stortingets ansvar. Det er faktisk derfor vi velger et storting hvert fjerde år, sånn at landet kan ha en regjering. Det heter demokratisk parlamentarisme.)

Sendt diverse aviser tirsdag 14. august 2012