tirsdag 11. desember 2012

Årets mobbeord

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


«Å nave» er blitt utropt til «årets ord» av Norsk Språkråd. Betydningen av ordet defineres som «å drive dank på statens regning». En slik definisjon kan ikke beskrives som annet enn mobbing, satt i system.


Slik den språklige dynamikken fungerer, vil ordet nemlig ikke bare bli brukt om de (trolig få) som bevisst bruker systemet for å sikre seg et betalt friår, men også om alle som helt ufrivillig, for kortere eller lengre tid, er henvist til å motta ytelser fra NAV for å klare seg.
Er slikt ord, med en slik definisjon, bekrefter dessuten en myte om at å motta ytelser fra NAV er «dank». Det er faktisk nokså krevende, med tett rapportplikt hvor man må forholde seg til en rekke regler og bestemmelser – noen av dem både absurde og meningsløse. En som mottar dagpenger fra NAV må for eksempel regne med å gå på et personlig, økonomisk tap dersom han eller hun enten har tatt på seg eller blir bedt om å ta på seg et samfunnsoppdrag. Det kan være å gjøre tjeneste som lekdommer i en rettssak eller det kan være at man har et folkevalgt, politisk verv. Den tiden man bruker til slike oppgaver skal nemlig føres opp som «arbeid» på meldekortet til NAV, selv om man ikke har noe honorar for dem. Er man i arbeid, kan arbeidsgiveren søke om å få refundert lønn for den/de dagene slike oppdrag varer. Er man i NAV-systemet trekkes man i dagpenger.
De fleste vil innse at en slik praksis er absurd, men altså ikke de som bestemmer hvordan NAV-reglene skal praktiseres. Det er vanskelig å se at en slik praksis har noen annen funksjon – knapt nok hensikt – enn å nivellere mennesker som er i en vanskelig situasjon.
Slik er hverdagen for en som enten «navner» (verb) eller er «naver» (substantiv). Hos Norsk Språkråd har man tydeligvis ikke mer virkelighetskontakt enn at man definerer dette som å drive dank, og ordet for dette hylles som en språklig nyvinning. Det har imidlertid aldri vært noen mangel på språklig kreativitet blant mobbere. At den sosiale begavelsen i Norsk språkråd er så dårlig at de ikke kjenner igjen mobbing når de ser den, får man bare ta til en litt skremt etterretning.

Publisert i Klassekampen 12.12.12

mandag 10. desember 2012

«De kristne», ambisjonene og virkeligheten



Av Nils-Petter Enstad

Gruppen bak partiet «De kristne» har omsider klart å samle det nødvendige antall underskrifter for å kunne bli registrert som et landsdekkende, politisk parti. Etter å ha hørt i mer enn ett år at antallet underskrifter var rett rundt hjørnet, var det en del av oss som med rette lurte på om man noen gang ville klare å komme rundt dette hjørnet. Det har man nå klart.


Nå gjenstår bare noen detaljer, som det å få vedtatt et program, etablert en organisasjon og stilt lister. Ambisjonene er det fortsatt ikke noe i veien med: Man vil inn på Stortinget, helst i vippeposisjon, og man vil med i regjering. Man har allerede en fylkesorganisasjon i Rogaland, og man er «godt i gang» i et par andre fylker, blant annet Østfold.
Det kunne være interessant å sammenlikne «De kristne» med en annen partidannelse, som skjedde i forkant av stortingsvalget i 1993. Da ble Samlingspartiet Ny Fremtid dannet på et møte i Oslo. Jeg var faktisk på det møtet. Bakgrunnen for denne partidannelsen var nokså parallell med den man ser i dag. De som sto bak ønsket å fremme de kristne verdiene i samfunnet. Det gjorde de hovedsaklig ved å spre hele og halve usannheter om KrF, både dets politikk og dets politikere.
Men i motsetning til «De kristne» hadde «Ny Fremtid» i startfasen med seg en del personer med politisk kompetanse av en viss tyngde. Partilederen og -stifteren var en stortingsrepresentant som hadde meldt seg ut av Fremskrittspartiet. I sentralstyret fant man både en tidligere KrF-ordfører og en tidligere KrF-statssekretær. Man klarte også – stadig i motsetning til «De kristne» - på kort tid å etablere fylkeslag over hele landet, og stille lister i alle fylkene. Det var tilsynelatende stor entusiasme og stort pågangsmot blant de som engasjerte seg i det nye partiet, og partilederen erklærte at Samlingspartiet Ny Fremtid skulle bli det største ikke-sosialistiske partiet på Stortinget.
Det ble de ikke.
På valgdagen var det om lag 8800 velgere som la Samlingspartiets liste i urnen – selvfølgelig milevis unna representasjon noe sted. Det eneste politiske resultatet av disse stemmene var at de par hundre stemmene de fikk i Aust-Agder kan ha gjort at KrF mistet sitt mandat i dette fylket.
«De kristne» kommer ikke til å oppnå noe mer ved valget 20 år senere. Om de klarer å stille liste i alle fylker – noe som gjenstår å se – kan de muligens sørge for at et utsatt KrF-mandat glipper, men noen egen representasjon får de ikke. Ikke minst den trege prosessen med å få samlet det nødvendige antall underskrifter bekrefter dette. Det nødvendige antallet har åpenbart sittet forholdsvis langt inne. Jeg kan i farten ikke komme på noen partidannelse i nyere tid der man har brukt et år på å få de underskriftene som trengs for å bli godkjent. Det er dessuten stor forskjell på å skrive under på at man synes det er greit at det dannes et nytt politisk parti, og på det å melde seg inn i det, enn si stemme på det.