«De kristne», ambisjonene og virkeligheten

Av Nils-Petter Enstad

Gruppen bak partiet «De kristne» har omsider klart å samle det nødvendige antall underskrifter for å kunne bli registrert som et landsdekkende, politisk parti. Etter å ha hørt i mer enn ett år at antallet underskrifter var rett rundt hjørnet, var det en del av oss som med rette lurte på om man noen gang ville klare å komme rundt dette hjørnet. Det har man nå klart.

Nå gjenstår bare noen detaljer, som det å få vedtatt et program, etablert en organisasjon og stilt lister. Ambisjonene er det fortsatt ikke noe i veien med: Man vil inn på Stortinget, helst i vippeposisjon, og man vil med i regjering. Man har allerede en fylkesorganisasjon i Rogaland, og man er «godt i gang» i et par andre fylker, blant annet Østfold.
Det kunne være interessant å sammenlikne «De kristne» med en annen partidannelse, som skjedde i forkant av stortingsvalget i 1993. Da ble Samlingspartiet Ny Fremtid dannet på et møte i Oslo. Jeg var faktisk på det møtet. Bakgrunnen for denne partidannelsen var nokså parallell med den man ser i dag. De som sto bak ønsket å fremme de kristne verdiene i samfunnet. Det gjorde de hovedsaklig ved å spre hele og halve usannheter om KrF, både dets politikk og dets politikere.
Men i motsetning til «De kristne» hadde «Ny Fremtid» i startfasen med seg en del personer med politisk kompetanse av en viss tyngde. Partilederen og -stifteren var en stortingsrepresentant som hadde meldt seg ut av Fremskrittspartiet. I sentralstyret fant man både en tidligere KrF-ordfører og en tidligere KrF-statssekretær. Man klarte også – stadig i motsetning til «De kristne» - på kort tid å etablere fylkeslag over hele landet, og stille lister i alle fylkene. Det var tilsynelatende stor entusiasme og stort pågangsmot blant de som engasjerte seg i det nye partiet, og partilederen erklærte at Samlingspartiet Ny Fremtid skulle bli det største ikke-sosialistiske partiet på Stortinget.
Det ble de ikke.
På valgdagen var det om lag 8800 velgere som la Samlingspartiets liste i urnen – selvfølgelig milevis unna representasjon noe sted. Det eneste politiske resultatet av disse stemmene var at de par hundre stemmene de fikk i Aust-Agder kan ha gjort at KrF mistet sitt mandat i dette fylket.
«De kristne» kommer ikke til å oppnå noe mer ved valget 20 år senere. Om de klarer å stille liste i alle fylker – noe som gjenstår å se – kan de muligens sørge for at et utsatt KrF-mandat glipper, men noen egen representasjon får de ikke. Ikke minst den trege prosessen med å få samlet det nødvendige antall underskrifter bekrefter dette. Det nødvendige antallet har åpenbart sittet forholdsvis langt inne. Jeg kan i farten ikke komme på noen partidannelse i nyere tid der man har brukt et år på å få de underskriftene som trengs for å bli godkjent. Det er dessuten stor forskjell på å skrive under på at man synes det er greit at det dannes et nytt politisk parti, og på det å melde seg inn i det, enn si stemme på det.