onsdag 23. oktober 2013

Ditt syn skal finne deg



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



Det ser ut til å være en pliktøvelse opposisjonen må foreta når nye koster slipper til i departementene: Lete opp gamle sitater og/eller forbindelser og forsøke å krisemaksimere det man finner der.



Foreløpig er det to av statsrådene fra Fremskrittspartiet som er blitt gjenstand for denne øvelsen. Det er i og for seg lett match: 40 år i konstant opposisjon til enhver regjering har nok generert en del utsagn der klokskapen bare har vært sånn passelig.
Det er en pliktøvelse som fordrer stor evne til oppblåst indignasjon. Ingen slår Martin Kolberg når det gjelder dette. Nå tar han til orde for en «Lex Listhaug» i forbindelse med at den nye landbruksministeren kom til jobben fra en stilling i PR-byrået First House. Blir loven vedtatt, blir det forbudt med hemmelighold av kundelister for PR-byråene. Det er ikke nødvendigvis noen dårlig tanke med en slik lov, men i tilfellet Listhaug får den ingen betydning. Lover kan som kjent ikke gis tilbakevirkende kraft; det er forbudt i grunnloven. Det vet nok Martin Kolberg, men som stunt kan forslaget likevel ha en viss verdi. Kolbergs fylkeskamerat Torgeir Michaelsen har ikke like godt grep på indignasjonsøvelsen ennå. Han står foreløpig fjellstøtt i «svakt argument, hev stemmen»-kategorien.
Nå har ikke jeg samme tro på at man skal forby alt man ikke liker eller ikke skjønner som enkelte andre tydeligvis har. Jeg har eksempelvis den tillit – selv til Frp-statsråder! – at de selv, sammen med statsministeren, klarer å vurdere eventuelle habilitetskonflikter som måtte oppstå – hvis de oppstår.
Pliktøvelser av den typen man ser utfolde seg om dagen, er ikke av ny dato. Da Dagfinn Høybråten ble helseminister var det en del som var bekymret for at landet kanskje hadde fått en helseminister som trodde på helbredelse ved bønn. Det tror jeg nok at man hadde, men det gikk som kjent bra likevel. Det gjorde det også da det viste seg at hans etterfølger Bjarne Håkon Hansen ved en anledning hadde kontaktet Snåsamannen i forbindelse med at ett av hans barn hadde kolikksmerter.
Det er ikke alle som gjør jobben like lett for opposisjonen som det daværende finansminister Kristin Halvorsen gjorde i 2006: Hun gjentok like godt SV-mantraet om «boikott av israelske varer» til tross for dette ikke var, og aldri har vært, noen norsk regjerings politikk. Heller ikke den hun var et sentralt medlem av. At hun forsøkte å vri seg unna med at dette sa hun qua partileder i SV, viste bare hvor bratt læringskurven var.

Sendt diverse aviser 23. oktober 2013

fredag 18. oktober 2013

To blekkhus


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Det hevdes at i tidligere tider hadde norske embetsmenn to blekkhus på skrivebordet, der de satt på sine embetsmannsgårder eller i sine embetsboliger. Det var ett blekkhus for private brev og dokumenter og ett for embetsmessig korrespondanse. Selv husker jeg at da jeg hadde min første sommerjobb i 1967, fikk jeg utlevert en kulepenn påtrykt «Tilhører staten» - det var en arv fra den samme tradisjonen.


Kunnskapen om denne tradisjonen meldte seg da min lokalavis nylig kunne melde at fylkesordføreren i Aust-Agder hadde brukt fylkesordførerens epostadresse da han sendte en mail til Valle kommune der han protesterte mot at det kan komme et asylmottak på naboeiendommen til hans egen.
Jeg skal ikke gå inn i noen debatt om hvor man skal ha asylmottak i dette landet dersom det blir slik at alle naboer til potensielle mottak følger fylkesordførerens eksempel og protesterer mot dem. Selv insisterer politikeren på at han protester «som privatperson» og ikke qua sin folkevalgte posisjon. At han – «som privatperson» - brukte fylkesordførerens epostkonto til å sende en protest til sin egen hjemkommune, begrunner han med at han bare har én epostadresse.
I all sin hjelpeløshet er argumentet antakelig oppriktig nok. At fylkesordføreren «som privatperson» bruker en epostkonto som etter all sannsynlighet plikter å journalføre både innkommende og utgående meldinger, er også et tema jeg skal la ligge. Problemet er velkjent, og de fleste av oss har vel kommet i skade for å bruke konvolutter fra arbeidsgiveren for å sende private brev. Jeg vil likevel anbefale både fylkesordføreren i Aust-Agder og andre personer i maktposisjoner, det være seg qua embete eller ombud, og som bare har en epostadresse om snarest å skaffe seg en til. Det er gjort med et par tastetrykk, og dermed framstår man som langt mer ryddig både som privatperson og politiker neste gang man engasjerer seg i en sak der noen ellers kunne mistenke vedkommende for å ville legge den ekstra tyngden og autoriteten i en henvendelse som det medfører å være en sentral, politisk tillitsvalgt, eller å ha «en viktig stilling» i samfunnet.
Skikken med to blekkhus hadde en verdi som det kan være verdifullt å ta vare på.

Publisert i Agderposten - her litt bearbeidet

torsdag 10. oktober 2013

En seiglivet skrøne....


Det er en av de mest seiglivede historiske mytene fra det 20. århundre. Den finnes i ulike versjoner, og skal ha vært både en replikkveksling og en telegramutveksling.

I sitt innhold går anekdoten ut på at Bjørnstjerne Bjørnsson, dikterhøvdingen på Aulestad, i et kritisk fase under unionsoppløsningen i 1905 skal ha sendt et telegram til statsminister Christian Michelsen med teksten: «Nu gjæder det at holde sammen». Michelsen skal ha svart: «Nå gjælder det at holde kæft».
I den grad anekdoten har noen historisk kjerne, er det at Bjørnson, etter å ha blitt orientert av Michelsen om kong Oscar 2. hadde nektet å sanksjonere et lovvedtak i Stortinget, sendte et telegram der han takket for orienteringen og tilføyde: «Nu: Samhold». Dikteren hadde vært uenig i regjeringens strategi i den aktuelle saken.
Dette tok vittighetsbladet «Vikingen» tak i og laget en tegning som viser de to herrer med hvert sitt telegram. Det er her formuleringen «Nå gjelder det å holde kjeft» oppsto.
Historien slo godt an, og gjør det tydeligvis fremdeles. I samtiden var den så populær at Bjørnson selv gikk ut og dementerte den. Men hva er vel et dementi mot en god skrøne – den gang som nå.

Nils-Petter Enstad
Forfatter

fredag 20. september 2013

Samarbeidserfaringer


Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem


Det er to, om ikke fronter, så fløyer i KrF når det gjelder et eventuelt regjeringssamarbeid med Frp. Det er de som er for og det er de som er mot. Og så er vi en del som er skeptiske. Noen er litt skeptiske, andre er veldig skeptiske. Jeg er blant de siste.


Fra de som er for et slikt samarbeid, argumenteres det gjerne med at man har «gode erfaringer» fra lokal- og/eller fylkespolitikken med samarbeid med Frp. Disse gode erfaringene mener man så at man kan overføre på det rikspolitiske nivået.
Problemet med en slik argumentasjon er at den brukes om nær sagt et hvert tenkelig samarbeidsmønster i politikken. Det er mange KrF-ere som har «gode erfaringer» fra et samarbeid med både Arbeiderpartiet og SV i lokal- og fylkespolitikken. På samme måte har det vært «godt samarbeid» mellom Høyre og Arbeiderpartiet i slike fora.
Regjeringssamarbeid er noe annet enn et samarbeid i et kommunestyre eller fylkesting. Det er også noe annet enn et samarbeid i et byråd eller fylkesråd. Overføringsverdien av slike erfaringer er derfor svært begrenset med tanke på et regjeringssamarbeid. Og de kan brukes for å argumentere for nær sagt hva slags samarbeidsmønster det skal være.

mandag 9. september 2013

Myten om borgerlig kaos...

Det blir ikke sannere av å bli gjentatt i det uendelige, at «alle» borgerlige regjeringen har «endt i kaos». Samtidig er det påfallende at det er akkurat Arbeiderpartiet som tyr til denne formen for kontrafaktisk historieskriving.

Følgende er realitetene: Norge har siden 1945 hatt sju borgerlige regjeringer; åtte dersom man regner utvidelsen av Willoch-regjeringen i 1983 som en ny regjeringsdannelse. Av disse kan to sies å ha gått i oppløsning: Borten-regjeringen i 1971 og Syse-regjeringen i 1990. Lyng-regjeringen ble felt i Stortinget i 1963, Korvald-regjeringen tapte valget i 1973, Willoch-regjeringen ble felt i Stortinget i 1986, Bondevik I ble felt i Stortinget i 2000 og Bondevik II tapte valget i 2005.
I den samme perioden har Arbeiderpartiet dannet regjering 13 ganger. Flere av disse regjeringsdannelsene har skjedd som følge av «palassrevolusjoner» internt i partiet, eller på grunn av interne konflikter.
Det begynte i 1951, da Einar Gerhardsen var «sliten» på grunn av diverse interne konflikter i partiet. Han overlot til Oscar Torp å rydde opp, og da dette var gjort, var Einar uthvilt. Torp måtte tre til side. Ryddig prosess? Noen vil heller si «grisete».
I 1976 gikk Trygve Bratteli av som statsminister etter å ha blitt satt på oppsigelse av Arbeiderpartiets landsmøte året før. Oddvar Nordli overtok etter en prosess som heller ikke vitner om et samlet og lojalt parti. Fem år senere var det Nordlis tur til å bli ofret, sånn at Gro Harlem Brundtland kunne slippe til. Foreløpig siste akt i dette dramaet fikk vi i 2000. Da ble partilederen regelrett «parkert» som statsministerkandidat til fordel for nestlederen, etter sterke, interne konflikter mellom disse to sine respektive «fløyer» i partiet. Den nevnte nestlederen er i dag partileder og - i det dette skrives - statsminister.
Så for all del: Man bør lytte når ledende folk i Arbeiderpartiet snakker om kaos og oppløsning. Dette har de både kompetanse og empiri på.

Nils-Petter Enstad

mandag 2. september 2013

VALG OG VERDIER

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Heller kristne verdier enn ingen verdier i det hele tatt». Slik resonerte professor i statsvitenskap og humanetiker Thomas Chr. Wyller i 1997 da han begrunnet hvorfor han ved valget samme år stemte på Kristelig Folkeparti.


Kjell Magne Bondevik hadde året før, i forbindelse med at Torbjørn Jagland ble statsminister, lansert tanken om en bredt sammensatt verdikommisjon, som skulle «bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet». Forfatteren og mye annet, Alf Tande-Pedersen, konkluderte på samme måte det året, og med en argumentasjon som også hadde mye til felles med Wyllers resonnement.
I forbindelse med årets valg har artisten Ole Paus gått ut og «tatt en Wyller». Han vil stemme KrF, blant annet som en reaksjon på deler av den rødgrønne regjeringens asylpolitikk. Det er et klart verdiargument, selv om Paus har en mer konkret begrunnelse for sitt valg enn både Wyller og Tande-P hadde for 16 år siden.
Utfordringen til en bred verdidebatt traff veldig mange hjemme den gangen. Den traff ikke bare akademikere og artister, men hverdagsmennesker. Det var nok de aller færreste som fikk noe forhold til verdikommisjonen og prosessen rundt den og dens arbeid. Men så var det da også noe av målsettingen at «verdier» skulle bli et samtaleemne der folk møttes, mer enn et svært, politisk prosjekt.
At den målsettingen «traff» fikk jeg for min del den første bekreftelsen på om kvelden på valgdagen. Det skjedde i ei drosje i Oslo på vei fra ett møte til et annet. Møtet jeg skulle til, var KrFs valgvake. Drosjesjåføren, en norsk mann i 50-årene, begynte å snakke om valget. Jeg sa mest «ja og ha», solid forankret som jeg var i min fordom om at drosjesjåfører i Oslo stemmer Frp. Men så kom det: - Men i dag har jeg gjort noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre; jeg har stemt på KrF, hørte jeg ham si. – Sier du det? Ja, jeg har også stemt KrF, svarte jeg.
- Ja, jeg er så lei av å kjøre fulle ungdommer til alle døgnets tider, så jeg sa til kona: Nå må vi for f… få noen verdier i dette landet. Det får ikke hjelpe om det blir mindre kjøring.
Jeg ville nok formulert meg annerledes, både den gang og nå. Men analysen synes jeg står seg.


søndag 25. august 2013

Fredspris til varslere

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Et opprop til Den norske nobelkomité om å gi Nobels Fredspris til varsleren Bradely Manning har samlet over 100.000 underskrifter. Det kunne gjerne fått min også. I forbindelse med underskrifts-kampanjen ble det sagt at en fredspris til Manning kunne rette opp nobelkomiteens rykte etter den nokså flaue tildelingen av prisen til president Barak Obama i 2009. Jeg skriver gjerne under på det også.


Rent formelt er Manning foreslått av den nord-irske fredsprisvinneren Mairead Corrigan-Maguire og av den norske parlamentarikeren Snorre Valen. Han har dessuten foreslått av Edward Snowden får den, sammen med Manning.
En fredspristildeling til varslere kunne være både en god og dristig tanke. Mange vil mene at Den norske nobelkomité har mer å rette opp enn bare et svekket omdømme etter Obama-tildelingen. Fjorårets tildeling til EU vil heller ikke gå inn i historien som et av komiteens stolteste øyeblikk. Det vil imidlertid en varsler-tildeling kunne gjøre.
Ved en slik tildeling er det et tredje navn som bør stå på listen. Det er den israelske atomfysikeren Mordechai Vanunu. Han satt nesten 20 år i israelsk fengsel på grunn av sin varslerinnsats, og blir fremdeles, nesten ti år etter sin løslatelse, nektet utreise fra Israel. En pris til de tre varslerne Manning, Snowden og Vanunu vil gå inn i fredsprisens historie på linje med tildelingen til Carl von Ossietzky i 1935, som en modig tildeling. Vanunu er muligens ikke blant de 259 som er nominert til årets fredspris, men her har komiteen anledning til å vise initiativ selv, og bidra til at årets fredspris blir en spennende tildeling som vil skape både entusiasme og debatt. Fredsprisen trenger begge deler.

Publisert i Vårt Land 26. august 2013

tirsdag 6. august 2013

«Strengere» NAV?





Av Nils-Petter Enstad




Torbjørn Røe-Isaksen tar til orde for et «strengere» NAV; blant annet at flytteplikten skal innskjerpes. Alle som mottar dagpenger må si seg villige til å flytte hvor som helst i landet dersom de kan få jobb der. I den elfenbenstårntilværelsen som Røe-Isaksen befinner seg, høres det sikkert greit ut, og litt «skjerpings» som en god idé. Men dersom han kommer seg ut av elfenbenstårnet noen øyeblikk kan han kanskje koste på seg en refleksjon eller to om hvordan denne innskjerpingen skal foregå i praksis.
Skal eksempelvis en dagpengemottaker fra Mandal pålegges å bryte opp fra familie og nettverk og flytte til Kirkenes dersom det er en jobb til vedkommende der? Eller motsatt? Eller mener han at dagpengemottakerens ektefelle og barn skal bryte opp fra sin tilværelse - skole, arbeid og sånne ting som familier ofte har – og flytte med?
For tiden går det en serie på TV2 der politikere går inn i livet til vanskeligstilte personer og deler deres tilværelse. Kanskje Torbjørn Røe-Isaksen kunne lært noe å bytte ut sin rekesmørbrødvirkelighet med den langt mer prosaiske virkelighet som en dagpengemottaker frister, med en nesten absurd rapportplikt som for eksempel medfører trekk i dagpengene dersom man gjør gratis arbeid for samfunnet som domsmann eller lokalpolitiker?

Publisert i Klassekampen 6. august 2013

mandag 1. juli 2013

Bøker og forbrytelser


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Ada Sofie Austegaard i Stine Sofies Stiftelse etterlyser fortgang i regler som kan forhindre straffedømte i å skrive bok om egen kriminalitet. Er det noe et slik regelverk ikke trenger, er det «fortgang» - snarere bør det vurderes om man i det hele tatt ønsker slike regler.


Det er meldingen om at Anders Behring Brevig planlegger å skrive en bok om 22. juli som er bakgrunnen for Austegaards utspill. Hun ønsker ikke å begrense ytringsfriheten, forsikrer hun, men vil ha regler som gjør at kriminelle ikke skal tjene penger på å skrive om egne forbrytelser.
Det hadde kanskje vært ryddigere om Ada Sofie Austegaard faktisk etterlyste en form for sensur. Det finnes allerede lovbestemmelser som legger begrensninger på ytringsfriheten. Det er ikke alle typer synspunkter det er greit – enn si lov - å gi uttrykk for i det åpne rom. «Pengeargumentet» virker dermed rett og slett litt vikarierende.
Det er en myte at det skal være så veldig mye penger å tjene på det å skrive bøker. Vi som driver med den slags, gjør det snarere fordi vi har en fortelling vi vil dele eller et budskap vi vil fremme, enn at vi tror at forfatterskap er en vei til rikdom eller store inntekter. For hver Jo Nesbø eller Anne Holt, er vi hundrevis av forfattere som kan komme med både en og flere bøker i løpet av et år, uten at bankkontoen svulmer opp av den grunn.
Ada Sofie Austegaard er opptatt av de pårørende følelser dersom en drapsmann skriver bok om sin forbrytelse. Det er et legitimt hensyn, Selv om det ikke fanges opp av pengeargumentet. Men man kan heller ikke kreve at det blir lagt lokk på den offentlige samtalen om en forbrytelse, er den aldri så grov og rammer den en selv aldri så mye. Sorgarbeid er en personlig prosess som man finner ulike løsninger på. Ada Sofie Austegaard har funnet sin. Det er ikke alle pårørende som ville verken klart eller ønsket å stå fram på den måten hun gjør – for å bruke henne som eksempel.
Skal man som forfatter «tjene penger» på en bok, forutsetter det at den blir solgt. Erfaringen tilsier at bøker av den typen det her er snakk om, selger forholdsvis lite. De kan nok få en del medieoppmerksomhet med det samme de kommer ut, men salgstallene er som regel lave. Og de pårørende som ikke ønsker å bli konfrontert med overgriperens versjon, kan jo rett og slett la være å lese boka, og la være å bidra til medieoppmerksomheten ved å «gå ut» mot den.
Jeg synes det er mye viktig i det Ada Sofie Austegaard tar opp, men det er utfordringer som retter seg mer mot forlagsredaktører og utgivere enn mot lovverket.

Publisert på www.verdidebatt.no; sendt diverse aviser

onsdag 29. mai 2013

Nye partier...

Av Nils-Petter Enstad

Ved praktisk talt hvert eneste stortingsvalg dukker det opp nye, politiske partier her til lands. Noen av dem har opprinnelig vært bygdelister eller regionale partidannelser, som så har fått rikspolitiske ambisjoner. Det vi i dag kjenner som «Kystpartiet» oppsto som en lokal liste i ett fylke, og hadde – paradoksalt nok – større suksess både oppslutningsmessig og politisk, enn etter at det tok mål av seg å bli et landsdekkende parti. Den gang hadde partiet i hvert fall én stortingsrepresentant.


Men det store flertallet av slike nye partidannelser oppnår aldri verken representasjon eller oppslutning. Større politisk mangfold enn det man finner i de halvannen til to prosent som utgjør gruppen «Andre» etter et stortingsvalg, er det vanskelig å se for seg.
I et historisk perspektiv på pluss/minus 50 år, er det to slike «nye» partidannelser som har gjort suksess og blitt politiske maktfaktorer. De befinner seg interessant nok i hver sin ende av den politiske høyre/venstre-aksen man gjerne opererer med i norsk politikk. Partiene er henholdsvis Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti (heretter Frp og SV).
Forløperen til dagens SV ble dannet i april 1961 ved at en del Arbeiderparti-medlemmer på partiets venstre fløy dels brøt, dels ble ekskludert fra partiet. Partiet de dannet fikk navnet «Sosialistisk Folkeparti» (SF), og ved stortingsvalget samme år stilte de liste i fem fylker. Fra to av disse, Oslo og Nordland, fikk de valgt inn en representant hver, og partiet kom i en meget strategisk vippeposisjon i Stortinget. Fire år senere fikk de fortsatt bare to representanter, selv om de hadde stilt lister i hele landet, og hadde mangedoblet oppslutningen. I 1969 falt partiet ut av Stortinget, men kom tilbake i 1973 som en del av alliansen «Sosialistisk Valgforbund», det som senere ble partiet som er dagens SV.
Også under sitt nye navn har det gått litt opp og ned for partiet, selv om det har vært representert på Stortinget uavbrutt siden 1973, og siden 2005 også har vært regjeringsparti.
Frp ble dannet som «Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep» etter et folkemøte på Saga kino i Oslo 8. april 1973, og ved stortingsvalget samme år fikk partiet fire representanter. I 1977 falt partiet ut, men kom tilbake i 1981, og har siden vært representert, om enn med et varierende antall representanter.

UNNTAK
Dette er imidlertid unntakshistoriene fra partidannelsenes brokete saga de siste 50 år. Det ser vi ut fra det faktum at ved valget i 2009 ble det valgt inn representanter fra sju ulike partier på Stortinget. Alle disse er partier med forholdsvis lang historie, med SV og Frp som de nyeste. I tillegg stilte 16 andre partier lister uten å oppnå representasjon. Noen stilte i alle fylker, noen bare i ett.
Ett av partiene som stilte, var «Kristent samlingsparti», som via fusjoner og ulike navn kan føre sin historie tilbake til 1965. Mange regner imidlertid dannelsen av «Samlingspartiet Ny Fremtid» i 1993 som utgangspunktet for dagens parti. Ved valget i 1993 stilte dette partiet lister i alle fylker, og fikk om lag åtte tusen stemmer totalt. Ved senere valg har ikke partiet vært i nærheten av en slik oppslutning. Partiet har også hatt en rekke interne konflikter, og har slitt med å finne nok kandidater til å fylle listene. Dette har de dels løst ved å stille de samme kandidatene i flere fylker, dels ved å fylle lista med ektefeller, barn og andre slektninger av for eksempel førstekandidaten.
Ved årets valg stiller partiet liste i ni fylker. Også denne gang stiller en del av kandidatene for flere fylker, og i ett av fylkene, Finnmark, er ikke en eneste av de åtte kandidatene på lista bosatt i fylket.
Denne gjenbruksstrategien har også et annet parti valgt for å løse sine rekrutteringsproblemer. Det gjelder partiet «De Kristne», som opprinnelig var en bygdeliste for Bømlo i Hordaland ved lokalvalget i 2011. Bakgrunnen for at partiet ble dannet, var misnøye med KrF, som man mente ikke var kristelig nok lenger. Partiets eneste valgkampsak i Bømlo var ellers nei til bompenger, og dette fikk partiet to kommunestyrerepresentanter på. Den ene fikk de på bekostning av KrF.
Nå er partiet registrert som et landsdekkende parti, og de stiller liste i alle fylker. Mange av kandidatene er nominert i flere fylker. Eksempelvis er førstekandidaten i Østfold også førstekandidat Sør-Trøndelag, samtidig som han står på lista i begge Agder-fylkene.

AMBISJONER
Som Kristent Samlingsparti i 2009, har De Kristne i 2013 gått ut med sterke forsikringer om at de gjerne går inn i en flertallsregjering sammen med Høyre og Frp. Ja, partilederen presterte sogar på partiets første landsmøte å erklære at De Kristne var den eneste garantisten for en slik regjering. Liknende politisk hybris har man vel ikke sett siden valgnatta 1933, da Vidkun Quisling satt og kladdet ministerlister til den regjeringen han regnet med å bli bedt om å danne. Med 26 tusen stemmer og 2,2 prosents oppslutning fikk han ikke bruk for de listene.
Det er mye som er usikkert når det gjelder hva slags regjering Norge har etter høstens valg og hvordan Stortingets sammensetning vil være. Det aller sikreste stalltipset er nok at verken Kristent Samlingsparti eller De Kristne kommer til å være representert verken i Stortinget eller regjeringen.

Publisert i bl.a. Smaalenenes Avis og Fredrikstad Blad

tirsdag 23. april 2013

KrF og bekjennelsen

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem


Når Kristelig Folkeparti samles til landsmøte i morgen, vil framtiden for den såkalte «bekjennelsesparagrafen» være, om ikke den viktigste saken, så helt opplagt den det vil bli mest debatt om og størst fokus på. Det fortjener den ikke, etter min vurdering. Min holdning til den debatten har vært nokså ambivalent: Jeg mener det er en paragraf som aldri burde ha blitt innført, men jeg mener også at den stort sett har hatt så liten praktisk betydning at den kunne være i fred. Da hadde man sluppet å bruke en masse energi på det som i bunn og grunn er en ikke-sak. Det er et argument basert mer på hensiktsmessighet enn «ideologi».


Bekjennelsesparagrafen har vært en gjengangerdebatt i KrF. Har partiet gjort det bra, har man argumentert med at nå var partiet blitt så stort at man måtte droppe den; har partiet slitt, har argumentasjonen vært at partiet er blitt så lite at man må droppe den samme paragrafen. Å droppe bekjennelsesparagrafen har tydeligvis vært et forslag for enhver anledning og enhver situasjon.
Selv har jeg vært medlem av partiet i snart 30 år, jeg har stemt på det ved så å si alle valg siden 1973, jeg har vært både folkevalgt for partiet og ansatt i mange år, og føler jeg har god bakgrunn for å mene noe om hvorvidt paragrafen har tjent noe praktisk formål.
Mitt svar på det er «nei», eventuelt «stort sett nei». I den grad paragrafen har hatt noen praktisk betydning, har den etter mine observasjoner vært negativ. Det har vært situasjoner og miljøer der bekjennelsesparagrafen mer var en Luther-paragraf og en bedehusparagraf enn en Jesus-paragraf. Jeg har hørt flere fortellinger enn jeg er glad for om frikirkelige kristne som engasjerte seg i andre partier enn KrF, fordi det ble for lavt under taket i det partiet de i utgangspunktet mente det var mest naturlig å gå inn i.
Ett av argumentene som er blitt brukt for bevaring av denne paragrafen, er at en må være trygg på at det er kristne mennesker som engasjerer seg i partiet. Jeg vet ikke om et slikt argument fortjener å bli tatt på alvor. Jeg ser ikke for meg at muslimer og humanetikere vil stå i kø for å «overta» KrF, for å være helt ærlig. Det grunnleggende kravet til en som engasjerer seg i et politisk parti, må jo være at man forplikter seg på det partiets program. Derfor har man da også aktive kristne som engasjerer seg i alle politiske partier, fra ytterste venstre til ytterste høyre (det siste forbauser meg sant og si mer enn det første…). Det var ikke bekjennelsesparagrafen som fikk meg til å engasjere meg i KrF; det var – og er – politikken. Derfor føler jeg det er noe grunnleggende uærlig i mye av den argumentasjonen som har vært brukt fra enkelte av dem som vil bevare denne paragrafen. Johannes Kleppa sitt innlegg i Dagen 17. april er et unntak. Han argumenterer prinsipielt og ryddig, i motsetning til de som skriver om at de «mister» sitt parti dersom vedtaket på landsmøtet blir at paragrafen fjernes.
Jeg er ikke delegat på KrFs landsmøte, og kan sånn sett mene hva jeg vil fra mitt horn på den politiske vegg. Hadde jeg vært delegat, ville jeg stemt mot å fjerne paragrafen. Begrunnelsen har jeg forsøkt å gi ovenfor.

Publisert i Dagen 24. april 2013

torsdag 4. april 2013

Valgets kval....


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Ved fristens utløp hadde 14 partier meldt seg på til stortingsvalget i september i Østfold, og levert sine lister. I tillegg til de «etablerte» partiene, er det en rekke småpartier som har meldt seg på. Av de 14 partiene, er fem solid plassert i kategorien «andre», denne gruppen som gjerne må dele på de siste halvannen til to prosent av velgerne når stemmene er talt opp. I tillegg til gruppen «andre», har man et par i og for seg etablerte partier, men som også får svært beskjeden oppslutning. Partiet Rødt er ett av disse, Miljøpartiet De Grønne et annet.


Noen av småpartiene i gruppen «andre» skal krediteres for sin underholdningsverdi.
Det gjelder for eksempel Kristent Samlingsparti, som prøver seg nok en gang, etter 20 år ørkenvandring. Jeg var til stede da dette partiet sto fram for offentligheten første gang. Partistifteren var en stortingsrepresentant fra Akershus (med røtter i Spydeberg) som akkurat hadde meldt seg ut av Fremskrittspartiet. Han ga det nye partiet et slags skjær av seriøsitet som det ikke fortjente, men det hjalp ikke. Riktignok fikk partiet om lag åtte tusen stemmer på landsbasis ved stortingsvalget i 1993, men det var også «all time high» med tanke på oppslutning for dette partiet. Ved valget i 2009 fikk de om lag halvparten så mange stemmer, og det var framgang fra valget før det igjen. I etterkant meldte de da også at de som eneste parti hadde økt oppslutningen med 30 prosent – fra tre tusen til nesten fire tusen stemmer…
Ved årets valg får de konkurranse fra et nytt parti. De kaller seg De Kristne, og har som målsetting å re-kristne Norge. Både politikk – i den grad man kan kalle det politikk, det de driver med – og retorikk er til forveksling likt det såkalte samlingspartiet. Man skal ha særdeles skarp lupe for å finne noen vesensforskjell i det disse to partiene står for. Begge lever i den illusoriske virkelighet som tilsier at man kan vedta gjennom lov at nordmenn skal være kristne og i hvert fall at de skal leve som kristne. Jeg er varm tilhenger av at nordmenn skal være kristne, og at kristne skal leve som kristne, men det er nok andre tekster som egner seg til å fremme dette enn Norges Lover.
Kristent Samlingsparti har alltid hatt problemer med å finne nok kandidater til å fylle en liste. Ved en tidligere anledning løste man dette ved å fylle opp med medlemmer av den daværende partilederens nærmeste familie. Han er ikke lenger aktiv, så i år har man valgt andre grep. Av de ti navnene på partiets østfoldliste, bor seks utenfor fylket. De har adresser i Nordland, Akershus, Buskerud og Trøndelag. Det er ikke noe formelt galt ved det, men det vitner kanskje om en viss kandidattørke.
Direkte spenstig virker ikke De Kristne sin liste heller. Av 15 navn, er det bare tre som ikke har passert 60 år med til dels svært god margin.
Partiet Demokratene stiller med sin partileder Vidar Kleppe, bosatt i Kristiansand, på sin Østfold-liste. Han står på sjuende plass – det er formodentlig kampplassen…
Ingen slår likevel Piratpartiet når det gjelder underholdningsverdi. Partiet ble dannet for å legalisere nedlasting av musikk og annet elektronisk materiale vederlagsfritt. Dette er da også den desidert yngste lista ved årets valg i Østfold: Med unntak av to gamlinger på henholdsvis 44 og 31 år, er alle kandidatene i 20-årsalderen.

Sendt Østfold-avisene 4. april 2013

fredag 15. mars 2013

Når æren skal deles....


Av Nils-Petter Enstad



Hallvard Bakke mener det er Tove Strand, som sosialminister i Brundtland II, som skal ha «æren» for å ha innført en røykelov her i landet, og ikke Dagfinn Høybråten, som har fått både «æren» og «skylda» for en lov som stort sett alle er glad for i dag (Klassekampen 15. mars – og med fare for å virke pirkete: Det er Stortinget som «innfører» lover her i landet; ikke statsråder og/eller regjeringer).


Det er et kjent fenomen at det å «dele æren» (eventuelt skylden) for noe, alltid er vanskelig. Det vi i dag kjenner som «Røykeloven» er et resultat av flere lovvedtak over forholdsvis lang tid, initiert av ulike regjeringer. Skal man foreta en partimessig fordeling av disse initiativene, er stillingen 2:1 mellom KrF og Arbeiderpartiet.
Det første lovvedtaket skjedde 9. mars 1973. Loven het «Lov om vern mot tobakksskader», i kortform «tobakkskadeloven» der formålet var å begrense helseskadene ved bruk av tobakk. Loven ble lagt fram av Korvald-regjeringen, med Bergfrid Fjose (KrF) som ansvarlig statsråd. Drivkraften bak loven var hennes statssekretær, mangeårig leder for Statens Tobakkskaderåd, overlege Kjell Bjartveit. Året som statssekretær var hans eneste opptreden i rikspolitikken (senere ble hans kone Elenore en av Hallvard Bakkes etterfølgere som kulturminister), og «tobakkskadeloven» ble hans politiske minnesmerke. Den omfattet blant annet forbud mot tobakksreklame, aldersgrense for kjøp av tobakk og påbud om merking av tobakksvarer med advarsel om helsefare.
I 1988 vedtok Stortinget rett til vern mot passiv røyking med forbud mot røyking i lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang. Serveringssteder var opprinnelig unntatt forbudet, men det kunne fastsettes nærmere regler i forskrift, og fra 1. juli 1993 ble det i henhold til forskrift satt krav om røykfrie arealer på restauranter, hoteller og andre overnattings- og serveringssteder. Kravene innebar at minst en tredjedel av bordene, sitteplassene og rommene skulle være røykfrie, og alle fellesarealer skulle være røykfrie. Fra 1. januar 1998 kunne tobakksrøyking kun tillates ved inntil halvparten av bordene og sitteplassene i lokalet.
Ingen av disse vedtakene var «populære» i utgangspunktet, og det ble sagt og skrevet mye dumt om politikere som ødela livskvaliteten for folk og alt dette andre tøvet som fort kommer opp fra et grumsete folkedyp. Men alt dette var likevel surmuling mot de kaskadene av skjellsord og usakligheter som den siste versjonen av røykeloven – den fra 2004 – skapte. Mye av dette hadde nok sammenheng med enkelte miljøer ryggmargsreflekser mot lukten av kristenmannsblod. Siden 2004 har alle serveringssteder vært helt røykfrie, det samme har «lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang (…) møterom, arbeidslokaler og institusjoner hvor to eller flere personer er samlet».
Det er med andre ord flere som skal roses for at vi i dag har en røykelov som det store flertall er fornøyd med. I kronologisk rekkefølge gjelder det Kjell Bjartveit, Tove Strand og Dagfinn Høybråten – og det gjelder store deler av fagbevegelsen, som organiserte de som ble ofre for røykfylte arbeidsplasser og passiv røyking.

Sendt Klassekampen 15. mars 2013

tirsdag 5. februar 2013

Farlig flørt



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Det er en farlig flørt Ketil Solvik Olsen (Frp) kaster seg ut i når han vil avgjøre hva slags saker kirken skal mene noe om. Homofili, Israel og abort er greit, men ikke olje- og miljøpolitikk (Vårt Land 5. februar). Her leker han med farig, brunskrimret tankegods som vi kjenner igjen fra totalitære systemer andre steder i verden og fra tidligere tider i historien. Også her i landet har vi hatt politikere som har snust på det samme: Det var ikke kirkens oppgave å mene noe om abort, for eksempel. «Skattebetalernes kirke» skulle ikke gå ut mot vedtak i regjering og storting.
De fleste som har lekt med slike tanker, har trukket seg forholdsvis fort tilbake igjen. Den totalitære stanken ble for ille. Ikke så med Solvik Olsen. Han har sagt tilsvarende ting før. Da må man tro at han faktisk mener det. At han aldri har «lest noe i Bibelen om oljeleting eller gasskraft» kunne vært et litt søtt argument dersom det kom fra en konfirmant. Når det kommer fra en politiker med ambisjoner om makt, blir det skremmende. Åpner man for den måten å tenke på, kan konsekvensene fort bli farlige. En ting er Solvik Olsens nokså private grenseoppgang. Men det vil kunne komme politikere etter ham som har helt andre saker de «aldri har lest noe i Bibelen om».
Apropos Bibelen: Hvordan får Solvik Olsen sitt partis politikk til å harmonere med ham som en dag skal si: «Jeg var sulten og dere ga meg mat....»?

fredag 18. januar 2013

Tillit til asylordningen?


Statssekretær Pål Lønseth er opptatt av å bevare "folks tillit til asylordningen" (Klassekampen 17. januar).
Markeringene rundt om i landet til støtte for asylbarna i det siste sier kanskje det han trenger å vite om hvordan den tilliten er?


Nils-Petter Enstad
Forfatter