Når æren skal deles....

Av Nils-Petter Enstad



Hallvard Bakke mener det er Tove Strand, som sosialminister i Brundtland II, som skal ha «æren» for å ha innført en røykelov her i landet, og ikke Dagfinn Høybråten, som har fått både «æren» og «skylda» for en lov som stort sett alle er glad for i dag (Klassekampen 15. mars – og med fare for å virke pirkete: Det er Stortinget som «innfører» lover her i landet; ikke statsråder og/eller regjeringer).

Det er et kjent fenomen at det å «dele æren» (eventuelt skylden) for noe, alltid er vanskelig. Det vi i dag kjenner som «Røykeloven» er et resultat av flere lovvedtak over forholdsvis lang tid, initiert av ulike regjeringer. Skal man foreta en partimessig fordeling av disse initiativene, er stillingen 2:1 mellom KrF og Arbeiderpartiet.
Det første lovvedtaket skjedde 9. mars 1973. Loven het «Lov om vern mot tobakksskader», i kortform «tobakkskadeloven» der formålet var å begrense helseskadene ved bruk av tobakk. Loven ble lagt fram av Korvald-regjeringen, med Bergfrid Fjose (KrF) som ansvarlig statsråd. Drivkraften bak loven var hennes statssekretær, mangeårig leder for Statens Tobakkskaderåd, overlege Kjell Bjartveit. Året som statssekretær var hans eneste opptreden i rikspolitikken (senere ble hans kone Elenore en av Hallvard Bakkes etterfølgere som kulturminister), og «tobakkskadeloven» ble hans politiske minnesmerke. Den omfattet blant annet forbud mot tobakksreklame, aldersgrense for kjøp av tobakk og påbud om merking av tobakksvarer med advarsel om helsefare.
I 1988 vedtok Stortinget rett til vern mot passiv røyking med forbud mot røyking i lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang. Serveringssteder var opprinnelig unntatt forbudet, men det kunne fastsettes nærmere regler i forskrift, og fra 1. juli 1993 ble det i henhold til forskrift satt krav om røykfrie arealer på restauranter, hoteller og andre overnattings- og serveringssteder. Kravene innebar at minst en tredjedel av bordene, sitteplassene og rommene skulle være røykfrie, og alle fellesarealer skulle være røykfrie. Fra 1. januar 1998 kunne tobakksrøyking kun tillates ved inntil halvparten av bordene og sitteplassene i lokalet.
Ingen av disse vedtakene var «populære» i utgangspunktet, og det ble sagt og skrevet mye dumt om politikere som ødela livskvaliteten for folk og alt dette andre tøvet som fort kommer opp fra et grumsete folkedyp. Men alt dette var likevel surmuling mot de kaskadene av skjellsord og usakligheter som den siste versjonen av røykeloven – den fra 2004 – skapte. Mye av dette hadde nok sammenheng med enkelte miljøer ryggmargsreflekser mot lukten av kristenmannsblod. Siden 2004 har alle serveringssteder vært helt røykfrie, det samme har «lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang (…) møterom, arbeidslokaler og institusjoner hvor to eller flere personer er samlet».
Det er med andre ord flere som skal roses for at vi i dag har en røykelov som det store flertall er fornøyd med. I kronologisk rekkefølge gjelder det Kjell Bjartveit, Tove Strand og Dagfinn Høybråten – og det gjelder store deler av fagbevegelsen, som organiserte de som ble ofre for røykfylte arbeidsplasser og passiv røyking.

Sendt Klassekampen 15. mars 2013