tirsdag 23. april 2013

KrF og bekjennelsen

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem


Når Kristelig Folkeparti samles til landsmøte i morgen, vil framtiden for den såkalte «bekjennelsesparagrafen» være, om ikke den viktigste saken, så helt opplagt den det vil bli mest debatt om og størst fokus på. Det fortjener den ikke, etter min vurdering. Min holdning til den debatten har vært nokså ambivalent: Jeg mener det er en paragraf som aldri burde ha blitt innført, men jeg mener også at den stort sett har hatt så liten praktisk betydning at den kunne være i fred. Da hadde man sluppet å bruke en masse energi på det som i bunn og grunn er en ikke-sak. Det er et argument basert mer på hensiktsmessighet enn «ideologi».


Bekjennelsesparagrafen har vært en gjengangerdebatt i KrF. Har partiet gjort det bra, har man argumentert med at nå var partiet blitt så stort at man måtte droppe den; har partiet slitt, har argumentasjonen vært at partiet er blitt så lite at man må droppe den samme paragrafen. Å droppe bekjennelsesparagrafen har tydeligvis vært et forslag for enhver anledning og enhver situasjon.
Selv har jeg vært medlem av partiet i snart 30 år, jeg har stemt på det ved så å si alle valg siden 1973, jeg har vært både folkevalgt for partiet og ansatt i mange år, og føler jeg har god bakgrunn for å mene noe om hvorvidt paragrafen har tjent noe praktisk formål.
Mitt svar på det er «nei», eventuelt «stort sett nei». I den grad paragrafen har hatt noen praktisk betydning, har den etter mine observasjoner vært negativ. Det har vært situasjoner og miljøer der bekjennelsesparagrafen mer var en Luther-paragraf og en bedehusparagraf enn en Jesus-paragraf. Jeg har hørt flere fortellinger enn jeg er glad for om frikirkelige kristne som engasjerte seg i andre partier enn KrF, fordi det ble for lavt under taket i det partiet de i utgangspunktet mente det var mest naturlig å gå inn i.
Ett av argumentene som er blitt brukt for bevaring av denne paragrafen, er at en må være trygg på at det er kristne mennesker som engasjerer seg i partiet. Jeg vet ikke om et slikt argument fortjener å bli tatt på alvor. Jeg ser ikke for meg at muslimer og humanetikere vil stå i kø for å «overta» KrF, for å være helt ærlig. Det grunnleggende kravet til en som engasjerer seg i et politisk parti, må jo være at man forplikter seg på det partiets program. Derfor har man da også aktive kristne som engasjerer seg i alle politiske partier, fra ytterste venstre til ytterste høyre (det siste forbauser meg sant og si mer enn det første…). Det var ikke bekjennelsesparagrafen som fikk meg til å engasjere meg i KrF; det var – og er – politikken. Derfor føler jeg det er noe grunnleggende uærlig i mye av den argumentasjonen som har vært brukt fra enkelte av dem som vil bevare denne paragrafen. Johannes Kleppa sitt innlegg i Dagen 17. april er et unntak. Han argumenterer prinsipielt og ryddig, i motsetning til de som skriver om at de «mister» sitt parti dersom vedtaket på landsmøtet blir at paragrafen fjernes.
Jeg er ikke delegat på KrFs landsmøte, og kan sånn sett mene hva jeg vil fra mitt horn på den politiske vegg. Hadde jeg vært delegat, ville jeg stemt mot å fjerne paragrafen. Begrunnelsen har jeg forsøkt å gi ovenfor.

Publisert i Dagen 24. april 2013

torsdag 4. april 2013

Valgets kval....


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Ved fristens utløp hadde 14 partier meldt seg på til stortingsvalget i september i Østfold, og levert sine lister. I tillegg til de «etablerte» partiene, er det en rekke småpartier som har meldt seg på. Av de 14 partiene, er fem solid plassert i kategorien «andre», denne gruppen som gjerne må dele på de siste halvannen til to prosent av velgerne når stemmene er talt opp. I tillegg til gruppen «andre», har man et par i og for seg etablerte partier, men som også får svært beskjeden oppslutning. Partiet Rødt er ett av disse, Miljøpartiet De Grønne et annet.


Noen av småpartiene i gruppen «andre» skal krediteres for sin underholdningsverdi.
Det gjelder for eksempel Kristent Samlingsparti, som prøver seg nok en gang, etter 20 år ørkenvandring. Jeg var til stede da dette partiet sto fram for offentligheten første gang. Partistifteren var en stortingsrepresentant fra Akershus (med røtter i Spydeberg) som akkurat hadde meldt seg ut av Fremskrittspartiet. Han ga det nye partiet et slags skjær av seriøsitet som det ikke fortjente, men det hjalp ikke. Riktignok fikk partiet om lag åtte tusen stemmer på landsbasis ved stortingsvalget i 1993, men det var også «all time high» med tanke på oppslutning for dette partiet. Ved valget i 2009 fikk de om lag halvparten så mange stemmer, og det var framgang fra valget før det igjen. I etterkant meldte de da også at de som eneste parti hadde økt oppslutningen med 30 prosent – fra tre tusen til nesten fire tusen stemmer…
Ved årets valg får de konkurranse fra et nytt parti. De kaller seg De Kristne, og har som målsetting å re-kristne Norge. Både politikk – i den grad man kan kalle det politikk, det de driver med – og retorikk er til forveksling likt det såkalte samlingspartiet. Man skal ha særdeles skarp lupe for å finne noen vesensforskjell i det disse to partiene står for. Begge lever i den illusoriske virkelighet som tilsier at man kan vedta gjennom lov at nordmenn skal være kristne og i hvert fall at de skal leve som kristne. Jeg er varm tilhenger av at nordmenn skal være kristne, og at kristne skal leve som kristne, men det er nok andre tekster som egner seg til å fremme dette enn Norges Lover.
Kristent Samlingsparti har alltid hatt problemer med å finne nok kandidater til å fylle en liste. Ved en tidligere anledning løste man dette ved å fylle opp med medlemmer av den daværende partilederens nærmeste familie. Han er ikke lenger aktiv, så i år har man valgt andre grep. Av de ti navnene på partiets østfoldliste, bor seks utenfor fylket. De har adresser i Nordland, Akershus, Buskerud og Trøndelag. Det er ikke noe formelt galt ved det, men det vitner kanskje om en viss kandidattørke.
Direkte spenstig virker ikke De Kristne sin liste heller. Av 15 navn, er det bare tre som ikke har passert 60 år med til dels svært god margin.
Partiet Demokratene stiller med sin partileder Vidar Kleppe, bosatt i Kristiansand, på sin Østfold-liste. Han står på sjuende plass – det er formodentlig kampplassen…
Ingen slår likevel Piratpartiet når det gjelder underholdningsverdi. Partiet ble dannet for å legalisere nedlasting av musikk og annet elektronisk materiale vederlagsfritt. Dette er da også den desidert yngste lista ved årets valg i Østfold: Med unntak av to gamlinger på henholdsvis 44 og 31 år, er alle kandidatene i 20-årsalderen.

Sendt Østfold-avisene 4. april 2013