KrF og bekjennelsen

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Når Kristelig Folkeparti samles til landsmøte i morgen, vil framtiden for den såkalte «bekjennelsesparagrafen» være, om ikke den viktigste saken, så helt opplagt den det vil bli mest debatt om og størst fokus på. Det fortjener den ikke, etter min vurdering. Min holdning til den debatten har vært nokså ambivalent: Jeg mener det er en paragraf som aldri burde ha blitt innført, men jeg mener også at den stort sett har hatt så liten praktisk betydning at den kunne være i fred. Da hadde man sluppet å bruke en masse energi på det som i bunn og grunn er en ikke-sak. Det er et argument basert mer på hensiktsmessighet enn «ideologi».

Bekjennelsesparagrafen har vært en gjengangerdebatt i KrF. Har partiet gjort det bra, har man argumentert med at nå var partiet blitt så stort at man måtte droppe den; har partiet slitt, har argumentasjonen vært at partiet er blitt så lite at man må droppe den samme paragrafen. Å droppe bekjennelsesparagrafen har tydeligvis vært et forslag for enhver anledning og enhver situasjon.
Selv har jeg vært medlem av partiet i snart 30 år, jeg har stemt på det ved så å si alle valg siden 1973, jeg har vært både folkevalgt for partiet og ansatt i mange år, og føler jeg har god bakgrunn for å mene noe om hvorvidt paragrafen har tjent noe praktisk formål.
Mitt svar på det er «nei», eventuelt «stort sett nei». I den grad paragrafen har hatt noen praktisk betydning, har den etter mine observasjoner vært negativ. Det har vært situasjoner og miljøer der bekjennelsesparagrafen mer var en Luther-paragraf og en bedehusparagraf enn en Jesus-paragraf. Jeg har hørt flere fortellinger enn jeg er glad for om frikirkelige kristne som engasjerte seg i andre partier enn KrF, fordi det ble for lavt under taket i det partiet de i utgangspunktet mente det var mest naturlig å gå inn i.
Ett av argumentene som er blitt brukt for bevaring av denne paragrafen, er at en må være trygg på at det er kristne mennesker som engasjerer seg i partiet. Jeg vet ikke om et slikt argument fortjener å bli tatt på alvor. Jeg ser ikke for meg at muslimer og humanetikere vil stå i kø for å «overta» KrF, for å være helt ærlig. Det grunnleggende kravet til en som engasjerer seg i et politisk parti, må jo være at man forplikter seg på det partiets program. Derfor har man da også aktive kristne som engasjerer seg i alle politiske partier, fra ytterste venstre til ytterste høyre (det siste forbauser meg sant og si mer enn det første…). Det var ikke bekjennelsesparagrafen som fikk meg til å engasjere meg i KrF; det var – og er – politikken. Derfor føler jeg det er noe grunnleggende uærlig i mye av den argumentasjonen som har vært brukt fra enkelte av dem som vil bevare denne paragrafen. Johannes Kleppa sitt innlegg i Dagen 17. april er et unntak. Han argumenterer prinsipielt og ryddig, i motsetning til de som skriver om at de «mister» sitt parti dersom vedtaket på landsmøtet blir at paragrafen fjernes.
Jeg er ikke delegat på KrFs landsmøte, og kan sånn sett mene hva jeg vil fra mitt horn på den politiske vegg. Hadde jeg vært delegat, ville jeg stemt mot å fjerne paragrafen. Begrunnelsen har jeg forsøkt å gi ovenfor.

Publisert i Dagen 24. april 2013