onsdag 29. mai 2013

Nye partier...

Av Nils-Petter Enstad

Ved praktisk talt hvert eneste stortingsvalg dukker det opp nye, politiske partier her til lands. Noen av dem har opprinnelig vært bygdelister eller regionale partidannelser, som så har fått rikspolitiske ambisjoner. Det vi i dag kjenner som «Kystpartiet» oppsto som en lokal liste i ett fylke, og hadde – paradoksalt nok – større suksess både oppslutningsmessig og politisk, enn etter at det tok mål av seg å bli et landsdekkende parti. Den gang hadde partiet i hvert fall én stortingsrepresentant.


Men det store flertallet av slike nye partidannelser oppnår aldri verken representasjon eller oppslutning. Større politisk mangfold enn det man finner i de halvannen til to prosent som utgjør gruppen «Andre» etter et stortingsvalg, er det vanskelig å se for seg.
I et historisk perspektiv på pluss/minus 50 år, er det to slike «nye» partidannelser som har gjort suksess og blitt politiske maktfaktorer. De befinner seg interessant nok i hver sin ende av den politiske høyre/venstre-aksen man gjerne opererer med i norsk politikk. Partiene er henholdsvis Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti (heretter Frp og SV).
Forløperen til dagens SV ble dannet i april 1961 ved at en del Arbeiderparti-medlemmer på partiets venstre fløy dels brøt, dels ble ekskludert fra partiet. Partiet de dannet fikk navnet «Sosialistisk Folkeparti» (SF), og ved stortingsvalget samme år stilte de liste i fem fylker. Fra to av disse, Oslo og Nordland, fikk de valgt inn en representant hver, og partiet kom i en meget strategisk vippeposisjon i Stortinget. Fire år senere fikk de fortsatt bare to representanter, selv om de hadde stilt lister i hele landet, og hadde mangedoblet oppslutningen. I 1969 falt partiet ut av Stortinget, men kom tilbake i 1973 som en del av alliansen «Sosialistisk Valgforbund», det som senere ble partiet som er dagens SV.
Også under sitt nye navn har det gått litt opp og ned for partiet, selv om det har vært representert på Stortinget uavbrutt siden 1973, og siden 2005 også har vært regjeringsparti.
Frp ble dannet som «Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep» etter et folkemøte på Saga kino i Oslo 8. april 1973, og ved stortingsvalget samme år fikk partiet fire representanter. I 1977 falt partiet ut, men kom tilbake i 1981, og har siden vært representert, om enn med et varierende antall representanter.

UNNTAK
Dette er imidlertid unntakshistoriene fra partidannelsenes brokete saga de siste 50 år. Det ser vi ut fra det faktum at ved valget i 2009 ble det valgt inn representanter fra sju ulike partier på Stortinget. Alle disse er partier med forholdsvis lang historie, med SV og Frp som de nyeste. I tillegg stilte 16 andre partier lister uten å oppnå representasjon. Noen stilte i alle fylker, noen bare i ett.
Ett av partiene som stilte, var «Kristent samlingsparti», som via fusjoner og ulike navn kan føre sin historie tilbake til 1965. Mange regner imidlertid dannelsen av «Samlingspartiet Ny Fremtid» i 1993 som utgangspunktet for dagens parti. Ved valget i 1993 stilte dette partiet lister i alle fylker, og fikk om lag åtte tusen stemmer totalt. Ved senere valg har ikke partiet vært i nærheten av en slik oppslutning. Partiet har også hatt en rekke interne konflikter, og har slitt med å finne nok kandidater til å fylle listene. Dette har de dels løst ved å stille de samme kandidatene i flere fylker, dels ved å fylle lista med ektefeller, barn og andre slektninger av for eksempel førstekandidaten.
Ved årets valg stiller partiet liste i ni fylker. Også denne gang stiller en del av kandidatene for flere fylker, og i ett av fylkene, Finnmark, er ikke en eneste av de åtte kandidatene på lista bosatt i fylket.
Denne gjenbruksstrategien har også et annet parti valgt for å løse sine rekrutteringsproblemer. Det gjelder partiet «De Kristne», som opprinnelig var en bygdeliste for Bømlo i Hordaland ved lokalvalget i 2011. Bakgrunnen for at partiet ble dannet, var misnøye med KrF, som man mente ikke var kristelig nok lenger. Partiets eneste valgkampsak i Bømlo var ellers nei til bompenger, og dette fikk partiet to kommunestyrerepresentanter på. Den ene fikk de på bekostning av KrF.
Nå er partiet registrert som et landsdekkende parti, og de stiller liste i alle fylker. Mange av kandidatene er nominert i flere fylker. Eksempelvis er førstekandidaten i Østfold også førstekandidat Sør-Trøndelag, samtidig som han står på lista i begge Agder-fylkene.

AMBISJONER
Som Kristent Samlingsparti i 2009, har De Kristne i 2013 gått ut med sterke forsikringer om at de gjerne går inn i en flertallsregjering sammen med Høyre og Frp. Ja, partilederen presterte sogar på partiets første landsmøte å erklære at De Kristne var den eneste garantisten for en slik regjering. Liknende politisk hybris har man vel ikke sett siden valgnatta 1933, da Vidkun Quisling satt og kladdet ministerlister til den regjeringen han regnet med å bli bedt om å danne. Med 26 tusen stemmer og 2,2 prosents oppslutning fikk han ikke bruk for de listene.
Det er mye som er usikkert når det gjelder hva slags regjering Norge har etter høstens valg og hvordan Stortingets sammensetning vil være. Det aller sikreste stalltipset er nok at verken Kristent Samlingsparti eller De Kristne kommer til å være representert verken i Stortinget eller regjeringen.

Publisert i bl.a. Smaalenenes Avis og Fredrikstad Blad