mandag 1. juli 2013

Bøker og forbrytelser


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Ada Sofie Austegaard i Stine Sofies Stiftelse etterlyser fortgang i regler som kan forhindre straffedømte i å skrive bok om egen kriminalitet. Er det noe et slik regelverk ikke trenger, er det «fortgang» - snarere bør det vurderes om man i det hele tatt ønsker slike regler.


Det er meldingen om at Anders Behring Brevig planlegger å skrive en bok om 22. juli som er bakgrunnen for Austegaards utspill. Hun ønsker ikke å begrense ytringsfriheten, forsikrer hun, men vil ha regler som gjør at kriminelle ikke skal tjene penger på å skrive om egne forbrytelser.
Det hadde kanskje vært ryddigere om Ada Sofie Austegaard faktisk etterlyste en form for sensur. Det finnes allerede lovbestemmelser som legger begrensninger på ytringsfriheten. Det er ikke alle typer synspunkter det er greit – enn si lov - å gi uttrykk for i det åpne rom. «Pengeargumentet» virker dermed rett og slett litt vikarierende.
Det er en myte at det skal være så veldig mye penger å tjene på det å skrive bøker. Vi som driver med den slags, gjør det snarere fordi vi har en fortelling vi vil dele eller et budskap vi vil fremme, enn at vi tror at forfatterskap er en vei til rikdom eller store inntekter. For hver Jo Nesbø eller Anne Holt, er vi hundrevis av forfattere som kan komme med både en og flere bøker i løpet av et år, uten at bankkontoen svulmer opp av den grunn.
Ada Sofie Austegaard er opptatt av de pårørende følelser dersom en drapsmann skriver bok om sin forbrytelse. Det er et legitimt hensyn, Selv om det ikke fanges opp av pengeargumentet. Men man kan heller ikke kreve at det blir lagt lokk på den offentlige samtalen om en forbrytelse, er den aldri så grov og rammer den en selv aldri så mye. Sorgarbeid er en personlig prosess som man finner ulike løsninger på. Ada Sofie Austegaard har funnet sin. Det er ikke alle pårørende som ville verken klart eller ønsket å stå fram på den måten hun gjør – for å bruke henne som eksempel.
Skal man som forfatter «tjene penger» på en bok, forutsetter det at den blir solgt. Erfaringen tilsier at bøker av den typen det her er snakk om, selger forholdsvis lite. De kan nok få en del medieoppmerksomhet med det samme de kommer ut, men salgstallene er som regel lave. Og de pårørende som ikke ønsker å bli konfrontert med overgriperens versjon, kan jo rett og slett la være å lese boka, og la være å bidra til medieoppmerksomheten ved å «gå ut» mot den.
Jeg synes det er mye viktig i det Ada Sofie Austegaard tar opp, men det er utfordringer som retter seg mer mot forlagsredaktører og utgivere enn mot lovverket.

Publisert på www.verdidebatt.no; sendt diverse aviser