fredag 20. september 2013

Samarbeidserfaringer


Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem


Det er to, om ikke fronter, så fløyer i KrF når det gjelder et eventuelt regjeringssamarbeid med Frp. Det er de som er for og det er de som er mot. Og så er vi en del som er skeptiske. Noen er litt skeptiske, andre er veldig skeptiske. Jeg er blant de siste.


Fra de som er for et slikt samarbeid, argumenteres det gjerne med at man har «gode erfaringer» fra lokal- og/eller fylkespolitikken med samarbeid med Frp. Disse gode erfaringene mener man så at man kan overføre på det rikspolitiske nivået.
Problemet med en slik argumentasjon er at den brukes om nær sagt et hvert tenkelig samarbeidsmønster i politikken. Det er mange KrF-ere som har «gode erfaringer» fra et samarbeid med både Arbeiderpartiet og SV i lokal- og fylkespolitikken. På samme måte har det vært «godt samarbeid» mellom Høyre og Arbeiderpartiet i slike fora.
Regjeringssamarbeid er noe annet enn et samarbeid i et kommunestyre eller fylkesting. Det er også noe annet enn et samarbeid i et byråd eller fylkesråd. Overføringsverdien av slike erfaringer er derfor svært begrenset med tanke på et regjeringssamarbeid. Og de kan brukes for å argumentere for nær sagt hva slags samarbeidsmønster det skal være.

mandag 9. september 2013

Myten om borgerlig kaos...

Det blir ikke sannere av å bli gjentatt i det uendelige, at «alle» borgerlige regjeringen har «endt i kaos». Samtidig er det påfallende at det er akkurat Arbeiderpartiet som tyr til denne formen for kontrafaktisk historieskriving.

Følgende er realitetene: Norge har siden 1945 hatt sju borgerlige regjeringer; åtte dersom man regner utvidelsen av Willoch-regjeringen i 1983 som en ny regjeringsdannelse. Av disse kan to sies å ha gått i oppløsning: Borten-regjeringen i 1971 og Syse-regjeringen i 1990. Lyng-regjeringen ble felt i Stortinget i 1963, Korvald-regjeringen tapte valget i 1973, Willoch-regjeringen ble felt i Stortinget i 1986, Bondevik I ble felt i Stortinget i 2000 og Bondevik II tapte valget i 2005.
I den samme perioden har Arbeiderpartiet dannet regjering 13 ganger. Flere av disse regjeringsdannelsene har skjedd som følge av «palassrevolusjoner» internt i partiet, eller på grunn av interne konflikter.
Det begynte i 1951, da Einar Gerhardsen var «sliten» på grunn av diverse interne konflikter i partiet. Han overlot til Oscar Torp å rydde opp, og da dette var gjort, var Einar uthvilt. Torp måtte tre til side. Ryddig prosess? Noen vil heller si «grisete».
I 1976 gikk Trygve Bratteli av som statsminister etter å ha blitt satt på oppsigelse av Arbeiderpartiets landsmøte året før. Oddvar Nordli overtok etter en prosess som heller ikke vitner om et samlet og lojalt parti. Fem år senere var det Nordlis tur til å bli ofret, sånn at Gro Harlem Brundtland kunne slippe til. Foreløpig siste akt i dette dramaet fikk vi i 2000. Da ble partilederen regelrett «parkert» som statsministerkandidat til fordel for nestlederen, etter sterke, interne konflikter mellom disse to sine respektive «fløyer» i partiet. Den nevnte nestlederen er i dag partileder og - i det dette skrives - statsminister.
Så for all del: Man bør lytte når ledende folk i Arbeiderpartiet snakker om kaos og oppløsning. Dette har de både kompetanse og empiri på.

Nils-Petter Enstad

mandag 2. september 2013

VALG OG VERDIER

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Heller kristne verdier enn ingen verdier i det hele tatt». Slik resonerte professor i statsvitenskap og humanetiker Thomas Chr. Wyller i 1997 da han begrunnet hvorfor han ved valget samme år stemte på Kristelig Folkeparti.


Kjell Magne Bondevik hadde året før, i forbindelse med at Torbjørn Jagland ble statsminister, lansert tanken om en bredt sammensatt verdikommisjon, som skulle «bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet». Forfatteren og mye annet, Alf Tande-Pedersen, konkluderte på samme måte det året, og med en argumentasjon som også hadde mye til felles med Wyllers resonnement.
I forbindelse med årets valg har artisten Ole Paus gått ut og «tatt en Wyller». Han vil stemme KrF, blant annet som en reaksjon på deler av den rødgrønne regjeringens asylpolitikk. Det er et klart verdiargument, selv om Paus har en mer konkret begrunnelse for sitt valg enn både Wyller og Tande-P hadde for 16 år siden.
Utfordringen til en bred verdidebatt traff veldig mange hjemme den gangen. Den traff ikke bare akademikere og artister, men hverdagsmennesker. Det var nok de aller færreste som fikk noe forhold til verdikommisjonen og prosessen rundt den og dens arbeid. Men så var det da også noe av målsettingen at «verdier» skulle bli et samtaleemne der folk møttes, mer enn et svært, politisk prosjekt.
At den målsettingen «traff» fikk jeg for min del den første bekreftelsen på om kvelden på valgdagen. Det skjedde i ei drosje i Oslo på vei fra ett møte til et annet. Møtet jeg skulle til, var KrFs valgvake. Drosjesjåføren, en norsk mann i 50-årene, begynte å snakke om valget. Jeg sa mest «ja og ha», solid forankret som jeg var i min fordom om at drosjesjåfører i Oslo stemmer Frp. Men så kom det: - Men i dag har jeg gjort noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre; jeg har stemt på KrF, hørte jeg ham si. – Sier du det? Ja, jeg har også stemt KrF, svarte jeg.
- Ja, jeg er så lei av å kjøre fulle ungdommer til alle døgnets tider, så jeg sa til kona: Nå må vi for f… få noen verdier i dette landet. Det får ikke hjelpe om det blir mindre kjøring.
Jeg ville nok formulert meg annerledes, både den gang og nå. Men analysen synes jeg står seg.