søndag 28. desember 2014

Politikere i Nobelkomiteen



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Det er blitt sagt mye om timingen – eller mangel på det – i Geir Lundestads utspill om hvordan Den norske nobelkomité bør settes sammen. Forhåpentligvis kan man nå legge vekk irritasjonen over dette og heller se på substansen i utspillet hans. Der har han faktisk noe å fare med.


Geir Lundestad har i sitt utspill nevnt tidligere statsministre og utenriksministre, og sagt at personer med slike verv på cv-en, bør ikke sitte i komiteen. At den nåværende komitélederen har vært begge deler, har selvsagt alle fått med seg. I tillegg til Jagland, er det bare én person til som kan vise til det samme, nemlig Kjell Magne Bondevik – som av enkelte har vært nevnt som et mulig alternativ til Jagland når det nå skal velges en ny komité.

Politikere?
Det debatten først og fremst bør handle om, er i hvor stor grad Den norske nobelkomité skal bestå av tidligere politikere i det hele tatt. Dette spørsmålet bør drøftes uansett. Det er ingen automatikk i at nær sagt en hvilken som helst tidligere politiker har noen spesiell kompetanse på fredsarbeid. Mange av tildelingene i årenes løp har da også vært slik at man skulle tro det var en pris for humanitært arbeid man delte ut, og ikke en pris for nedrustning, våpenreduksjoner eller avslutning eller forebyggelse av krigshandlinger.
Kriteriene for å være fredspriskandidat er også svært vide: Bare man er en nålevende person eller aktiv organisasjon som er foreslått av en som har rett til å foreslå, er man kandidat. Kandidatlistene år om annet er da også lange, og de omfatter likt og ulikt.

Kandidater
Går man gjennom listen over de 54 som har vært medlemmer av Den norske nobelkomité, ser man fort at den preges av mannlige politikere. Fram til 1937 kunne medlemmer av regjeringen sitte i komiteen; selv sittende statsministre har vært med i komiteen.
At dette ble endret nettopp i 1937 hadde sammenheng med de tyske reaksjonene på at Carl von Ossietzky fikk prisen i 1935. I likhet med prisen til Liu Xiaobo 75 år senere, er dette en tildeling som fremdeles står seg – i motsetning til mange av de glemte, likegyldige og pinlige pristildelingene man har sett.
Fra 1978 har heller ikke sittende stortingsrepresentanter vært medlemmer av nobelkomiteen.

Komitéledere
Også blant komitélederne er politikerinnslaget stort, med noen viktige unntak: Professorene John Sannes, Francis Sejersted og Ole Danbolt Mjøs var alle komitéledere, og selv om de hadde sine partiforankringer i henholdsvis Arbeiderpartiet, Høyre og KrF, hadde de aldri vært politiske «sluggere» som eksempelvis Gunnar Berge og Torbjørn Jagland.
Når Stortinget nå skal peke ut en ny nobelkomite, vil det derfor være både betimelig og klokt om man fra nå av hadde satset på kompetente folk med bakgrunn i vitenskap, journalistikk, kunst og kultur. En mann som Jahn Otto Johansen ville kunne ha mye å bidra med i en slik sammenheng. Det ville også forskere som Hilde Henriksen Waage og Janne Haaland Matlary – for å nevne noen.

Publisert i Agderposten 29. desember 2014

fredag 5. desember 2014

Det ble budsjett til slutt...


«Et godt budsjett er blitt enda bedre», var Jon Lilletuns entusiastiske kommentar da han som parlamentarisk leder klarte å få til en budsjettavtale mellom Arbeiderpartiet og de tre daværende regjeringspartiene.

Skulle han kommentert det som ble resultatet av årets budsjettprosess, ville han trolig sagt noe i retning av at «et håpløst budsjett ble så bra som det kunne».
Prosessen fra regjeringens forslag til statsbudsjett ble lagt fram og til det omsider ble fattet et vedtak i Stortinget har vært den verste, politiske såpeopera i nyere, norsk historie. Statsminister Erna Solberg har da også sagt at regjeringen har «lært» av årets budsjettforhandlinger, og at det vil bli lagt opp til en annen prosess neste år. For eksempel vil man snakke med støttepartiene på forhånd, ikke bare presentere dem for det som noen ga inntrykk av å være et «fait accompli». Med tanke på at Erna Solberg tidligere i fire år var statsråd i en mindretallsregjering, er det ikke så lite påfallende at hun ikke sørget for at de mest provoserende elementene i det opprinnelige budsjettforslaget ble luket ut på forhånd. De to partiene som hennes regjering har en avtale med, er de samme to som hun satt i regjering sammen med under Bondevik II. Hun burde ha visst hvor smertepunktene var.
Men kanskje hadde hun et slags voksenopplæringsprosjekt på gang overfor regjeringspartner Frp om at samarbeid handler om å gi og ta og inngå kompromisser? Vi får håpe det holder med dette ene kurset, i så fall.
Kvaliteten på det politiske arbeidet i Stortinget er alltid bedre med en mindretallsregjering enn med en flertallsregjering. De åtte årene med Stoltenberg II bekreftet det til fulle. Dynamikken i kompromisser kan, når den er på sitt beste, beskrives med en episode fra Winston Churchills tid som britisk marineminister under første verdenskrig. Churchill ønsket seks nye fregatter, mens statsministeren mente det fikk holde med fire. «Så vi ble enige om et kompromiss på åtte», skal Churchill senere ha sagt.
Årets budsjettkompromiss var ikke av det slaget. Det var og ble et dårlig budsjett som ble omtrent så bra som man kunne håpe på. Men heller ikke mer.

Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF


Publisert i Agderposten 5. desember 2014

mandag 10. november 2014

«Største skylda…»

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


«Største skylda, det ha no snikkarn som laga stega ta råtne bord». Slik heter det i Alf Prøysens vise «Den skyldige».


Litt av den samme følelsen sitter man med etter at Arendal, som den første kommune i landet, har fått «tiggerforbud». Dermed har man løst det enorme problemet som én – 1 – tigger i byen representerer. Samtidig har man klart å henge kommunen ut for hele landet som byen uten hjerte. Med hjernen er vel også bare sånn passe.
Jeg håper de fleste av dem som stemte for dette forbudet i bystyret har såpass anstendighet at de i etterkant skammer seg, enten de nå stemte som de gjorde fordi de oppriktig trodde at denne ene tiggeren utgjorde en så stor trussel, eller de bare var passivt stemmekveg som fulgte «de andre».
Men det ville ikke vært mulig for flertallet av Arendals politikere å påføre byen denne skampletten, hadde det ikke vært fordi Stortinget først gjorde et vedtak som la til rette for det. At Frp ville ha et slikt forbud, måtte man forvente. At Høyre ble med på et slikt forslag var heller ikke direkte overraskende. Men når forslaget fikk flertall i Stortinget, kunne det bare skje fordi Senterpartiet så en mulighet til å vake opp fra glemselens hav noen korte øyeblikk. Slik kunne det som må kunne kalles det mest bøllete forslaget noe norsk storting har hatt til behandlingen siden steriliseringsloven av 1934 bli vedtatt. Den loven hadde som ett av sine formål å regulere «mindreverdige» menneskegruppers mulighet til å formere seg.
Det er en forholdsvis kort linje fra de tankene som lå bak en slik lov og de som begrunner et forbud mot tigging. Det får man selvfølgelig ikke noen av dem som har sørget for slike vedtak til å innrømme. Men enkelte handlinger er selvforklarende.
De som har stemt for et slikt forbud i Arendal har selvsagt et selvstendig ansvar for sin stemmegivning.
Men samtidig er det slik at det største ansvaret «det ha no snikkarn som laga stega ta råtne bord».

Publisert i Agderposten 11. november 2014

tirsdag 16. september 2014

På rundtur i himmelen?






Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



Det er tre år siden jeg første gang hørte om boka «Heaven is for real», som i 2012 kom på norsk med tittelen «Himmelen er på orn’til», og ble årets kristne bestselger i Norge. Den solgte tilmed bedre enn Bibelen.





Avisa Dagen har, interessant nok, kjørt om igjen en sak de hadde på trykk for halvannet år siden, der teologen Atle Ottosen Søvik er sterkt kritisk til boka, og begrunner hvorfor. Jeg synes han argumenterer godt. Jeg har vanskelig for å se at det denne boka formidler, er en kristen forståelse av evigheten og livet etter døden.
Jeg gjør derfor som Dagens redaksjon, og gjentar meg selv og en kommentar jeg hadde i avisa Klassekampen 10. august 2011, under samme overskrift som jeg har satt på dette innlegget:
«Den fire år gamle sønnen til en amerikansk pastor ble kjørt i hui og hast til sykehuset med sprukket blindtarm. Det var dramatisk, men det gikk bra. Da fireåringen våknet opp fra narkosen kunne han imidlertid fortelle at han hadde vært død, og han hadde vært i himmelen. Der hadde han møtt sin bestefar, han hadde møtt den gammeltestamentlige skikkelsen Samson, han hadde møtt døperen Johannes og han hadde selvsagt møtt Jesus. I dag (2011) er gutten fra den gang 11 år, og hans far har skrevet en bok om sønnens rundtur i himmelen. Boka heter «Heaven is for rea», og er solgt i mer en halvannen million eksemplarer (i 2011)

Et liv etter dette
Troen på et liv etter dette har sittet dypt i de fleste kulturer. Den jødisk-kristne er ikke noe unntak. Men mens eksempelvis den norrøne oppfatningen av evigheten var svært konkret, er Bibelens tekster om dette svært vage. Det som finnes er noen poetiske vendinger, som i Johannes Åpenbaring, der perler, edelstener og andre kostbarheter brukes for å beskrive den himmelske herlighet. For å kompensere for denne bildebruken, har menneskene ofte fylt ut med sine egne himmelforventninger. Veldig ofte ender disse opp med det Sigrid Undset litt spydig kalte «et nytt og herliggjort Fredrikstad», som en kommentar til daværende byfogd Ludvig Dahls beskrivelse av livet etter døden på 1920-tallet.
Det er en forholdsvis vanlig tanke blant norske kristne at man «skal møtes igjen» når livet her nede er slutt. Da skal man få svar på alt man har lurt på, og man skal møte igjen, ikke bare sine kjære – bestefaren! – men også de bibelske heltene, trosheltene fra kirkehistorien, trosfeller av alle kategorier og så selvsagt Jesus.

Ha til gode
Jeg er ikke lenger der at jeg tenker på himmelen som et stort reunionparty, selv om jeg tror på et liv etter dette. Men kunnskapen om hvordan det livet skal arte seg, vil jeg ha til gode. Jeg tror det uansett er hinsides en hver beskrivelse. De ordene som kan beskrive himmelen finnes ikke.
Jeg synes likevel det er nokså harmløst at en gutt på 11 år tror han var i himmelen og møtte bestefar og Samson og Jesus mens han lå i narkose. Men det er ikke like harmløst at hans far – en mann med teologisk utdannelse – gir ut fortellingen som sønnens rundtur i himmelen i bokform, og at den selger i store opplag.»

Så langt innlegget fra 2011. Jeg er blitt fortalt at min morfar på sine eldre dager (han ble 78 år) iblant nevnte alt han skulle spørre Jesus om når han kom til himmelen. Det kunne saktens være en del: Han hadde fulgt både sin første kone og seks eller sju av sine 12 barn til graven. Men som han gjerne tilføyde: «Forresten: Når jeg ser Jesus ansikt til ansikt – da har jeg nok glemt det, alt sammen.»
Til dags dato er dette det klokeste jeg har hørt noe menneske si om himmelen og livet etter dette.

Publisert i Dagen 16. september 2014

mandag 1. september 2014

Tiggeforbudet i Arendal: Byen uten hjerte?


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


To kolleger snakket sammen om en tredje kollega som hadde vært inne til en helsekontroll. «Det gjaldt visst hjertet,» sa den ene. «Jaså? Fant de et?» spurte den andre.


Flertallet i Arendal bystyre har fattet et vedtak som vil ligge som en skamplett over byen og kommunen så lenge det står fast: Å forby tigging. Etter at H/Frp-regjeringen klarte å få flertall for dette i Stortinget ved hjelp av et Sp som så en mulighet til å dukket opp av glemselens hav for et par øyeblikk, kan den enkelte kommune nå selv vedta slike «forbud».

Arendal er en av de første kommunene som gjør dette. Forhåpentligvis vil de ikke få følge av særlig mange. De aller fleste kommunepolitikere har vel såpass anstendighet i seg at de ikke vil være med på sånt. I Arendal var de dessverre ikke mange nok.
Frp-representant Torbjørn Nilsen gir nærmest inntrykk av at det er ut fra omsorg for tiggerne han har støttet et slikt forslag, en argumentasjon som faller på sin egen dumhet og frekkhet.

Det er ikke mer imponerende over argumentasjonen fra H-representant Kristoffer Lyngvi. Han vil ikke «forby fattigdom», påstår han. Ut fra prinsippet «blind høne finner også korn» kan man gi ham en viss rett i det. Han «forbyr» ikke fattigdom; han kriminaliserer den.

Nokså ironisk fattet bystyret sitt skammelige vedtak sammen dag som en del av oss blir bedt om å «like» Facebook-siden til «Med hjerte for Arendal». Vedtaket gjør imidlertid at man må spørre: Finnes det et hjerte i Arendal?

Med 21 mot 18 stemmer har bystyret svart «nei» på et slikt spørsmål.

Publisert i Agderposten 1. september 2014

mandag 23. juni 2014

Kronprinsbarna og skolen: Er offentlig skole hevet over debatt?



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Kronprinsparets valg om å la sine to barn begynne på privatskoler fra høsten av, henholdsvis Oslo International School og en Montesorri-skole, har blitt årets største agurksak så langt.


De negative reaksjonene har gått langs to hovedlinjer. Den ene er kritikk for at kronprinsparet er har valgt en dyr og etter sigende «elitistisk» skole for landets kommende dronning; den andre er en litt sutrete argumentasjon om at dette er mistillit til den offentlige skolen i sin alminnelighet, og den skolen de har gått på i Asker i særdeleshet.
Særlig den siste argumentasjonen oppfatter jeg som litt skummel. Den gir inntrykk av at den offentlige skolen skal være hevet over både debatt og kritikk. Velger man som foreldre noe annet, er det nærmest pr. definisjon å oppfatte som mistillit.

Egen erfaring
Selv er jeg far til tre sønner – i dag voksne menn – som alle gikk mesteparten av sin skoletid på en privat skole, nærmere bestemt St. Sunniva Skole i Oslo. Det var et valg deres mor og jeg gjorde på deres vegne, men også i full forståelse med dem, selv om det medførte at de fikk en drøy times reise hver vei til og fra skolen.
Noe av det som utløste beslutningen var nettopp en erfaring vi gjorde om at den offentlige skolen i den kommunen vi bodde ikke ga særlig en av våre sønner det tilbudet han trengte både i forhold til mobbeproblematikk og i forhold til lærevansker. Det tilbudet kunne St. Sunniva Skole gi. I første omgang var det bare han som begynte på denne skolen, men etter hvert fulgte brødrene hans etter, dels av praktiske årsaker, men også fordi de gjorde erfaringer som tilsa at den kristne skolen i Oslo var det som passet best også for dem.

Foreldrerett
Da jeg hørte kronprinsen si at dette hadde vært en «veldig vanskelig beslutning», må jeg innrømme at min reaksjon var at «det er vel sånt du synes du må si». Vi lever heldigvis i et land der foreldreretten står sterkt, og i et land der det finnes alternativer til den offentlige skolen, både med hensyn til pedagogiske modeller og til livssyn. Det stilles de samme faglige krav til disse skolene som til den offentlige. Det betyr at de i hvert fall ikke er dårligere enn den offentlige skolen. Om man som foreldre kommer til at tilbudet en privat skole kan gi totalt sett er bedre enn det mitt barn får i den offentlige skolen, er det en vurdering man står helt fritt til å gjøre.

Publisert i Vårt Land 23. juni 2014

mandag 5. mai 2014

Totalitært vrøvl


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Per Sandberg fortsetter sin iherdige kamp for å forvrøvle den politiske debatten i Norge. Nå vil han avskaffe kongehuset med den begrunnelse at kronprinsparet er «venstrevridd».


Denne påståtte venstrevrien mener han viser seg ved at Norges neste kongepar er opptatt av miljø og av sosial rettferdighet. Mer skal det ikke til før man defineres som «venstrevridd» i Per Sandbergs nokså skrudde, politiske univers.
Nå er det gjerne slik at «vrøvl er vrøvl», og så kunne man være ferdig med det. Et tullete utspill fra eller til fra den kanten har begrenset nyhetsverdi, selv om NRK bruker store deler av programmet «Politisk kvarter» på det. Men utspillet går inn i et mønster som viser hvordan de totalitære refleksjonene gjennomsyrer ett av landets regjeringspartier fra topp til bunn. Vi har sett det i kulturpolitikken, som når Christian Tybring-Gjedde vil forby bibliotekene å ta inn bøker som er kritiske til det han selv er ukritisk til; vi ser det i kirkepolitikken, som når Kjetil Solvik-Olsen ikke vil ha noe av at kirken skal mene noe om miljøpolitikk, og nå Per Sandbergs analyse av vanlig, menneskelig engasjement som «venstrevri».
Man må gjerne ta en debatt om så vel kulturpolitikken og kirkepolitikken som om monarkiet som statsform, men disse debattene må nok skje på litt andre premisser enn hva som passer inn i tilfeldige politikeres private, nokså trange nåløyer.

Publisert i Klassekampen tirsdag 6. mai 2014

fredag 4. april 2014

Forbud og forhud

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Stortingsrepresentant Freddy de Ruiter vil ha forbud mot omskjæring av små gutter (Agderposten 29. mars). Dette med å ville forby alt man ikke liker eller ikke skjønner seg på, er dessverre en refleks som preger en del politikere.

I et forsøk på å gi forslaget sitt – som i bunn og grunn er forankret i en angst for alt som er fremmed – en prinsipiell begrunnelse, viser de Ruiter til at omskjæring «utføres på barn som ikke kan si sin mening».
Nå er det en viktig del av foreldreansvaret å ta beslutninger på vegne av barna sine. Det gjelder for eksempel hva slags oppdragelse man vil barnet skal få, hva skal verdier det skal læres opp i, hva slags fritidsaktiviteter man vil oppmuntre eller fraråde, om barnet skal døpes eller ikke. Alt dette er beslutninger som vil ha betydning for resten av livet for barnet.
Og hvis det er det fysiske inngrepet han er opptatt av: Jeg forutsetter at Freddy de Ruiter da også vil ha et forbud mot at barn under 16 år skal få foretatt piercing i ørene, for eksempel. Dette er også et irreversibelt inngrep. Har han med et slikt punkt i sitt forbudsforslag, er forslaget i det minste konsistent, så tullete det enn er for øvrig.

Freddy de Ruiter støtter seg på barneombud Anne Lindbo, som har tatt til orde for at det bør være en aldersgrense på 15 eller 16 år for å bli omskåret som mann. At barneombudet, med sin bakgrunn som lege, kommer med et slikt forslag, er direkte oppsiktsvekkende. Hun bør vite at faren for komplikasjoner er vesentlig mye større på en voksen mann, som en 15-åring gjerne er i fysisk forstand, enn på en guttebaby.
Det er ellers et faktum at på global basis er det sannsynligvis flere guttebarn som omskjæres enn som ikke blir det. Derfor får forslag av den typen barneombudet og stortingsrepresentanten kommer med preg av en provinsiell selvgodhet som må kunne beskrives som «typisk norsk».

Publisert i Agderposten 4. april 2014

tirsdag 4. mars 2014

Unyttige bøker på bibliotekene?


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



Kulturrådets innkjøpsordning for bøker til bibliotekene er under debatt. Blant annet diskuteres det hva slags bøker den skal omfatte. I dag omfatter den i hovedsak skjønnlitteratur. I Agderposten 4. mars kan man lese at ordningen finansierer «tusenvis» av bøker som ikke lånes ut. For biblioteket i Arendal sitt vedkommende dreier det seg om 500 titler der det ikke har vært ett utlån de siste fem årene.


Innkjøpsordningen, som kan feire sitt 50-årsjubileum i 2015, hadde et kulturpolitisk sikte da den ble etablert. Den skulle fremme norsk litteratur og bidra til å bevare det norske språket. Den skulle også bidra til å sikre mangfoldet i norske bokutgivelser gjennom et visst minimumssalg. Mange synes derfor det er et paradoks at bestselgere nærmest automatisk kjøpes inn via denne ordningen.
Det var dette vepsebolet statssekretær Knut Olav Åmås i Kulturdepartementet pirket borti da han nærmest i en bisetning stilte spørsmålstegn ved om innkjøp av krim-litteratur var den beste måten å forvalte ordningen på. Jo Nesbø og Anne Holt selger godt uansett.
At stortingsrepresentant Ingebjørg Godeksen fra Frp ikke har den samme sansen for kulturlivets mangfold, er ikke direkte overraskende. Hennes holdning er at bibliotekene «må kjøpe det folk gidder å lese».
Slik oppsummerer hun både sin og partiets kulturpolitikk i én brutal setning. Kultur, enn si litteratur, behøver ikke å stimulere eller utvikle; det er nok dersom det underholder slik at folk «gidder å lese» det.
Innkjøpsordningen fra 1965 er sikkert moden form revisjon. Blant annet bør den i større grad omfatte sakprosa, både den brede, populariserte sakprosa, og den mer smale som retter seg mot spesielt interesserte.
Ikke minst er biblioteket en enorm ressurs for så vel skoleelever, studenter og forskere, som for journalister og andre som er på jakt etter informasjon og dokumentasjon. Derfor bør ordningen beholdes i en eller annen form, og videreutvikles.
Den kulturelle betydningen av så vel innkjøpsordningen som det at bibliotekene er gratis, kan ikke overvurderes. Viktigere enn at en bok kanskje ikke lånes ut en eneste gang i løpet av fem år, er at den faktisk finnes der, og at den kan skaffes den dagen noen trenger den eller bare er nysgjerrig på den.

Publisert i Agderposten 10. mars 2014

mandag 13. januar 2014

Lederskifte løser ingen problemer





Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Tidligere informasjonssjef i Kristelig Folkeparti




Det er en utbredt myte i norsk organisasjonsliv at bevegelser som sliter – det være seg partier, idrettslag eller foreninger – kan løse dette ved å skifte leder. Det foreløpig siste eksemplet på dette er Senterpartiet, der partileder Liv Signe Navarsete fikk nok før helgen, og kastet inn håndkleet. I noen medier – bl.a. Agderposten på lederplass 13. januar – omtales dette som at man går mot «en løsning» på Senterpartiets problemer.


Det gjør man nok ikke. Det er meg bekjent liten empiri på et lederskifte i seg selv løser noen problemer for en organisasjon som sliter, enten det nå er med lav oppslutning eller bare en generelt dårlig organisasjonskultur. I Senterpartiet sliter man med begge deler, noe som gjør det nærliggende å tenke at Senterpartiets største problem er Senterpartiet selv.
Det være langt fra meg å forsøke å «hjelpe» et parti jeg ikke er medlem av og aldri har stemt på med dets problemer. Men etter å ha fulgt med i norsk politikk i mer enn 30 år og selv vært aktiv i både politisk arbeid og annet organisasjonsarbeid nesten like lenge, har man gjort seg noen observasjoner. En av dem er denne: Et lederskifte løser i seg selv ingen problemer.
Noen av oss husker ennå den lederkanibalismen som partiet Høyre praktiserte gjennom store deler av 80- og 90-tallet. Etter «Høyrebølgen» under parhestene Willoch og Norvik, fikk man en rekyl, og partiledere avløste hverandre i et nesten morderisk tempo. Det stoppet ikke før man fikk en leder som klarte å overbevise de tillitsvalgte om at løsningen lå ikke hos enkeltpersoner, men i politikken, og i jevnt, politisk arbeid.
Også i Arbeiderpartiet trodde man en periode at det var partileder Torbjørn Jagland som var «problemet», mens nestleder Jens Stoltenberg ville være «løsningen». Etter en forholdsvis grisete prosess ble dette også resultatet. Det samme ble tidenes dårligste valgresultat for Arbeiderpartiet et år senere…
Selv fulgte jeg prosessen rundt Valgerd Svarstad Hauglands avgang i 2004 på forholdsvis nært hold. Etter et dårlig valgresultat i 2003 gjorde KrF den samme tabben som Senterpartiet har gjort nå: Satte ned en «havarikommisjon» som konkluderte med at partilederen var en vesentlig del av problemet. Men selv om partilederen ble skiftet ut, fortsatte partiet å slite.
Men om ikke partilederen er Senterpartiets største problem for tiden, kan det virke som om lederkollegiet som sådan i hvert fall er en del av dette. En partiledelse som taler med både to og flere tunger vil fort komme til å slite med troverdigheten. Selv om nestleder Ola Borten Moe fremdeles oppfatter seg som kandidat til nestledervervet, og ikke har tenkt å trekke seg, bør ikke valgkomiteen i partiet føle seg bundet av disse ambisjonene.
Uansett hvem som blir ny partileder i Senterpartiet bør vedkommende få arbeidsro til å bygge både organisasjon og politikk. Det er ikke minst den generelle, politiske debatten best tjent med.

Sendt Agderposten mandag 13. januar 2014