søndag 28. desember 2014

Politikere i Nobelkomiteen



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Det er blitt sagt mye om timingen – eller mangel på det – i Geir Lundestads utspill om hvordan Den norske nobelkomité bør settes sammen. Forhåpentligvis kan man nå legge vekk irritasjonen over dette og heller se på substansen i utspillet hans. Der har han faktisk noe å fare med.


Geir Lundestad har i sitt utspill nevnt tidligere statsministre og utenriksministre, og sagt at personer med slike verv på cv-en, bør ikke sitte i komiteen. At den nåværende komitélederen har vært begge deler, har selvsagt alle fått med seg. I tillegg til Jagland, er det bare én person til som kan vise til det samme, nemlig Kjell Magne Bondevik – som av enkelte har vært nevnt som et mulig alternativ til Jagland når det nå skal velges en ny komité.

Politikere?
Det debatten først og fremst bør handle om, er i hvor stor grad Den norske nobelkomité skal bestå av tidligere politikere i det hele tatt. Dette spørsmålet bør drøftes uansett. Det er ingen automatikk i at nær sagt en hvilken som helst tidligere politiker har noen spesiell kompetanse på fredsarbeid. Mange av tildelingene i årenes løp har da også vært slik at man skulle tro det var en pris for humanitært arbeid man delte ut, og ikke en pris for nedrustning, våpenreduksjoner eller avslutning eller forebyggelse av krigshandlinger.
Kriteriene for å være fredspriskandidat er også svært vide: Bare man er en nålevende person eller aktiv organisasjon som er foreslått av en som har rett til å foreslå, er man kandidat. Kandidatlistene år om annet er da også lange, og de omfatter likt og ulikt.

Kandidater
Går man gjennom listen over de 54 som har vært medlemmer av Den norske nobelkomité, ser man fort at den preges av mannlige politikere. Fram til 1937 kunne medlemmer av regjeringen sitte i komiteen; selv sittende statsministre har vært med i komiteen.
At dette ble endret nettopp i 1937 hadde sammenheng med de tyske reaksjonene på at Carl von Ossietzky fikk prisen i 1935. I likhet med prisen til Liu Xiaobo 75 år senere, er dette en tildeling som fremdeles står seg – i motsetning til mange av de glemte, likegyldige og pinlige pristildelingene man har sett.
Fra 1978 har heller ikke sittende stortingsrepresentanter vært medlemmer av nobelkomiteen.

Komitéledere
Også blant komitélederne er politikerinnslaget stort, med noen viktige unntak: Professorene John Sannes, Francis Sejersted og Ole Danbolt Mjøs var alle komitéledere, og selv om de hadde sine partiforankringer i henholdsvis Arbeiderpartiet, Høyre og KrF, hadde de aldri vært politiske «sluggere» som eksempelvis Gunnar Berge og Torbjørn Jagland.
Når Stortinget nå skal peke ut en ny nobelkomite, vil det derfor være både betimelig og klokt om man fra nå av hadde satset på kompetente folk med bakgrunn i vitenskap, journalistikk, kunst og kultur. En mann som Jahn Otto Johansen ville kunne ha mye å bidra med i en slik sammenheng. Det ville også forskere som Hilde Henriksen Waage og Janne Haaland Matlary – for å nevne noen.

Publisert i Agderposten 29. desember 2014

fredag 5. desember 2014

Det ble budsjett til slutt...


«Et godt budsjett er blitt enda bedre», var Jon Lilletuns entusiastiske kommentar da han som parlamentarisk leder klarte å få til en budsjettavtale mellom Arbeiderpartiet og de tre daværende regjeringspartiene.

Skulle han kommentert det som ble resultatet av årets budsjettprosess, ville han trolig sagt noe i retning av at «et håpløst budsjett ble så bra som det kunne».
Prosessen fra regjeringens forslag til statsbudsjett ble lagt fram og til det omsider ble fattet et vedtak i Stortinget har vært den verste, politiske såpeopera i nyere, norsk historie. Statsminister Erna Solberg har da også sagt at regjeringen har «lært» av årets budsjettforhandlinger, og at det vil bli lagt opp til en annen prosess neste år. For eksempel vil man snakke med støttepartiene på forhånd, ikke bare presentere dem for det som noen ga inntrykk av å være et «fait accompli». Med tanke på at Erna Solberg tidligere i fire år var statsråd i en mindretallsregjering, er det ikke så lite påfallende at hun ikke sørget for at de mest provoserende elementene i det opprinnelige budsjettforslaget ble luket ut på forhånd. De to partiene som hennes regjering har en avtale med, er de samme to som hun satt i regjering sammen med under Bondevik II. Hun burde ha visst hvor smertepunktene var.
Men kanskje hadde hun et slags voksenopplæringsprosjekt på gang overfor regjeringspartner Frp om at samarbeid handler om å gi og ta og inngå kompromisser? Vi får håpe det holder med dette ene kurset, i så fall.
Kvaliteten på det politiske arbeidet i Stortinget er alltid bedre med en mindretallsregjering enn med en flertallsregjering. De åtte årene med Stoltenberg II bekreftet det til fulle. Dynamikken i kompromisser kan, når den er på sitt beste, beskrives med en episode fra Winston Churchills tid som britisk marineminister under første verdenskrig. Churchill ønsket seks nye fregatter, mens statsministeren mente det fikk holde med fire. «Så vi ble enige om et kompromiss på åtte», skal Churchill senere ha sagt.
Årets budsjettkompromiss var ikke av det slaget. Det var og ble et dårlig budsjett som ble omtrent så bra som man kunne håpe på. Men heller ikke mer.

Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF


Publisert i Agderposten 5. desember 2014