tirsdag 24. februar 2015

Pludrekirkens forsvarer



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Gjermund Hagesæther (Frp) står fram som pludrekirkens fremste apologet i Vårt Land 23. februar.

Mesteparten av innlegget er sutring over en kommentar der Hagesæther sammenliknet Den norske kirke med IS og Boko Haram fikk sitt pass velfortjent påskrevet.
I ettertid har Hagesæther selv prøvd å bagatellisere sammenlikningen med at det var en spissformulering; det er det grepet hans partifeller gjerne griper til når de til sin forskrekkelse oppdager at de mer eller mindre rølpete formuleringene deres blir tatt på alvor, enten det er at sidemål i skolen gir økt kriminalitet eller det forferdelige i at en kristen kirke er opptatt av fordeling og ressursforvaltning.
For det er dette som er Hagesæthers credo: «Kirken må være nøytral!»
I innlegget moderer han riktignok dette noe: Kirken skal være «mest mulig» nøytral.
Det kunne derfor være nyttig om Gjermund Hagesæther kunne lage en liste over hva slags saker han synes kirken bør kunne mene noe om, slik at hans pludrekirkeideal ikke utfordres.
Jeg ser for meg at den listen blir både kort og uinteressant.

Publisert i Vårt Land 25. februar 2015

tirsdag 17. februar 2015

Konvertitter og kunnskap

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere offiser i Frelsesarmeen

Debatten om hvordan konvertittsaker blir behandlet av norske utlendingsmyndigheter er altfor alvorlig og viktig til at nemndleder Johan Berg i UNE skal få skape inntrykk av at dette bare er en diskusjon mellom ham og tidligere sokneprest Karl Gervin, slik han gjør i sitt ordrike innlegg i Vårt Land 14. februar.


Kjernen i Bergs apologi for det jeg i et tidligere innlegg har kalt «UNE-quizen» er at «En person som skifter tro, må forventes å ha tatt et informert valg basert på vurderinger, og dette forutsetter en viss kunnskap om den tro man velger å konvertere til.»

Akademisk
Har man en utelukkende akademisk oppfatning av hva det er «å skifte tro», høres dette sikkert både rimelig og fornuftig ut. For oss som har arbeidet både med egen og andres tro gjennom mesteparten av et liv, dokumenterer en slik setning hva slags kunnskaps- og forståelsesvakuum som preger den nemnden han leder.
Å «skifte tro» handler like mye om å «komme til tro». Den prosessen er nokså annerledes enn den som gjør at man velger å bytte bil, klubbmedlemskap eller andre preferanser. Og det er dette de spørsmålene i UNE-quizen som Vårt Land tidligere har referert ikke fanger opp.

Villet politikk?
At Berg dekker seg bak politiske beslutninger og nærmest framstiller det som det en villet politikk at inkompetanse skal avgjøre konvertitters asylsaker, er et freidig grep, men det øker jo ikke tilliten til det systemet Berg forsvarer så intenst.
Det gjør heller ikke hans avsluttende påstand om at «ingen som risikerer forfølgelse skal returneres», og som han framstiller som om det er et udiskutabelt faktum.

Nifst

Det kan være noe visst heroisk over personer som tydeligvis verken kan eller vil ta motforestillinger inn over seg. Men med tanke på at det er slike personer som avgjør hvordan dypt personlige erfaringer skal forstås, er det også noe nifst og skremmende over dem.

Publisert i Vårt Land 17. februar 2015

mandag 9. februar 2015

En statsråd som feilinformerer




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



Datoen var 13. juni 1988. Da ble det satt punktum for en politisk karriere som fram til da hadde vist en jevn, om ikke spesielt bratt, stigende kurve. Forbrukerminister Anne Lise Bakken, den gang 36 år, gikk av som statsråd fordi hun hadde gitt Stortinget ufullstendig informasjon i en sak.


Statsråden forsøkte å forsvare seg med at hun hadde gitt ufullstendig informasjon fordi hun selv var blitt ufullstendig informert av sitt embetsverk. Det var knapt godt nok for Stortinget, og slett ikke godt nok for statsminister Gro Harlem Brundtland. Anne Lise Bakken, som var kommet inn på Stortinget som 25-åring i 1977, måtte gå, og ved valget i 1989 var hun også ferdig med stortingsrepresentant. I 1986 hadde hun kommet inn i Gros såkalte «kvinneregjering» sammen med politikere som Sissel Rønbech, Kirsti Kolle Grøndahl og Gunnhild Øyangen – for å nevne noen.

Hva er det som gjør det relevant å minnes begivenheter som ligger mer enn 25 år tilbake i tid?
Det er selvfølgelig problemstillingen «statsråder som feilinformerer Stortinget».
Det er gammel, parlamentarisk praksis at Stortinget kun kjenner statsråden. Stortinget kjenner ikke statssekretærene og det kjenner ikke embetsverket. Å peke på noen av disse er derfor en kardinalsynd i forhold til de parlamentariske spilleregler.
Kongeriket har for tiden en statsråd som notorisk feil- eller under-informerer Stortinget, og som hver gang han blir tatt med buksene nede, peker på andre. Den aktuelle statsråd heter Anders Anundsen og har vært justisminister siden 16. oktober 2013. Saken der statsråden slurver gang på gang gjelder de såkalte asylbarna. En ordning her var ett av kravene KrF og Venstre stilte for å fungere som «støtteparti» for den mindretallsregjeringen Anundsen er en del av. Når denne avtalen ikke er blitt fulgt opp, peker statsråden på alle andre, og først og fremst enheter innen politiet.

Foten ned
Gro kunne sette foten hardt ned overfor en statsråd som gjorde noe slikt i 1988. Dagens statsminister har ingen fot å sette ned. Hun vet at dersom hun gir justisministeren sparken, rakner hele regjeringsprosjektet hennes. Men både hun og resten av regjeringen har en enda høyere makt å stå til ansvar for. Det er Stortinget.
Spørsmålet er derfor ikke hvor lenge statsministeren kan leve med å ha en justisminister som blir en større belastning for henne for hver eneste dag. Svaret på det kjenner vi: Det kan hun leve med svært lenge. Hun kan nok også leve med at justisministeren holder seg med en statssekretær som det blir stadig vanskeligere å oppfatte som seriøs. Det siste kan Stortinget også leve med; statssekretæren er Stortinget uvedkommende.
Men hvor lenge kan Stortinget leve med en statsråd som notorisk feil- eller under-informerer Stortinget, og som hver gang han blir tatt med buksene nede, peker på andre? Noen av oss tenker at det har Stortinget allerede gjort altfor lenge.

Publisert i Dagen 9. februar 2015

onsdag 4. februar 2015

Une-quizen




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Tidligere offiser i Frelsesarmeen


Det er skremmende å få dokumentert hva slags inkompetanse det er i Utlendingsnemnda når man skal avgjøre asylsaker der den som søker asyl har konvertert, eksempelvis til kristendommen, og derfor har grunn til å frykte både for liv og sikkerhet dersom vedkommende sendes tilbake til sitt hjemland (Vårt Land 4. februar).


På grunnlag av noen spørsmål som mest av alt minner om en dårlig forberedt pubquiz får to av tre konvertitter avslag på sin sak.
Det er bare ett ord som dekker dette: Spørsmålene er en hån mot den og de som skal svare på dette.
Ett av spørsmålene er: «Fortell om den kristen ortodokse troen». Hva slags meningsløshet er dette? Mener man at en som er blitt kristen i en pinsemenighet eller luthersk menighet skal vite noe om Den ortodokse kirke? Eller handler det om hva som er klassisk, kristen tro?
Et annet spørsmål er: «Hva er Den Hellige Ånd?». Ja, si det. Det har den teologiske vitenskap arbeidet med i mer enn 1500 år. Men det skal altså en nyomvendt kristen kunne svare på.
Slik kunne man fortsette. De 14 spørsmålene som Vårt Land refererer ligger så å si samtlige i skjæringspunktet mellom det håpløse og det tullete. Mange av dem er slik at selv mennesker som har vært kristen hele livet, og som er vokst opp i en kristen kultur og tradisjon, vil ha problemer med å svare på dem. Det er millioner av kristne rundt om i verden som ikke vil kunne svare fullgodt på spørsmål om «oppbyggingen av Bibelen».
Hvorfor skulle de kunne det? For dem – som for de fleste av oss – handler kristendom om å tro på Jesus som menneskenes Frelser. I den quizen er det bare ett spørsmål man skal svare på, og det er når Jesus sier: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»

Publisert i Vårt Land 5. februar 2015