torsdag 25. juni 2015

Konvertitter



Norske myndigheter sier de vil ta konvertittvold på alvor (Agderposten 24. juni).

Det er bra.
Kanskje det betyr at norske myndigheter også vil begynne å ta konvertittene selv på alvor, og ikke bare overlate til en mer eller mindre tilfeldig sammenrasket komité å vurdere om konvertitten er «kristen nok» eller «oppriktig nok» i sin tro?
Grovere vold mot en konvertitt enn å bli fortalt av et offisielt organ at man ikke blir trodd på sin omvendelse, er det vanskelig å se for seg.

Nils-Petter Enstad


Publisert i Agderposten 26. juni 2015

onsdag 17. juni 2015

Folkeavstemming som kvasi-demokrati




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Det er et gammelt, velbrukt knep Fremskrittspartiet tyr til når de later som de ønsker en folkeavstemming over spørsmålet om hvor mange Syria-flyktninger Norge skal ta imot.


Takket være sine egne landsmøtevedtak, har partiet laget en så stor fallhøyde for seg selv at det trenger et rep å fire seg ned i. Problemet er bare at det like gjerne kan ha blitt et rep partiet henger seg i.

Partiets stortingsgruppe vet selvsagt at det ikke blir noe flertall for dette forsøket på å drive kvasi-demokrati. Det er få eksempler på at store, nasjonale spørsmål blir lagt ut til folkeavstemming i Norge. Det bør også være få slike saker. Siden 1945 har dette bare vært gjort to ganger, i 1972 og 1994. Begge gangene gjaldt det spørsmålet om Norge skulle slutte seg til det vi i dag kjenner som EU.
De som ber om folkeavstemming i en sak, er gjerne partier som vet at den aktuelle saken er tapt for deres vedkommende. Et av de siste eksemplene på dette, var da Senterpartiet ville legge statskirkeordningen ut til folkeavstemming.

Undergraver
Å legge ut store og små saker til folkeavstemning, er den sikreste måten å undergrave ordningen med et representativt demokrati på. I stedet for å vise lederskap, må nasjonalforsamling og regjering da skjele til den til en hver tid rådende «stemning» i folket, og justere politikken etter det. Slik kan ikke et samfunn fungere.
Fremskrittspartiets problem er ikke hva «folkeviljen» eventuelt måtte være. Det er hvordan de skal komme seg ut av det hjørnet de har malt seg inn i, uten å henge altfor fast i egen maling og lakk.
De brunstige erklæringene fra landsmøtet om at ingen andre enn Fremskrittspartiet kan bestemme partiets politikk, har fått en rekyl som alle andre enn partiet selv forsto måtte komme: Om Fremskrittspartiet er suverene til å definere sin egen politikk, er alle andre partier like suverene når det gjelder å definere sin egen.
Det har nå skjedd. Det har regjeringspartner Høyre tatt konsekvensen av, og inngått et forlik som ingen er hundre prosent fornøyd med – det er gjerne kjennetegnet på et godt forlik! – og som Stortinget kommer til å vedta. Det vedtaket må også Fremskrittspartiet forholde seg til, og det må partiets statsråder forvalte på en lojal måte dersom de har tenkt å fortsette i sine stillinger.

Vektskål
En avledningsmanøver av typen «krav om folkeavstemming» endrer ikke på dette, og den forutsigbare retorikken om at resten av Stortinget ikke «tør» å «spørre folket» er like patetisk som den er avslørende. Den forteller at Fremskrittspartiet bare aksepterer parlamentarismens tyngdelov når skåla lander på deres side, og ikke når den vipper den andre veien.

Publisert i Dagen 17. juni 2015

lørdag 6. juni 2015

Rødt må være med i partilederdebatten


Av Nils-Petter Enstad
Listekandidat for KrF i Arendal


NRK har besluttet at partiet Rødt ikke skal få delta i partilederdebatter i forbindelse med valgkampen, og at de heller ikke skal være med i kanalens valgomat. Dette er en beslutning som hadde vært en Haakon Lie verdig.


Magasin- og debattredaktør Kyrre Nakkim begrunner vedtaket med at Rødt «ikke har en møtende representant på Stortinget, og heller ikke ser ut til å få det med det første» (NTB/KK 4. juni).

Med fare for å virke belærende: Årets valg er et lokalvalg, og i lokalpolitikken er Rødt i høy grad til stede. I inneværende periode har partiet 71 folkevalgte representanter. Fem av disse sitter i ulike fylkesting, mens 61 sitter i ulike kommunestyrer og fem sitter i ulike bydelsutvalg i Oslo.
Ved årets valg stiller partiet liste i alle fylker, i 86 kommuner og i alle bydelene i Oslo. Det er ikke noe bygdeparti det er snakk om, men et landsdekkende, seriøst parti som har deltatt i lokalpolitikken gjennom mange år.
Det er heller ikke snakk om et parti fra sekkeposten «Andre», der et dusin småpartier deler på mellom én og halvannen prosent oppslutning. Rødt alene er vesentlig større enn disse til sammen.

Min egen erfaring som lokalpolitiker i en kommune der også Rødt var representert, den gang som RV, er at Rødt-politikere er folk som ønsker å bidra til gode løsninger for et felles beste. Sånn sett sto og står Rødt mye nærmere mitt KrF-hjerte enn eksempelvis både Høyre og Frp, men det er ikke saken i denne sammenheng.

Når det gjelder beslutningen om å holde Rødt utenfor NRKs valgomatopplegg og partilederdebatt, fristes man til å sitere en annen ildsjel fra venstresiden: «Om det ikke var vondt tenkt, så var det dumt tenkt, og det er like ille» (Finn Gustavsen i Kings Bay-debatten i Stortinget i august 1963).

Ukloke beslutninger har én god side ved seg: De kan ofte gjøres om. I dette tilfellet er det fullt mulig, og det bør NRK benytte seg av.
For øvrig savner jeg et engasjement fra de andre partiene i denne saken. Det kan vel ikke være slik at alle de partiene som er representert på Stortinget synes det er greit med en slik tilsidesettelse av et parti som Rødt?

Publisert i Klassekampen 6. juni 2015

mandag 1. juni 2015

Lang ferd mot rettferd for de reisende



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


I en kronikk i Vårt Land 1. juni tar Kirkens Sosialtjeneste omsider et omgjør med sin egen historie i forhold til romanifolket, «taterne», som de også kalles, eller «de reisende», som de gjerne har omtalt seg selv som.


Beklagelsen, og bønnen om tilgivelse, kommer 17 år etter at staten, representert ved kommunalministeren i Bondevik I-regjeringen, kom med en tilsvarende beklagelse på vegne av de offentlige myndigheter. Kom statens beklagelse «sent, men godt», kan man vel si at Kirkens Sosialtjeneste kom «sent, men brukbart» med sin beklagelse.

Fortelling
Beklagelsen fra Kirkens Sosialtjeneste – som tidligere het Norsk Misjon blant hjemløse – vakte til live et nesten glemt minne. I årene fra 1997 til 1999 ga forfatteren Britt Karin Larsen ut en roman-triologi om nettopp de reisende. Det ble min oppgave å anmelde disse tre romanene i Vårt Land etter hvert som de kom ut.
Det var fortellinger som engasjerte meg som leser; noe anmeldelsene ganske sikkert bar preg av. Det var fortellinger som var sterkt kritiske til «misjonen», som organisasjonen bare ble kalt blant de reisende selv; denne kritiske holdningen ble nok også gjenspeilet i anmeldelsene.
Effekten var i hvert fall den samme hver gang: Eposter og telefoner hjem til meg, debattinnlegg i Vårt Land som hadde som målsetting å forklare anmelderen hvor feil han tok, og hvor urettferdig denne kritikken var.

«Mente det godt»
De som tok kontakt, var uten unntak personer som hadde vært engasjert eller ansatt i «misjonens» tjeneste. Selvapologien varierte fra det arrogante – at dette hadde ikke anmelderen noe greie på – til det hjelpeløse: Vi mente det jo bare godt.
Barn ble tatt fra foreldre; unge kvinne ble tvangssterilisert; hele familier ble internert i det som må ha framstått som fangeleire: Men man mente det jo bare godt.
Det siste er på sett og vis det verste: Man trodde faktisk at de gjorde gode, Gud velbehagelige gjerninger.

Blankofullmakt
«Misjonen» ble stiftet av presten Jakob Walnum i 1897. Når hans organisasjon kunne få slik makt over en hel folkegruppe, var det fordi både Walnum og hans misjon opererte med norske myndigheters velsignelse, og hadde nærmest blankofullmakter i sin virksomhet. Dette skapte en i praksis rettsløs tilstand for denne folkegruppen, og det er vanskelig å definere den politikken som ble ført som annet enn etnisk rensning.
Verken den offentlige eller kirkelige beklagelse kan gjøre opp for den urett trolig tusenvis av enkeltpersoner blant de reisende har vært utsatt. Men de bekrefter at det å ha ment det godt, ikke er godt nok.
Den erkjennelsen unner jeg de reisende av et oppriktig hjerte.


Publisert i Vårt Land 2. juni 2015