Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
I en kronikk i Vårt Land 1. juni tar Kirkens Sosialtjeneste omsider et omgjør med sin egen historie i forhold til romanifolket, «taterne», som de også kalles, eller «de reisende», som de gjerne har omtalt seg selv som.
Beklagelsen, og bønnen om tilgivelse, kommer 17 år etter at staten, representert ved kommunalministeren i Bondevik I-regjeringen, kom med en tilsvarende beklagelse på vegne av de offentlige myndigheter. Kom statens beklagelse «sent, men godt», kan man vel si at Kirkens Sosialtjeneste kom «sent, men brukbart» med sin beklagelse.
Fortelling
Beklagelsen fra Kirkens Sosialtjeneste – som tidligere het Norsk Misjon blant hjemløse – vakte til live et nesten glemt minne. I årene fra 1997 til 1999 ga forfatteren Britt Karin Larsen ut en roman-triologi om nettopp de reisende. Det ble min oppgave å anmelde disse tre romanene i Vårt Land etter hvert som de kom ut.
Det var fortellinger som engasjerte meg som leser; noe anmeldelsene ganske sikkert bar preg av. Det var fortellinger som var sterkt kritiske til «misjonen», som organisasjonen bare ble kalt blant de reisende selv; denne kritiske holdningen ble nok også gjenspeilet i anmeldelsene.
Effekten var i hvert fall den samme hver gang: Eposter og telefoner hjem til meg, debattinnlegg i Vårt Land som hadde som målsetting å forklare anmelderen hvor feil han tok, og hvor urettferdig denne kritikken var.
«Mente det godt»
De som tok kontakt, var uten unntak personer som hadde vært engasjert eller ansatt i «misjonens» tjeneste. Selvapologien varierte fra det arrogante – at dette hadde ikke anmelderen noe greie på – til det hjelpeløse: Vi mente det jo bare godt.
Barn ble tatt fra foreldre; unge kvinne ble tvangssterilisert; hele familier ble internert i det som må ha framstått som fangeleire: Men man mente det jo bare godt.
Det siste er på sett og vis det verste: Man trodde faktisk at de gjorde gode, Gud velbehagelige gjerninger.
Blankofullmakt
«Misjonen» ble stiftet av presten Jakob Walnum i 1897. Når hans organisasjon kunne få slik makt over en hel folkegruppe, var det fordi både Walnum og hans misjon opererte med norske myndigheters velsignelse, og hadde nærmest blankofullmakter i sin virksomhet. Dette skapte en i praksis rettsløs tilstand for denne folkegruppen, og det er vanskelig å definere den politikken som ble ført som annet enn etnisk rensning.
Verken den offentlige eller kirkelige beklagelse kan gjøre opp for den urett trolig tusenvis av enkeltpersoner blant de reisende har vært utsatt. Men de bekrefter at det å ha ment det godt, ikke er godt nok.
Den erkjennelsen unner jeg de reisende av et oppriktig hjerte.
Publisert i Vårt Land 2. juni 2015
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar