tirsdag 21. juli 2015

KrF bør skifte side



Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem


Vårt Land konkluderer på lederplass 18. juli med en formodning om at statsminister Erna Solberg «føler seg rimelig sikker på at KrF, når det kommer til stykket, vil se seg mest tjent på ikke å skifte side». Hvis denne formodningen stemmer, kan statsministeren komme til å gjøre en stor tabbe.


Det er tydelig for de fleste at statsministeren enten ikke evner eller gidder å ta inn over seg at det er betydelig irritasjon og frustrasjon på grasrota KrF over den politikk hun og hennes regjering fører. Det gjelder på flere områder. Her kan nevnes råkjøret i saken om søndagsåpne butikker, det politiske kløneriet i saken om reservasjonsrett, saken om nasjonalt tiggerforbud (som ble droppet fordi Senterpartiet tok til vettet i den 14. time), utsendelsen av asylbarn som justisministeren så sleivete omtalte som «å tømme lageret» og flere andre saker og episoder, ikke minst representert ved diverse løse kanoner i det andre regjeringspartiet. Når statsministeren sier til Vårt Land at «vi har stått opp for KrF», er det nesten så man blir litt bekymret for hva slags bakkekontakt landets statsminister egentlig har.

Arbeiderpartiet
Jeg oppfatter ikke den felles opptredenen fra partilederne Gahr-Støre og Hareide i Sarons Dal som et avgjørende vendepunkt i den prosessen som bør føre til at KrF «skifter side» med tanke på hvem man bør støtte og hvem man bør samarbeide med i den politiske hverdagen. Men den er et sterkt symptom på at noe er i ferd med å skje, kanskje like mye innad i Arbeiderpartiet som i KrF.
Det er ikke noe nytt i at KrF og Arbeiderpartiet samarbeider i politikken, heller ikke når det gjelder utøvelse av makt og fordeling av posisjoner. Både i kommunestyrer og fylkesting er dette om ikke en vanlig foreteelse, så slett ikke uvanlig heller.
Arbeiderpartiet har nok i mange situasjoner måttet lære seg å samarbeide med andre partier «the hard way».
I mange kommuner har de vært vant til å ha rent flertall, noe som har skapt en forholdsvis usunn og udemokratisk kultur i disse lokalsamfunnene. Eksempelvis fikk uttrykket «dårlig taper» et helt nytt innhold da makten glapp for Arbeiderpartiet i Halden etter valget i 1995.
På nasjonalt plan var det bare i perioden 1945-61 at det var en slik situasjon i Stortinget, men også her tok det nesten 45 år før Arbeiderpartiet innså at veien til makt går gjennom samarbeid. Det førte til dannelsen av den rødgrønne regjeringen i 2005.

Samarbeid
Kjell Magne Bondevik forteller i sine memoarer at han ble oppringt av Jens Stoltenberg etter valget i 2001, der KrF hadde gjort det meget bra og Arbeiderpartiet tilsvarende elendig, og invitert til et samarbeid. Bondeviks svar var av typen «ikke ring meg, jeg ringer deg», og det er aldri blitt avklart hva slags samarbeid Stoltenberg eventuelt så for seg. Tanken om å regjere sammen var antakelig ikke helt modnet hos ham og hans parti på det tidspunktet. Deler av den forutgående valgkampen hadde vært slik at det innad i KrF ble spøkt med at partiets beste stemmesankere het Trond Giske og Karita Bekkemellem. Men for mange i KrF føltes nok veien kortere til et samarbeid med Arbeiderpartiet i 2001 enn den har virket senere. I 2001 var det bare ett år siden det forholdsvis vellykte prosjektet Sentrumsregjeringen var blitt avsluttet, og forholdet til Høyre var ennå nokså anstrengt hos mange KrF-ere.
Jeg er kommet i en alder der man skal være forsiktig med å snakke om hva man «alltid» har ment. Men jeg vedstår meg at jeg i svært mange år har ment at at Arbeiderpartiet må være en vel så naturlig samarbeidspartner for KrF, også i rikspolitikken og i regjering, som Høyre og Fremskrittspartiet.

Smertepunkt
De smertepunktene KrF-ere har i forhold til sider av Arbeiderpartiets politikk, bør være minst like ømme i forhold til de blå-blå partiene. Abortsaken var en slik sak, men den valgte Høyre å droppe allerede før valget i 1981. De som ennå måtte tro at de blå-blå-partiene står for noe annet enn Arbeiderpartiet i debatten om ekteskapet, må ha sovet tungt, ikke bare i timen, men i mange semestre.
Det er med KrF som alle andre politiske partier: Man driver med politisk arbeid fordi man ønsker innflytelse og påvirkning. Da nytter det ikke å gjøre noen symbolsaker til lakmustester som alle former for samarbeid skal prøves på. Det er nok av andre politiske saker der det er viktig å få dempet den kyniske liberalismens makt og innflytelse. I slike saker er Arbeiderpartiet en bedre alliansepartner enn Høyre og Frp.
Det håper jeg at partiet jeg har vært medlem av siden 1988 og som jeg har stemt på i så å si alle valg siden 1973 vil ta konsekvensen av.

Publisert i Vårt Land 22. juli 2015

mandag 13. juli 2015

Mot eller stahet?



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – listekandidat for Arendal KrF


Man vet ikke helt om man skal smile eller bare riste på hodet når ordfører Arne Thomassen nærmest skryter av at hans kommune – Lillesand – er den eneste som «tør» det som 426 andre kommuner har valgt å la være: Å innføre et kommunalt forbud mot tigging (Vårt Land 13. juli).


Det var ellers Arendal som var først ute med et slikt forbud, men i motsetning til Lillesand, innså det politiske flertallet her forholdsvis raskt at et slikt forbud ikke hadde noen annen funksjon enn å være en skamplett på byens omdømme. Den innsikten sitter lenger inne hos flertallet av Lillesands politikere, og hos ordføreren finnes den ikke i det hele tatt.
I stedet sutrer han om at belastningen «for de som har tatt denne kampen har vært veldig, veldig stor. Det har vært krevende leserinnlegg, mye oppstyr på sosiale medier. Mange av oss som har tatt dette standpunktet har opplevd hets utover det normale».
Jeg vet ikke hvilke parameter Lillesands-ordføreren bruker når han påberoper seg «hets utover det normale» i denne saken. Man kan vel fort være enig om at hets mot politikere og enkeltpersoner er en uting uansett hva slags sak det gjelder, men «utover det normale»?
Hvis denne hetsen «utover det normale» kun har bestått i «krevende leserinnlegg» og «mye oppstyr på sosiale medier» kunne han kanskje ta kontakt med andre politikere som har opplevd trusler på liv, helse og familie fordi man har tatt til orde for at også romfolk bør få en forsvarlig og anstendig behandling ved eksempelvis sykdom?
Jeg er rett og slett ikke sikker på at det er noe særlig dekning på det sutrekortet Lillesands ordfører passer på å dra.
Arne Thomassen velger å gjøre tiggerforbundet i Lillesand til et spørsmål om mot.
Og for noen er kanskje stahet og envishet et uttrykk for mot.
Men det er like ofte et uttrykk for – i mangel av et bedre ord: - dumhet.
«Jeg mener man skal hjelpe folk der de er. Og det står jeg for», sier Lillesands ordfører.
De må bare ikke befinne seg i Lillesand.

Publisert i Vårt Land 14. juli 2015