mandag 21. september 2015

Der hjertet banker



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Etter årets valg har samarbeidsmønstrene i kommuner og fylkesting begynt å avtegne seg. Noen steder tegnes helt nye mønster, andre steder blir gamle mønster funnet fram igjen. Verken i Bergen eller Arendal er det nytt at KrF og Arbeiderpartiet finner sammen, om enn etter et annet samarbeid i noen år. Men i Rogaland fylkeskommune er det nytt, og reaksjonen fra «de blå» ble som forventet: Man surmuler og furter.


Det er nok ikke tilfeldig at KrF var det partiet som gikk minst tilbake av de fire partiene som fram til nå har vært Solberg-regjeringens parlamentariske basis. Det er i KrF entusiasmen for Solberg-regjeringen er minst, og partilederens forsikringer om at man har «oppnådd mye» i dette samarbeidet framføres mer og mer halvhjertet for hver gang.
I tillegg kommer det faktum at regjeringen er både svak og upopulær, med en statsminister som ikke evner – eventuelt våger – å sette foten ned «og stå på den» som en annen, svært forhenværende statsminister formulerte det en gang. Alle er klar over at verken Kjell Magne Bondevik eller Jens Stoltenberg ville akseptert at regjeringens nestleder kom med et utspill som det Siv Jensen åpnet valgkampen med.

Skifte side?

Det spekuleres både i media og opinionen om så vel de nye samarbeidskonstellasjonene, som det faktum at det er blitt en mer forståelsesfull tone mellom Ap og KrF betyr at det er duket for at KrF «skifter side» ved stortingsvalget i 2017.
Vi er en del som mener – og har ment en stund – at det bør partiet gjøre.
Et slikt sidebytte kan bare skje etter grundige samtaler mellom partienes ansvarlige organer. Men skal en slik samtale være fruktbar, bør det være en gjensidig forståelse for en del grunnleggende verdier hos den enkelte samtalepartner. Mye godt kan sies om Arbeidspartiets ledere fram til og med Jens Stoltenberg, men når det gjaldt respekten for og forståelsen av kristne grunnverdier, har de alle vært nesten pinlig kunnskapsløse.
Et slikt skifte vil nok avføde en del pliktmessig retorikk fra KrF-ere om de fæle sosialistene, akkurat som man fra Ap-hold vil oppleve den samme øvelsen i forhold til «mørkemenn» og påstått «intoleranse». Men skreller man vekk disse pliktøvelsene, står dette igjen som selve lakmustesten for KrF-ere: Har partiet noe mer å hente på høyresiden enn på venstresiden i de verdipolitiske symbolsakene som mange er så opptatt av? Alle vet at svaret er nei.
I en del saker snakker man nok om nyanser, men nyansene vipper så å si uten unntak ned i den venstre vektskåla.
Pragmatisme er et nyttig verktøy i politisk arbeid. Men viljen til pragmatisme må gå begge veier. Det er ikke bare i KrF at mange fort har grepet til de aller mest svulstige formuleringene når verdirelaterte saker har kommet på dagsorden. Det er heller ikke KrF-ere som har utstedt de sterkeste attestene for påstått intoleranse når uenighet kom til overflaten. At «lukten av kristenmannsblod» fremdeles skremmer, viste den nokså tøvete debatten om «kristen-Jonas» som gikk en stund.

«Der hjertet banker»
Reiulf Steen kalte en av sine bøker «Der hjertet banker». Med den tittelen mente at politikken må ligge på venstre side, for det er der hjertet, etter manges oppfatning, ligger.
Dette stemmer imidlertid ikke helt. Det menneskelige hjertet ligger snarere midt i brystet, men litt mer mot venstre side av det, enn mot høyre. Vil man bruke et litt poetisk bilde for hva det er verd, er det mye god ideologisk refleksjon å hente her.
Den tiden er forbi da norsk politikk kunne deles inn i to klare, ideologisk baserte blokker; en «borgerlig» og en «sosialistisk». Ingen av disse begrepene gir noen mening i dagens politiske virkelighet. Det er også et argument for at partier som KrF og Arbeiderpartiet bør sette seg ned og finne ut hva de har av felles tanker og visjoner for samfunnet.

Fornuft
Politisk samarbeid vil alltid være en form for fornuftsekteskap.
Det høres i utgangspunktet stusselig ut, men det er mye empiri på at også fornuftsekteskap både har generert varme og vist seg fruktbare. Men selv i forkant av et fornuftsekteskap bør det være en prosess, om ikke akkurat flørt, før man endrer sin facebookstatus.
Uansett bør KrF være der hjertet banker: I sentrum; litt til venstre.

Publisert i Agderposten 22. september 2015

fredag 18. september 2015

Partiet De Kristne og velgerne



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter og KrF-medlem


Så har Partiet De Kristne (PDK) nok en gang møtt opp til den eksamen som et valg er, og nok en gang har de strøket med glans. På selve valgdagen gikk partilederen ut og erklærte at han regnet med 20 kommunestyrerepresentanter og tre-fire fylkestingsrepresentanter. Sluttresultatet ble tre kommunestyrerepresentanter. Stemmetallet har dalt til nesten en tredel i forhold til valget i 2013, og oppslutningen er halvert, fra 0,6 til 0,3 prosent.


All logikk skulle tilsi at et parti av denne typen burde gjort det bedre ved lokalvalg enn ved stortingsvalg. Terskelen for å få valgt inn kommunestyrerepresentanter er vesentlig lavere enn for å få valgt inn stortingsrepresentanter. Når partiet foran valget i 2013 fablet både om en stor stortingsgruppe og regjeringsdeltakelse, forsto alle andre at dette ikke ville skje. For selvsagt var PDK lysår unna representasjon i samtlige fylker.
Men med sine drøyt 17 tusen stemmer ble de «størst av de minste» - og fant en slags trøst i det.
De trøstet seg også med at det ikke før hadde skjedd at et nytt parti hadde gjort det så bra ved det første stortingvalget de stilte i. Det er selvsagt bare tull. Praktisk talt samtlige politiske partier som er eller har vært representert på Stortinget har gjort det bedre ved det første stortingsvalget de stilte i. Selv Nasjonal Samling gjorde det bedre i 1933, selv om også de, med sine 2,2 prosent, ikke var i øyekontakt med et eneste mandat noe sted.

Styrke
Men ved årets valg skulle PDK vise sin styrke, ble vi fortalt. På sett og vis er det vel det vi nå har fått se. PDK har to ganger vist sin politiske styrke. I 2013 var den på litt over en halv prosent; i 2015 litt over en kvart prosent. Dette er velgernes dom; den kan verken påklages eller ankes.
Men på besynderlig vis virker det som dette ikke trenger inn hos de tillitsvalgte i PDK. De er fornøyd, de! De har jo «vokst», fra å ha hatt kun to kommunestyrerepresentanter i Bømlo (og hvor de mistet det ene ved årets valg), har de nå tre – én i Bømlo, én i Karmøy og én i Vennesla.

Forklaringer
De av partiets egne som har kommentert valget, skylder dels på «en rød bølge» ved årets valg, dels på debatten rundt en nokså obskur bokutgivelse som noen av partiets toppkandidater ga sin støtte til. Sannheten er imidlertid at PDK ikke har noen politikk som er relevant i et kommune- og fylkestingsvalg. De har noen flaggsaker som det kan være viktig nok å snakke om, men PDK gjør dette på en måte som gjør at de snarere blir en belastning for disse sakene enn pådrivere i en god samtale.
Det styrker heller ikke troverdigheten til partiet at de fleste kandidatene som har noen politisk erfaring, er folk som dels har vært innom flere partier tidligere, dels har kommet på kant med sitt tidligere parti, eller rett og slett ikke nådd opp der. Noen av kandidatene har vært innom både KrF, Frp og Demokratene.

«Skadeverk»
Den typen virksomhet grupper av typen PDK driver ble av tidligere KrF-leder Dagfinn Høybråten karakterisert som «skadeverk». Ved årets valg har man i hvert fall sett ett eksempel på hvor treffende en slik beskrivelse er: Hadde bare hver tiende av de om lag 400 stemmene som PDK fikk i Oslo gått til KrF, ville partiet også berget andremandatet i bystyret. Det er denne effekten av sin virksomhet som talspersonene for PDK verken evner eller ønsker å ta inn over seg.
Velgerne har sagt sitt om Partiet De Kristne.
Konklusjonen og konsekvensen får partiet finne ut av selv.

Publisert i Sarpsborg Arbeiderblad 18. september 2015