Partiet De Kristne og velgerne

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter og KrF-medlem

Så har Partiet De Kristne (PDK) nok en gang møtt opp til den eksamen som et valg er, og nok en gang har de strøket med glans. På selve valgdagen gikk partilederen ut og erklærte at han regnet med 20 kommunestyrerepresentanter og tre-fire fylkestingsrepresentanter. Sluttresultatet ble tre kommunestyrerepresentanter. Stemmetallet har dalt til nesten en tredel i forhold til valget i 2013, og oppslutningen er halvert, fra 0,6 til 0,3 prosent.

All logikk skulle tilsi at et parti av denne typen burde gjort det bedre ved lokalvalg enn ved stortingsvalg. Terskelen for å få valgt inn kommunestyrerepresentanter er vesentlig lavere enn for å få valgt inn stortingsrepresentanter. Når partiet foran valget i 2013 fablet både om en stor stortingsgruppe og regjeringsdeltakelse, forsto alle andre at dette ikke ville skje. For selvsagt var PDK lysår unna representasjon i samtlige fylker.
Men med sine drøyt 17 tusen stemmer ble de «størst av de minste» - og fant en slags trøst i det.
De trøstet seg også med at det ikke før hadde skjedd at et nytt parti hadde gjort det så bra ved det første stortingvalget de stilte i. Det er selvsagt bare tull. Praktisk talt samtlige politiske partier som er eller har vært representert på Stortinget har gjort det bedre ved det første stortingsvalget de stilte i. Selv Nasjonal Samling gjorde det bedre i 1933, selv om også de, med sine 2,2 prosent, ikke var i øyekontakt med et eneste mandat noe sted.

Styrke
Men ved årets valg skulle PDK vise sin styrke, ble vi fortalt. På sett og vis er det vel det vi nå har fått se. PDK har to ganger vist sin politiske styrke. I 2013 var den på litt over en halv prosent; i 2015 litt over en kvart prosent. Dette er velgernes dom; den kan verken påklages eller ankes.
Men på besynderlig vis virker det som dette ikke trenger inn hos de tillitsvalgte i PDK. De er fornøyd, de! De har jo «vokst», fra å ha hatt kun to kommunestyrerepresentanter i Bømlo (og hvor de mistet det ene ved årets valg), har de nå tre – én i Bømlo, én i Karmøy og én i Vennesla.

Forklaringer
De av partiets egne som har kommentert valget, skylder dels på «en rød bølge» ved årets valg, dels på debatten rundt en nokså obskur bokutgivelse som noen av partiets toppkandidater ga sin støtte til. Sannheten er imidlertid at PDK ikke har noen politikk som er relevant i et kommune- og fylkestingsvalg. De har noen flaggsaker som det kan være viktig nok å snakke om, men PDK gjør dette på en måte som gjør at de snarere blir en belastning for disse sakene enn pådrivere i en god samtale.
Det styrker heller ikke troverdigheten til partiet at de fleste kandidatene som har noen politisk erfaring, er folk som dels har vært innom flere partier tidligere, dels har kommet på kant med sitt tidligere parti, eller rett og slett ikke nådd opp der. Noen av kandidatene har vært innom både KrF, Frp og Demokratene.

«Skadeverk»
Den typen virksomhet grupper av typen PDK driver ble av tidligere KrF-leder Dagfinn Høybråten karakterisert som «skadeverk». Ved årets valg har man i hvert fall sett ett eksempel på hvor treffende en slik beskrivelse er: Hadde bare hver tiende av de om lag 400 stemmene som PDK fikk i Oslo gått til KrF, ville partiet også berget andremandatet i bystyret. Det er denne effekten av sin virksomhet som talspersonene for PDK verken evner eller ønsker å ta inn over seg.
Velgerne har sagt sitt om Partiet De Kristne.
Konklusjonen og konsekvensen får partiet finne ut av selv.

Publisert i Sarpsborg Arbeiderblad 18. september 2015