tirsdag 13. oktober 2015

Nye partier - vinn eller forsvinn



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Det politiske liv i så vel Norge som Norden preges av en forholdsvis variert partiflora med mange aktører. Dette i motsetning til land som USA og England, der man bare har noen ganske få. I USA er det i realiteten bare snakk om to partier, i England til nød tre.


En variert partiflora til tross, dukker det stadig opp nye partier, både til riksvalg og lokalvalg. Iblant hender det også at det opprinnelig var en bygdeliste eller et regionalt parti, får rikspolitiske ambisjoner.
Det vi i dag kjenner som «Kystpartiet» oppsto som en lokal liste i ett fylke, og hadde – paradoksalt nok – større suksess både oppslutningsmessig og politisk, enn etter at det tok mål av seg å bli et landsdekkende parti. Den gang hadde partiet i hvert fall én stortingsrepresentant.
Men det store flertallet av slike nye partidannelser oppnår aldri verken representasjon eller oppslutning. Større politisk mangfold enn det man finner i de halvannen til to prosent som utgjør gruppen «Andre» etter et stortingsvalg, er det vanskelig å se for seg. Ved stortingsvalget i 2013 hadde velgerne i alt 21 partier å velge mellom, medregnet en egen liste for sykehus til Alta og en mot oljeboring i Lofoten.

Pluss/minus 50 år
I et historisk perspektiv på pluss/minus 50 år, er det to slike «nye» partidannelser som har gjort suksess og blitt politiske maktfaktorer. De befinner seg interessant nok i hver sin ende av den politiske høyre/venstre-aksen man gjerne opererer med i norsk politikk.
Partiene er Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti (heretter Frp og SV), partier som oppsto – om enn under andre navn - i henholdsvis 1973 og 1961. Begge partiene ble representert på Stortinget første gang de stilte, Frp med fire og SV med to. Oppslutningen ved debuten var henholdsvis fire prosent og to og en halv prosent.
Både i 1993 og 2013 dukket det opp politiske nykommere med ambisjoner om å gjeninnføre de kristne verdiene i norsk politikk. Begge stilte lister over hele landet, og begge hadde svært høye ambisjoner både med tanke på representasjon, innflytelse og regjeringsdeltakelse.
For begges vedkommende hendte det med total flopp, med en oppslutning i noen få promille.
Foran kommune- og fylkestingsvalget i 2015 slo de to partiene seg sammen, uten at det hjalp nevneverdig. Snarere kan man snakke om en negativ synergieffekt: Oppslutningen om Partiet De Kristne ble halvert, sammenliknet med stortingsvalget i 2013, og sank fra litt over en halv prosent til litt over en kvart prosent i 2015.

Unntak
Dette bekrefter det som ser ut å være en slags naturlov i politikken: Dersom et nytt parti ikke klarer å komme inn på Stortinget første gang det stiller, kommer det heller aldri dit.
Partiene Rødt og Miljøpartiet De Grønne er unntak fra denne regelen.
MDG har deltatt ved hvert eneste stortingsvalg siden 1989, og klarte i 2013 å få valgt inn én representant, mens forløperen til Rødt, Rød Valgallianse, deltok ved alle stortingsvalg fra 1973 til 2005, og fikk valgt inn én representant i 1993. Han røk ut igjen i 1997. I 2007 ble RV en del av Rødt.
Disse to eksemplene er imidlertid ikke nok til å endre det som er hovedbildet: For nye partier er det «vinn eller forsvinn» som gjelder.

Publisert i Dagen 13. oktober 2015