onsdag 18. november 2015

Frykten for frykt


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


«La meg begynne med å understreke min faste overbevisning om at det eneste vi har å frykte, er frykten selv – den ordløse, ufornuftige, ubegrunnede redsel som lammer alle forsøk på framgang.»


Slik åpnet Franklin D. Roosevelt sin tiltredelsestale da han avla eden som USAs 32. president lørdag 4. mars 1933. Trolig var han inspirert av den engelske filosofen Francis Bacon, som i 1623 skrev i et av sine essays: «Nothing is terrible except fear itself».
Både Bacon og Roosevelt sine ord virker betimelige i det hysteriske klima som er i ferd med å utvikle seg i Norge etter terrordåden i Paris. Nå ropes det på generell bevæpning av politiet; det skal skape slik «trygghet», argumenteres det med.
Etter et år med generell bevæpning kan det ikke vises til ett eneste eksempel der bevæpningen har avverget så mye som et lommetyveri. Fasit er i stedet en serie vådeskudd og et tilfelle der politiet skjøt en kvinne, enten det var fordi hun truet et barn eller truet politifolkene. Man blir visst ikke enig med seg selv om hva som faktisk skjedde, men det ser ut til at man vil gå for at det var barnet som var truet. Det gjør kamelen litt mindre mothårs.
Er det slik vi skal bli tryggere framover?
Det er heller ingen empiri på at generell bevæpning har avverget terrorhandlinger andre steder, eksempelvis i Paris.
Men hysteriet slutter ikke der: Stortingsrepresentant Jan Arild Ellingsen, Frp-er i justiskomiteen av alle ting, tar nå til orde for integrering av «risikopersoner».
Han ser med andre ord for seg et norsk Guantanamo, der folk har sittet innesperret i snart 15 år uten lov og dom, nettopp fordi USA hadde glemt Roosevelts kloke ord om ikke å frykte frykten.
Hvordan skal man definere «risikopersoner»?
PST har i sin foreløpig siste trusselvurdering pekt på at den største faren for terror i Norge kommer fra det ekstreme høyre.
Ikke engang Ellingsen kan ha glemt at den eneste terrorhandlingen på norsk jord var en etnisk norsk nordmann som sto for – ville jeg være ufin, kunne jeg jo minne Ellingsen om hvilket parti den samme nordmannen hadde vært medlem av tidligere.
De fleste av oss har nok en anelse om hvordan Ellingsen og hans meningsfeller vil definere «risikopersoner» - er det noe som ikke skaper trygghet, er det nettopp den ville vilkårlighet som dette vil åpne for.
En vilkårlighet som forankres i at man lar seg styre av en frykt for frykten.

Publisert i Vårt Land 19. november 2015

lørdag 14. november 2015

Å holde velgerne for narr



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Tidligere KrF-politiker i Askim



Partiet De Kristne har fått sin første bystyrerepresentant i Sarpsborg.
Det skjedde på den samme måte som ved de fleste anledningene der dette partiet har fått representasjon: Ved at en politiker holder sine velgere for narr.
I dette tilfellet dreier det seg om Kai Roger Hagen, som bare for noen uker siden ble valgt inn som representant for Frp. Så melder han seg ut av Frp og etter en kledelig tenkepause går han inn i PDK.
Lokallagsleder Leif Brenne er selvsagt begeistret. Takket være Hagens løftebrudd til alle som har vist ham tillit ved så vel nominasjonsprosess som valg, har PDK nå oppnådd det de ikke klarte selv: Å bli representert i bystyret.
Brenne blir rent lyrisk når han uttaler seg til Sarpsborg Arbeiderblad: Dette er et «kjempeløft». Partiet – den ene representanten som opprinnelig ble valgt på en annen liste! – skal selvsagt legge fram et alternativt budsjett i kommunen, kan man lese. Partiets hybris er det ikke noe å si på.
Det er fullt lovlig for en folkevalgt politiker – uansett nivå – å melde overgang til andre partier i en periode. I kommunepolitikken skjer det i praktisk talt hver eneste periode. Men de fleste drøyer med den slags dramatiske overganger til litt ut i perioden. Hagen starter like godt perioden med dette.
At en politiker bryter med sitt parti kan iblant forstås, kanskje tilmed forsvares. Men det endrer ikke på det faktum at representanten Hagen er valgt på Frp sitt program, og ikke PDK sitt. Velgerne i Sarpsborg har sagt sitt om PDKs program: Takk, men nei takk!
Kai Roger Hagen er muligens den type politiker som trives best alene. Da behøver han ikke forholde seg til gruppemøter og vedtak og den slags kjedelige ting. Men han vil ikke bety noe som helst i Sarpsborg-politikken, muligens med unntak av litt underholdning. Han kan ta ordet i hver eneste sak, fremme forslag i hvert eneste møte, men hans innflytelse vil være null.
Og den dagen han melder forfall til et møte eller forlater Sarpsborg, er det en representant fra Frp sin liste som vil møte i hans sted. Så sårbart er «kjempeløftet» til Leif Brenne og hans parti.
Også i forrige periode påberopte PDK i Sarpsborg seg at de hadde «politisk innflytelse».
Denne «fikk» de fordi noen vararepresentanter til bystyre og diverse utvalg den gang meldte overgang fra KrF til PDK.
Det kan virke som om vi har med et mønster å gjøre her: Skal PDK få representasjon, er de avhengig av politikere som holder velgerne sine for narr.

Publisert i Sarpsborg Arbeiderblad 14. november 2015