Frykten for frykt

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«La meg begynne med å understreke min faste overbevisning om at det eneste vi har å frykte, er frykten selv – den ordløse, ufornuftige, ubegrunnede redsel som lammer alle forsøk på framgang.»

Slik åpnet Franklin D. Roosevelt sin tiltredelsestale da han avla eden som USAs 32. president lørdag 4. mars 1933. Trolig var han inspirert av den engelske filosofen Francis Bacon, som i 1623 skrev i et av sine essays: «Nothing is terrible except fear itself».
Både Bacon og Roosevelt sine ord virker betimelige i det hysteriske klima som er i ferd med å utvikle seg i Norge etter terrordåden i Paris. Nå ropes det på generell bevæpning av politiet; det skal skape slik «trygghet», argumenteres det med.
Etter et år med generell bevæpning kan det ikke vises til ett eneste eksempel der bevæpningen har avverget så mye som et lommetyveri. Fasit er i stedet en serie vådeskudd og et tilfelle der politiet skjøt en kvinne, enten det var fordi hun truet et barn eller truet politifolkene. Man blir visst ikke enig med seg selv om hva som faktisk skjedde, men det ser ut til at man vil gå for at det var barnet som var truet. Det gjør kamelen litt mindre mothårs.
Er det slik vi skal bli tryggere framover?
Det er heller ingen empiri på at generell bevæpning har avverget terrorhandlinger andre steder, eksempelvis i Paris.
Men hysteriet slutter ikke der: Stortingsrepresentant Jan Arild Ellingsen, Frp-er i justiskomiteen av alle ting, tar nå til orde for integrering av «risikopersoner».
Han ser med andre ord for seg et norsk Guantanamo, der folk har sittet innesperret i snart 15 år uten lov og dom, nettopp fordi USA hadde glemt Roosevelts kloke ord om ikke å frykte frykten.
Hvordan skal man definere «risikopersoner»?
PST har i sin foreløpig siste trusselvurdering pekt på at den største faren for terror i Norge kommer fra det ekstreme høyre.
Ikke engang Ellingsen kan ha glemt at den eneste terrorhandlingen på norsk jord var en etnisk norsk nordmann som sto for – ville jeg være ufin, kunne jeg jo minne Ellingsen om hvilket parti den samme nordmannen hadde vært medlem av tidligere.
De fleste av oss har nok en anelse om hvordan Ellingsen og hans meningsfeller vil definere «risikopersoner» - er det noe som ikke skaper trygghet, er det nettopp den ville vilkårlighet som dette vil åpne for.
En vilkårlighet som forankres i at man lar seg styre av en frykt for frykten.

Publisert i Vårt Land 19. november 2015