tirsdag 27. desember 2016

Når ordene fanger




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



Landets nye justisminister er i ferd med å bli innhentet av sine egne ord og sin egen retorikk gjennom mange år. Det liker han lite, men i stedet for å gå inn i den utfordringen dette representerer, velger han en strategi der han nærmest forlanger å få starte med blanke ark, og bli målt på den jobben han gjør som statsråd.



Det er et rimelig krav for en som har sittet som statsråd en stund, i hvert fall minst en uke, men det blir et nokså absurd krav fra en som foreløpig ikke har gjort annet enn å ta imot nøkkelen fra sin forgjenger, og som ikke har satt seg inn i hva som er hans ansvarsområde; noe som ble avslørt på pinlig vis i Politisk kvarter i NRK dagen etter tiltredelsen.
Per Willy Amundsen har som stortingsrepresentant profilert seg sterkt og grovt på to politiske saksfelt: Innvandring og klima.
Begge er deler av den portefølje som ligger i justisdepartementet. Han har tatt til orde for «et nytt korstog» og han har fornektet blankt at klimaendringene er menneskeskapte.
Konfrontert med disse uttalelsene, kunne Per Willy Amundsen enten tatt avstand fra dem – det er lov for en politiker å bli klokere med årene – eller beklaget dem.
Han kunne også erkjent at de var unødvendig polariserende.
I stedet vil han ha allmennheten til å glemme at de noen gang ble framført.
Men slik fungerer ikke den politiske virkeligheten, og slik fungerer ikke verden for øvrig.
Enn så lenge ser det ut til at den nye justisministeren klamrer seg til et manus som en kommunikasjonsrådgiver har skrevet for ham, og gjentar dette som et slags mantra.
Han er ikke den første statsråden som prøver seg med det; det går like galt for dem alle.
Det er ikke troverdig i utgangspunktet, og blir bare verre jo oftere det gjentas.
Statsministeren sier hun har hatt samtaler med de nye statsrådene, og innprentet dem hva de er forpliktet på framover.
Det var nok særlig den nye justisministeren som hadde behov for slike presisereringer.
Den nye olje- og energiministeren har vært en dyktig ordfører på Vestlandet i mange år, og den nye Europa-ministeren er det nærmeste man kommer et blankt ark i noen regjering.
Ingen av dem har det samme behovet for å forsøke å få feid under teppet uttalelser som, hvis så skjer, alltid vil ligge som en stor og hard klump under det samme teppet.

Publisert i Dagen onsdag 27. desember 2016

fredag 9. desember 2016

«Kristenfolket» - hvem er det?



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



«Motstanden mot Arbeiderpartiet er stor i kristenfolket» slår Bjarte Ystebø tilsynelatende fast i sin avis 2. desember. For å kunne forholde seg til en slik påstand, hadde det vært nyttig med en presisering: Hvem og hva er dette «kristenfolket» som Ystebø tilsynelatende taler på vegne av, og gjør det såpass bastant?


Er det den såkalte «grasrotorganisasjonen» som Ystebø tok initiativ til i sin tid, og framstår for leder for?
Da har han sikkert rett.
Men har denne «grasrotorganisasjonen» i det hele tatt en medlemsmasse?
Eller mener han med «kristenfolket» det de fleste av oss vil mene: Hele bredden av kristne mennesker her i landet, fra alle de ulike kirkesamfunn og organisasjoner som finnes? I så fall tar han feil.

Ulikheter
«Kristenfolket», i den eneste fornuftige og redelige definisjon av begrepet, rommer ikke bare alle de ulike måtene man kan tenke og tro om hva kristendom er med utgangspunkt i Jesu lidelse, død og oppstandelse, men også de ulike måtene å tenke om samfunnet på, fra ytterste høyre til ytterste venstre.
Skal man legge en rent statistisk tolkning til grunn, er nok Arbeiderpartiet det politiske partiet i Norge med flest «personlig kristne» medlemmer.
Jeg er ikke en av dem, men jeg kjenner en god del av dem.
De er gode «brødre og søstre», alle sammen.

Tidsspenn
Når Ystebø i den samme forbindelse skriver om at Arbeiderpartiet har ført «40 års kamp mot kristendommen», kunne det være interessant å vite når disse 40 årene begynte og når de eventuelt sluttet.
Går vi 40 år tilbake i tid fra dags dato, skriver vi 1976.
Skjedde det noe spesielt med Arbeiderpartiets holdning til kristendommen det året?
Det gikk i så fall meg forbi; jeg var den gang 23 år, småbarnsfar og frelsesoffiser.
Men jeg leste jo aviser og jeg hørte på radio, og jeg var tilmed mer interessert i politikk enn mange andre i min omgangskrets.
Ystebø ville oppdaget en langt større aggresjon mot kirke og kristendom dersom han for eksempel tredoblet det historiske spennet sitt.
Det var blant annet for å bygge bro over dette at indremisjonspredikanten Hans Lindal i 1939 tok initiativet til å starte Norges Kristne Arbeideres Forbund.

PDK
Ellers er jo Ystebø en av redaktørene i det organet som mer enn noe annet har klart å holde liv i en febril fantasi om at Partiet De Kristne er noe som er liv laga, eller at de representerer en politisk kraft.
De 17 tusen stemmene partiet fikk i 2013 omtales som «oppsiktsvekkende bra».
Nåvel; det betyr en oppslutning på grovt regnet en halv prosent, spredd svært tynt over hele landet. Nå vil jo PDK dessuten få konkurranse i Rogaland, i og med at noen utbrytere fra partiet, anført av en av Ystebøs medarbeidere i avisa, vil stille liste her.
Ystebø retter sitt skyts mot partiledelsen i KrF.
Han bør kanskje også rette en oppfordring til kristenfolket – uansett hvordan han definerer denne gruppen – om å slutte opp om det eneste partiet som har noen realistisk mulighet for å tale de kristne verdienes sak på Stortinget.
Det er det partiet som – så vidt jeg vet – både Bjarte Ystebø og jeg er medlem i.

Publisert i «Norge Idag» 9. desember 2016 - bildet er lastet ned fra «Kristenfolket» sin hjemmeside

torsdag 24. november 2016

Sperregrensen - opp eller ned?




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Norge har siden 1989 hatt en ordning med en sperregrense ved stortingsvalg. Hensikten med sperregrensen er at den skal hindre såkalt «små» partier i å få for stor innflytelse.


Flere land har slike ordninger, selv om grensen varierer fra land til land.
I Danmark er den på to prosent, i Tyskland fem og i Norge på fire.
Her til lands fungerer ordningen slik at et parti som får en oppslutning som er under sperregrensen kommer ikke i betraktning ved fordelingen av de såkalte utjevningsmandatene i Stortinget, men kan få distriktsmandater likevel.
De som tror at en oppslutning under sperregrensen fører til at et parti automatisk ryker fullstendig ut av Stortinget har derfor misforstått hvordan ordningen fungerer.

Utslag
Grensen på fire prosent kan gi nokså urimelige og tilfeldige utslag.
Ved valget i 2009 fikk partiet Venstre en oppslutning på 3,9 prosent.
Dette ga to distriktsmandat, men ingen utjevningsmandater.
Ved valget i 2013 fikk SV 4,0 prosents oppslutning, noe som i alt ga sju representanter – fem av disse er utjevningsmandater.

Irritasjon
Sperregrensen er et tema som ofte dukker opp både i avisinnlegg og i nettkommentarer i avisene.
Meningene er gjerne svært sterke, og ofte preget av liten og ingen kunnskap om hvordan ordningen fungerer.
At det finnes en del partier med en oppslutning mellom 4-5 og 8-10 prosents oppslutning har lenge vært en sterk irritasjonsfaktor for de såkalt «større» partiene.

Grunnlovsforankret
Både fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har det vært fremmet forslag i Stortinget om å heve denne grensen. Siden sperregrensen er definert i Grunnlovens paragraf 59, om valgordningen, er det ikke gjort i en håndvending å endre denne. Forslagene er da også blitt avvist av flertallet i Stortinget hver gang.
Når det i diverse debattinnlegg tas til orde for at grensen bør heves allerede før valget til neste år, viser dette bare at det er mye å gjøre på folkeopplysningens område.

Ti prosent?
Noen av de mest hissige talspersonene for dette mener dertil at sperregrensen bør være på ti prosent.
En slik sperregrense er det bare Tyrkia som opererer med – nok sagt om et slikt forslag.
Skulle et slikt forslag tas på alvor, og skulle sperregrensen fungere slik disse åpenbart tror den gjør, kunne man komme i en situasjon der både 30 og 40 prosent av velgerne var uten representasjon i Stortinget.
Hva man ellers mener om et slikt scenario: Demokratisk er det jo ikke.
Det er særlig fra velgere som identifiserer seg med høyresiden slike forslag har dukket opp i den senere tid.
Motivet for dem er lett å gjennomskue: De kommer fra folk som irriterer seg over at «småpartiene» KrF og Venstre ikke bare spreller når regjeringspartiene sier «sprell», men insisterer på å ha innflytelse på politikken, slik man faktisk har en avtale om.

Mindretallsregjering
Det er ikke noen ny situasjon i Norge at man har mindretallsregjeringer som er avhengig av «små» partier som sitter i vippeposisjon. Det har faktisk vært det vanlige her i landet siden 1961. Med unntak av perioden 1965-69, årene 1983-86 og periodene fra 2005 til 2013 har samtlige regjeringer vært mindretallsregjeringer.
To ganger har man opplevd at «små» partier med bare to representanter var tunga på vektskålen som gjorde at regjeringen måtte gå av.
Det skjedde i 1963, da SFs tomannsgruppe stemte ned Einar Gerhardsens tredje regjering i Kings Bay-saken, og det skjedde i 1986, da Frp, stikk i strid med hva de hadde lovet velgerne, felte Kåre Willochs regjering på en avgiftssak.

Akseptert
Dette har vært en akseptert del av det parlamentariske systemet i Norge i mer enn 50 år, og samtlige mindretallsregjeringer fram til denne har klart å manøvrere greit i forhold det eller de partiene man har vært avhengig av for å få flertall for sin politikk.
Hvis dette er vanskeligere nå enn det har vært før, er det grunn til å tro at det ikke er småpartiene som er problemet, men regjeringspartienes evne og vilje til å ta disse på alvor.
Når det gjelder sperregrensen, er vel det å si at hvis den skal endres, bør det skje ved at grensen justeres nedover, ikke oppover.
En grense på to prosent, som i Danmark, kan virke fornuftig.

Publisert i Agderposten 24. november 2016

torsdag 17. november 2016

KrF og ny regjering




Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF

Mange var spent på hva landsstyret i Kristelig Folkeparti ville lande på under sitt møte i november når det gjaldt regjeringsspørsmålet.



Svaret som kom kan nok minne om den «my answer answerless»-strategien som dronning Elizabeth I valgte i en vanskelig sak, men en del konklusjoner ligger der.
Det viktigste og klareste signalet er at KrF ønsker at landet skal få en ny regjering etter valget i 2017.
Denne konklusjonen er det ikke prutningsmonn på.
Skal KrF bidra til en slik regjering, kan Fremskrittspartiet ikke være en del av det.
Her er det heller ikke noe å gå på; ikke en gang det celiuske «et sted mellom absolutt intet og nesten noe» fra komedien «Det lykkelige valg».

Bondevik 2-modellen
Landsstyret ønsker primært en regjering av Høyre, KrF og Venstre, etter modell av Bondevik II. Denne regjeringen satt hele perioden 2001-05 og var den første mindretallsregjeringen i norsk historie som satt en hel stortingsperiode, og som egentlig aldri var truet, verken av mistillit eller andre kriser.
En viktig årsak til dette var at regjeringen, og dens leder, hadde en fleksibilitet og respekt for den politiske kjøttvekta som dagens mindretallsregjering mangler.
Det ser vi blant annet i de budsjettforhandlingene som i skrivende stund (tirsdag ettermiddag 15. november) ser ut til å ha stø kurs mot en regjeringskrise.
De aller fleste – jeg tror det også gjelder i KrFs landsstyre – ser at en ny regjering etter modell av Bondevik II er urealistisk. En slik regjering vil uansett ikke ha noe flertall i Stortinget, og det er liten grunn til å tro at den vrakede part, Fremskrittspartiet, vil opptre som noen konstruktiv opposisjon. De vil ha mange ydmykelser å hevne og mange kameler å gulpe opp.

A/Sp/KrF
Det som derimot kan få flertall i Stortinget, er en regjering av Arbeiderpartiet, KrF og Senterpartiet.
I sin argumentasjon for en H/V/KrF-regjering drar landsstyret fram sentrumskortet.
Noen av oss vil mene at dersom Høyre skal defineres som en del av det politiske sentrum, må også Arbeiderpartiet kunne defineres slik.
De «verdiargumentene» som en del KrF-ere har brukt mot et samarbeid med Arbeiderpartiet, er gått ut på dato for lengst. KrF har ikke noe mer å hente i slike saker hos Høyre og Frp enn de vil ha hos Arbeiderpartiet og Senterpartiet.
Det tredje alternativet for KrF vil være en rolle som uavhengig opposisjonsparti der man kan samarbeide med en mindretallsregjering fra sak til sak.
Den rollen har KrF hatt før, og har fått mye gjennomslag på den måten.
Ikke minst har dette vist seg med mindretallsregjeringer fra Arbeiderpartiet.

Publisert i Agderposten 18. november 2016

onsdag 2. november 2016

Evangeliesenterets beste venn




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Evangeliesenteret (heretter ES) er foreløpig ikke inne med noen øremerkede bevilgninger i regjeringens forslag til statsbudsjett. Selv ønsker ES en slik øremerket pott, og får støtte av KrFs helsepolitiske talsperson i dette. Hun ønsker å arbeide for at dette skal komme på plass, kan man lese i ukeavisa Norge I dag.





Denne forsikringen går inn i en lang tradisjon der det nærmest år om annet er blitt dokumentert at KrF er Evangeliesenterets beste venn i norsk politikk. Man kan gjerne ta enda sterkere i: KrF er Evangeliesenterets eneste sann venn i norsk politikk.
At ES gjennom mange år har fått betydelige beløp over statsbudsjettet er et resultat av at KrF, enten det har vært i posisjon eller opposisjon, har holdt et sterkt trykk på nettopp dette.
Politikere fra andre partier, og særlig Frp, stiller gjerne opp på ES sine stevner og høster applaus for rause, men uforpliktende erklæringer. Men når det kommer til handling legger altså partiets leder, og landets finansminister, fram et budsjettforslag der ES ikke er nevnt med et ord.

Siden 1988
Det var KrFs daværende sosialpolitiske talsmann, Odd Holøs fra Østfold, som først talte Evangeliesenterets sak i stortings- og budsjettsammenheng. I første omgang fikk han på plass en merknad i sosialdepartementets budsjett for 1988 om at dette var et viktig arbeid, og året etter var også den første bevilgningen på plass.
Etter påtrykk fra KrF ble det da bevilget to millioner kroner. Det skjedde mot stemmene til Sp og SV.
Etter valget i 1989 ble Odd Holøs avløst av en annen «Odd Fellow» på Østfold-benken, nemlig Odd Holten. Han hadde da hatt et langt yrkesliv i rusomsorgen gjennom ulike stillinger i Blå Kors.
På Stortinget fikk han ansvaret som finanspolitisk talsperson, og fra denne posisjonen talte han både rusomsorgens sak generelt og Evangeliesenterets sak spesielt. Og bevilgningene økte, år for år.
Det er ingen tvil om at Odd Holten ble «isbryteren» med tanke på å sikre Evangeliesenteret «fast plass» på statsbudsjettet.

«Fra merknad til millioner»
En av de som var leder i finanskomiteen i disse årene, var avholdsmannen Karl Eirik Schjøtt-Pedersen fra Arbeiderpartiet, og ikke minst var det et samarbeid mellom KrF og Arbeiderpartiet som gjorde at statsstøtten økte jevnt og trutt. På det meste fikk Evangeliesenteret mer enn 30 millioner i statsstøtte.
I boka om Østfold KrFs historie er denne utviklingen beskrevet som «Fra merknad til millioner».
Det er ingen tvil om at KrF, gjennom sin aktive rolle i tallrike budsjettprosesser, har bidratt til å gjøre ES til den stolpen i norsk rusbekjempelse som det er blitt.
Det har vært en rolle partiet har påtatt seg med glede, og gjerne fortsetter med. Ikke noe annet parti verken kan eller vil gå inn i en slik oppgave.
Et hvert framstøt som bidrar til å svekke KrF – eksempelvis ved å støtte sjanseløse «kristne» partier som måtte poppe opp – er derfor ikke annet enn en effektiv måte å sage over den greina som blant annet Evangeliesenteret sitter på.

Publisert i avisa Dagen tirsdag 1. november 2016

tirsdag 20. september 2016

En tredje røst




Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF


Kjell Magne Bondevik forteller i sine memoarer at han dagen etter stortingsvalget i 2001 ble oppringt av Jens Stoltenberg. Dagen før hadde KrF gjort et av sine beste valg, mens Arbeiderpartiet hadde gjort sitt desidert dårligste på nesten 80 år.

Stoltenberg lurte på om det kunne være grunnlag for et samarbeid mellom henholdsvis valgets vinner og valgets taper. Bondeviks svar var av typen «Ikke ring meg; jeg ringer deg».
Det skjedde aldri, og det var det vel heller ikke noe grunnlag for, selv om enkelte av oss alt da lekte med tanken om at det valget kunne være starten på en ny æra i norsk politikk.
Samtidig kom valgresultatet som følge av en valgkamp der i ettertid ble spøkt internt i KrF med at partiets beste stemmesankere hadde vært Karita Bekkemellem og Trond Giske.

Mye har skjedd siden valget i 2001. Åtte år med rødgrønt styre og tre med blå-blått har til overmål bekreftet at det er behov for «det tredje alternativ» og en tredje røst i norsk politikk. Den røsten er det KrF som kan bidra med.
KrF-leder Knut Arild Hareide, og resten av partiet, har gitt seg selv tida fram til landsstyremøtet i november før man vil konkludere med tanke på hva slags regjeringsalternativ man vil satse på i forbindelse med valget i 2017.

Alternativene partiet har blir gjerne beskrevet som et valg mellom Høyre og Arbeiderpartiet.
Dette er i beste fall en omtrentlig beskrivelse av hva det er snakk om. Det er ikke mellom disse to partene de store verdipolitiske skillelinjene går. I slike saker er det knapt nok nyanser mellom disse to partiene. Skillelinjene går på andre felt: Fordelingspolitikk, sosialpolitikk, solidaritetspolitikk.

For å svare på spørsmålet om hvor KrF har mest å hente, er det derfor ikke nok å se på henholdsvis Høyre og Arbeiderpartiet, men også på hvilke andre partier som skal være en del av en eventuell samarbeidspakke.

Et samarbeid med Høyre i regjering betyr også et samarbeid med Frp i regjering. Hvordan et slikt samarbeid vil kunne arte seg, har man sett noen eksempler på. Det foreløpig siste var da Frp-statsråden i Olje- og Energidepartementet «glemte» at man hadde en avtale med KrF og V på dette feltet. Og det har vært flere slike saker.

Et samarbeid med Arbeiderpartiet i regjering betyr også et samarbeid med Senterpartiet i regjering. I den forbindelse kan det jo nevnes at med unntak av Bondevik 2, har Senterpartiet vært med i alle regjeringer der også KrF har vært med. Det er partier som er vant til å snakke sammen.

Spørsmålet landsstyret i KrF må ta stilling til i november, er derfor ikke så mye om man vil samarbeide med Høyre eller Arbeiderpartiet, men om man vil samarbeide med Fremskrittspartiet eller Senterpartiet.

Publisert i Dagen 20. september 2016

Tilgivelse for Lien?



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Historien om oljestatsråd Tord Liens opptreden i prosessen rundt 24. konsesjonsrunde har utviklet seg fra parodi, via kløneri til en ren skandale.


Etter først å ha forsøkt seg med at man hadde «glemt» samarbeidsavtalen med Venstre og KrF, via at man tolket avtalen forskjellig, er man nå ved sakens realitet: Statsråden feilinformerte sin sjef.
Dermed har han gjort seg skyldig i den ene av de to politiske synder det rett og slett ikke finnes tilgivelse for. Den ene er å feilinformere Stortinget, den andre å feilinformere statsministeren.

Det var den første av disse som gjorde at Anne-Lise Bakkens politiske karriere fikk en bråstopp i juni 1988. Hun hadde, som forbrukerminister, gitt Stortinget feil informasjon i en sak. At hun selv sannsynligvis var blitt feilinformert av sine medarbeidere, endret ikke på noe, verken for Stortinget eller for hennes sjef, statsminister Gro Harlem Brundtland. Bakken var kommet inn på Stortinget som 25-åring i 1977, og blitt statsråd i 1986, 34 år gammel. Det var en jevn, om ikke spesielt bratt, politisk karrierekurve som endte to år senere, selv om hun ble sittende på Stortinget til valget året etter.

I februar 2008 sluknet en annen potensiell, politisk stjerne da barne- og familieminister Manuela Ramin-Osmundsen måtte gå av, ikke fullt fire måneder etter at hun var blitt utnevnt. Det skjedde etter at hun i ekspressfart hadde fått norsk statsborgerskap og deretter meldt seg inn i Arbeiderpartiet.
Årsaken til at hun måtte gå, var at hun hadde feilinformert statsministeren om hva hun hadde gjort og ikke gjort i forbindelse med utnevnelse av nytt barneombud. Da gjorde Jens Stoltenberg kort prosess.

Sammenlikner man Tord Liens opptreden i oljesaken med disse to hendelsene, er det ingen tvil om hvem som kommer dårligst ut. Bakken ble feilinformert av sitt embetsverk. Det var uinteressant for så vel Stortinget som statsministeren, men det er likevel en forklaring. Ramin-Osmundsen opptreden var en nybegynnertabbe av en som ikke hadde lært seg det politiske spillet og spillereglene godt nok. Alle regjeringer har foretatt kompisutnevnelser, men de krever et snev av musikalitet som den ferske statsråden ennå ikke hadde lært seg.
I begge tilfeller var konsekvensen nådeløs.
I Tord Liens tilfelle har man med en erfaren politiker å gjøre, og en statsråd som har sittet i jobben i tre år. Likevel forsøker han aktivt å bløffe sin sjef i en sak som han muligens har støtte for både i departementet og i Stortinget, men som likevel er politisk umulig i dagens situasjon. At en slik handling, som han nå har innrømmet, foreløpig ikke ser ut til å få noen konsekvenser, er rett og slett en skandale.

Alle vet at enhver annen statsminister ville gjort kort prosess med en slik statsråd. Når Erna Solberg foreløpig ikke ser ut til å ha foretatt seg noe som helst, henger dette muligens sammen med en frykt for at da vil hele regjeringsprosjektet hennes ryke. Det får heller så være. Det er Stortingets oppgave å sørge for at landet har en regjering. Det har man klart i mer uoversiktlige situasjoner enn den man har i dag.

Det er bare én ting som er verre enn å ha en statsråd som lyver for sin statsminister, og det er å ha en statsminister som sitter rolig og lar slikt skje.

Publisert i Agderposten 20. september 2016

onsdag 13. april 2016

Å hetse en politiker




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Stortinget har nylig avvist et grunnlovsforslag om å avskaffe kongehuset og innføre republikk. Forslaget er en pliktøvelse som forløperen til dagens SV, Sosialistisk Folkeparti, startet med allerede på 1960-tallet, og som SV har videreført i hver eneste periode.


Lenge fikk forslagene bare SF/SV sine egne stemmer, men etter hvert har også en og annen representant fra andre partier støttet disse forslagene. De har aldri hatt noen sjanse til å bli vedtatt, og debatten om forslagene er intetsigende. Det eneste spenningsmomentet har vært knyttet til hvor mange stemmer forslaget får denne gang.

Ved årets pliktøvelse fikk forslaget 28 stemmer. Ti av disse var fra SV, én fra Høyre, én fra Venstre og de siste 16 fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe. En av dem som støttet forslaget, var partiets nestleder, tidligere kulturminister Hadia Tajik.

Dette siste har utløst reaksjoner som er egnet til både å forundre og forskrekke.

En ting er at landets utdanningsminister qua sin rolle som utspillsmaskin går ut med noen vrøvlete kommentarer om at Tajiks stemmegivning skaper «usikkerhet om Arbeiderpartiets kongesyn»; verre er den hetsingen som i etterkant har fått florere på diverse avisers nett-«debatt»-fora. Her blir Tajiks etniske opprinnelse og hennes religion brukt på en måte som er hinsides enhver anstendighet og saklighet.

En politiker som er født i Norge og har bodd her hele livet blir omtalt som «fremmed» og hennes støtte til et helt kurant, om enn marginalt, politisk standpunkt leses inn i konspirasjonsteoretiske «analyser» som ellers burde høre hjemme i en journal ved et psykiatrisk sykehus.

Det er faktisk fullt legitimt med marginale standpunkter i et demokrati med ytringsfrihet, akkurat som det er fullt legitimt å være muslim i et land med religionsfrihet.

På årsmøtet i Nord-Trøndelag Arbeiderparti valgte Hadia Tajik å slå tilbake mot denne hetsen. Det synes jeg er flott.

Man må gjerne være uenig med de 28 representantene som heller vil ha republikk enn kongedømme her i landet. Men når bare én av disse 28 blir gjenstand for slik hets som man her har sett, handler det ikke politisk uenighet.

Da handler det om rasisme, og kun det. Det er et faktum som ikke kan presiseres tydelig nok.

torsdag 25. februar 2016

Dialog og toleranse



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Så har nok en Frp-politiker meldt seg ut av Den norske kirke «i protest». Ikke mot sosialisme og godhetstyranni denne gang, men mot dialog med andre troende.





Maurith Julie Fagerland melder seg ut som en reaksjon på at sokneprest Åsta Ledaal i en søndagsgudstjeneste i Trefoldighetskirken i Arendal bytter ut preken med en dialog med en norsk muslim.
For min del kan folk melde seg ut og inn av hva de vil, så ofte de vil og de begrunnelser de vil. Dette behovet for å lage mediestunt av slike valg har jeg imidlertid mindre sans for. Særlig når begrunnelsene ikke blir mer reflekterte enn her.
Jeg skal ikke kommentere at Frp-eren synes det blir for mye toleranse, enda så fristende det kunne være med tanke på hvor det kommer fra. Men all dialog forutsetter en viss toleranse. Det er ikke dermed sagt at man blir overbevist eller skifter mening, men man får kanskje økt sitt kunnskapsnivå – det være seg mye eller lite.
Derfor er dialog bra.
Toleranse handler ikke om å være utydelig på eget verdigrunnlag. Det handler tvert om at man er tydelig på det. Og at man har respekt for det verdigrunnlaget samtalepartneren har.
Toleranse og dialog forutsetter hverandre.
Frp-politikeren mener at man «gjerne (kan) ha en dialog om islam, men ikke i kirka – og i hvert fall ikke under en gudstjeneste», leser jeg på www.nrk.no/sorlandet. Her har hun kanskje ikke helt forstått hva en gudstjeneste er.
En gudstjeneste er langt mer enn bare en preken, som er det leddet man gjorde en endring på i dette tilfellet. Det er også bønn, bibellesning, lovsang og – i en luthersk menighet – sakramentsforvaltning.
Rett forstått er alt dette også dialoghandlinger.
I Apostlenes Gjerninger kan vi lese om apostelen Paulus sitt dialogarbeid i Athen. Han tok utgangspunkt i hverdagen til de han møtte: «Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: «For en ukjent Gud». Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere» (Apg 17, 22-23).
Dialog forutsetter at man er villig til å la seg utfordre på eget ståsted.
Jeg blir verken muslim eller Frp-velger av å gå i dialog med henholdsvis muslimer eller Frp-ere.
Men det kan bidra til å øke min egen forståelse for hvorfor jeg ikke er noen av delene.

Publisert i Agderposten 26. februar 2016

torsdag 4. februar 2016

Drømmen om sentrum




Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i Kristelig Folkeparti


Skepsisen øker innad i Kristelig Folkeparti når det gjelder forholdet til den sittende regjering og rollen som «støtteparti» for denne. Det er det også all grunn til.


Sett fra sidelinja er det vanskelig å se annet enn at regjeringspartiene både oppfatter og behandler støttepartiene i sin alminnelighet og KrF i særdeleshet som en type stemmekveg som skal sikre flertall for regjeringens saker.
Det er mulig statsministerkandidat Erna Solberg hadde en litt naiv forventning om at dersom hun dannet regjering med Frp i stedet for KrF og Venstre, ville dette virke disiplinerende på Frp. I så fall må hun føle seg skuffet. De løse kanonene som det alltid har vært så mange av på Frp sitt dekk triller rundt som aldri før, selv om en av dem er blitt midlertidig nøytralisert gjennom en parkering i Fiskeridepartementet. Selv partilederen, og regjeringens nestkommanderende, åpnet fjorårets valgkamp med en appell til partiets ordførerkandidater om å sabotere et klart vedtak i Stortinget.

«Sterkt sentrum»
Mange fylkesledere i KrF etterlyser derfor «sentrumsalternativet» og «et sterkt sentrum». Det er minnet om de to sentrumsregjeringene Norge har hatt som melder seg; to regjeringer som begge ble ledet av en KrF-politiker.
Men hvor «sterkt» var sentrum i henholdsvis 1972 og 1997?
Faktum er: Ikke spesielt sterkt.
Det var ikke sentrums styrke som gjorde at disse regjeringene ble dannet med henholdsvis Lars Korvald og Kjell Magne Bondevik som ledere, men den totale, politiske situasjon.

Smal basis
I 1972 var det utfallet av folkeavstemmingen om EF (det het så!) som var bakteppet. Regjeringen Bratteli gikk av som følge av folkets nei, og det var helt uaktuelt for Høyre å danne eller delta i en regjering som skulle forhandle om en frihandelsavtale. Dermed sto sentrum igjen. I historisk perspektiv var ikke det noen dårlig løsning. Korvald-regjeringen står som en «god» regjering i et historisk perspektiv. Men dens parlamentariske basis var smal: 38 av 150 stortingsrepresentanter.
Da Kjell Magne Bondevik dannet sin første regjering i 1997 hadde man også en situasjon der Arbeiderpartiets statsminister hadde kastet håndkledet og Høyre hadde malt seg inn i et hjørne. Dermed var det sentrum som måtte ta ansvar. Den parlamentariske basis for denne regjering var enda smalere: 42 av 165 representanter. Likevel ble dette også en populær regjering; så populær at Høyre og Arbeiderpartiet inngikk et nokså unikt samarbeid for å få den kastet i 2000. Det betalte særlig Arbeiderpartiet dyrt for ved valget i 2001.

Redefinere sentrum
Begge de to sentrumsregjeringene har altså blitt dannet i nokså spesielle politiske situasjoner, men ingen av dem fordi det fantes et spesielt «sterkt» sentrum verken i Stortinget eller blant velgerne.
Av den grunn bør det advares mot at man i KrF låser en eventuell framtidig regjeringsdeltakelse til hva som måtte finnes av muligheter i sentrum. Samtidig bør man kanskje re-definere hva som er «sentrum» i norsk politikk.
Det er ikke gitt at dette begrepet bare skal gjelde for de tre partiene som dannet regjering i henholdsvis 1972 og 1997.

Publisert i Agderposten og Dagen 4. februar 2016

torsdag 21. januar 2016

Å ile langsomt



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


«Kun 167 personer meldte seg inn i det nyopprettede trossamfunnet til Norsk Luthersk Misjonssamband i fjor» kan avisa Dagen melde. Overskriften på saken er at interessen for dette tilbudet er «laber». Men stemmer det?


Dersom noen hadde trodd – eventuelt fryktet – at det ville bli et ras av overganger fra Den norske kirke til Misjonssambandets trossamfunn, er de i dag enten skuffet eller glad til.
Men egentlig er det vel ikke grunn til noen av delene.
Med dannelsen av dette trossamfunnet fikk de av misjonssambandets medlemmer som ikke lenger ønsker å være medlemmer av Den norske kirke et nytt, kirkerettslig tilbud.
Tidligere har medlemmer av Indremisjonsforbundet fått det samme.
For oss som befinner oss utenfor den lutherske storfamilien har både Misjonsforbundet og Frelsesarmeen hatt dette tilbudet i mange år.

Trossamfunn
Selv meldte jeg meg inn i trossamfunnet Frelsesarmeen samme dag som det ble gjort kjent at det var opprettet. Det var i 2005. Da hadde jeg vært utmeldt fra Den norske kirke i 30 år.
Årsaken til at jeg meldte meg ut, var at jeg tok konsekvensen av at jeg ikke var, og aldri hadde vært, lutheraner.
Jeg vet ikke hvor mange medlemmer trossamfunnet Frelsesarmeen har pr. dags dato, men inntrykket er at medlemstallet er jevnt, men sakte økende. Noe annet var da heller ikke å vente.
Debatten i forkant av fjorårets kirkevalg bidro nok til både bevisstgjøring og mobilisering. Jeg snakket med flere som er aktive i Armeen, og som sa: «Jeg skal stemme, og så melder jeg meg ut!» For mange har nok en slik avgjørelse sittet langt inne. Til tross for at de aldri har vært engasjert i Den norske kirkes virksomhet, utover å bruke kirken som ramme rundt store livsbegivenheter, har det å melde seg ut vært vanskelig.
Jeg har aldri forstått denne nølingen, og har kanskje tilmed følt en viss utålmodighet i møte med den, men man må jo forholde seg til fakta og ta folks følelser på alvor.

Følelser
I motsetning til misjonssambandet, har Frelsesarmeen aldri vært «kirke-kritisk» eller deltatt i den kirkelige debatt. Men likevel har det vært følelsesmessig komplisert for mange å skulle «bryte». For mange av misjonssambandets medlemmer har nok forholdet til kirken vært enda mer sammensatt; Den norske kirke ble liksom slektningen man var sint på og glad i på samme tid.
Sånn sett er ikke 167 medlemmer i løpet av et lite halvår nødvendigvis en «laber» respons.
Det er vel dessuten et kjennetegn på misjonssambandsfolket at de foretrekker å «ile langsomt»?

Publisert i Dagen 21. januar 2016