Tilgivelse for Lien?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Historien om oljestatsråd Tord Liens opptreden i prosessen rundt 24. konsesjonsrunde har utviklet seg fra parodi, via kløneri til en ren skandale.

Etter først å ha forsøkt seg med at man hadde «glemt» samarbeidsavtalen med Venstre og KrF, via at man tolket avtalen forskjellig, er man nå ved sakens realitet: Statsråden feilinformerte sin sjef.
Dermed har han gjort seg skyldig i den ene av de to politiske synder det rett og slett ikke finnes tilgivelse for. Den ene er å feilinformere Stortinget, den andre å feilinformere statsministeren.

Det var den første av disse som gjorde at Anne-Lise Bakkens politiske karriere fikk en bråstopp i juni 1988. Hun hadde, som forbrukerminister, gitt Stortinget feil informasjon i en sak. At hun selv sannsynligvis var blitt feilinformert av sine medarbeidere, endret ikke på noe, verken for Stortinget eller for hennes sjef, statsminister Gro Harlem Brundtland. Bakken var kommet inn på Stortinget som 25-åring i 1977, og blitt statsråd i 1986, 34 år gammel. Det var en jevn, om ikke spesielt bratt, politisk karrierekurve som endte to år senere, selv om hun ble sittende på Stortinget til valget året etter.

I februar 2008 sluknet en annen potensiell, politisk stjerne da barne- og familieminister Manuela Ramin-Osmundsen måtte gå av, ikke fullt fire måneder etter at hun var blitt utnevnt. Det skjedde etter at hun i ekspressfart hadde fått norsk statsborgerskap og deretter meldt seg inn i Arbeiderpartiet.
Årsaken til at hun måtte gå, var at hun hadde feilinformert statsministeren om hva hun hadde gjort og ikke gjort i forbindelse med utnevnelse av nytt barneombud. Da gjorde Jens Stoltenberg kort prosess.

Sammenlikner man Tord Liens opptreden i oljesaken med disse to hendelsene, er det ingen tvil om hvem som kommer dårligst ut. Bakken ble feilinformert av sitt embetsverk. Det var uinteressant for så vel Stortinget som statsministeren, men det er likevel en forklaring. Ramin-Osmundsen opptreden var en nybegynnertabbe av en som ikke hadde lært seg det politiske spillet og spillereglene godt nok. Alle regjeringer har foretatt kompisutnevnelser, men de krever et snev av musikalitet som den ferske statsråden ennå ikke hadde lært seg.
I begge tilfeller var konsekvensen nådeløs.
I Tord Liens tilfelle har man med en erfaren politiker å gjøre, og en statsråd som har sittet i jobben i tre år. Likevel forsøker han aktivt å bløffe sin sjef i en sak som han muligens har støtte for både i departementet og i Stortinget, men som likevel er politisk umulig i dagens situasjon. At en slik handling, som han nå har innrømmet, foreløpig ikke ser ut til å få noen konsekvenser, er rett og slett en skandale.

Alle vet at enhver annen statsminister ville gjort kort prosess med en slik statsråd. Når Erna Solberg foreløpig ikke ser ut til å ha foretatt seg noe som helst, henger dette muligens sammen med en frykt for at da vil hele regjeringsprosjektet hennes ryke. Det får heller så være. Det er Stortingets oppgave å sørge for at landet har en regjering. Det har man klart i mer uoversiktlige situasjoner enn den man har i dag.

Det er bare én ting som er verre enn å ha en statsråd som lyver for sin statsminister, og det er å ha en statsminister som sitter rolig og lar slikt skje.

Publisert i Agderposten 20. september 2016