torsdag 17. november 2016

KrF og ny regjering




Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF

Mange var spent på hva landsstyret i Kristelig Folkeparti ville lande på under sitt møte i november når det gjaldt regjeringsspørsmålet.



Svaret som kom kan nok minne om den «my answer answerless»-strategien som dronning Elizabeth I valgte i en vanskelig sak, men en del konklusjoner ligger der.
Det viktigste og klareste signalet er at KrF ønsker at landet skal få en ny regjering etter valget i 2017.
Denne konklusjonen er det ikke prutningsmonn på.
Skal KrF bidra til en slik regjering, kan Fremskrittspartiet ikke være en del av det.
Her er det heller ikke noe å gå på; ikke en gang det celiuske «et sted mellom absolutt intet og nesten noe» fra komedien «Det lykkelige valg».

Bondevik 2-modellen
Landsstyret ønsker primært en regjering av Høyre, KrF og Venstre, etter modell av Bondevik II. Denne regjeringen satt hele perioden 2001-05 og var den første mindretallsregjeringen i norsk historie som satt en hel stortingsperiode, og som egentlig aldri var truet, verken av mistillit eller andre kriser.
En viktig årsak til dette var at regjeringen, og dens leder, hadde en fleksibilitet og respekt for den politiske kjøttvekta som dagens mindretallsregjering mangler.
Det ser vi blant annet i de budsjettforhandlingene som i skrivende stund (tirsdag ettermiddag 15. november) ser ut til å ha stø kurs mot en regjeringskrise.
De aller fleste – jeg tror det også gjelder i KrFs landsstyre – ser at en ny regjering etter modell av Bondevik II er urealistisk. En slik regjering vil uansett ikke ha noe flertall i Stortinget, og det er liten grunn til å tro at den vrakede part, Fremskrittspartiet, vil opptre som noen konstruktiv opposisjon. De vil ha mange ydmykelser å hevne og mange kameler å gulpe opp.

A/Sp/KrF
Det som derimot kan få flertall i Stortinget, er en regjering av Arbeiderpartiet, KrF og Senterpartiet.
I sin argumentasjon for en H/V/KrF-regjering drar landsstyret fram sentrumskortet.
Noen av oss vil mene at dersom Høyre skal defineres som en del av det politiske sentrum, må også Arbeiderpartiet kunne defineres slik.
De «verdiargumentene» som en del KrF-ere har brukt mot et samarbeid med Arbeiderpartiet, er gått ut på dato for lengst. KrF har ikke noe mer å hente i slike saker hos Høyre og Frp enn de vil ha hos Arbeiderpartiet og Senterpartiet.
Det tredje alternativet for KrF vil være en rolle som uavhengig opposisjonsparti der man kan samarbeide med en mindretallsregjering fra sak til sak.
Den rollen har KrF hatt før, og har fått mye gjennomslag på den måten.
Ikke minst har dette vist seg med mindretallsregjeringer fra Arbeiderpartiet.

Publisert i Agderposten 18. november 2016

Ingen kommentarer: