Når ordene fanger

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Landets nye justisminister er i ferd med å bli innhentet av sine egne ord og sin egen retorikk gjennom mange år. Det liker han lite, men i stedet for å gå inn i den utfordringen dette representerer, velger han en strategi der han nærmest forlanger å få starte med blanke ark, og bli målt på den jobben han gjør som statsråd.


Det er et rimelig krav for en som har sittet som statsråd en stund, i hvert fall minst en uke, men det blir et nokså absurd krav fra en som foreløpig ikke har gjort annet enn å ta imot nøkkelen fra sin forgjenger, og som ikke har satt seg inn i hva som er hans ansvarsområde; noe som ble avslørt på pinlig vis i Politisk kvarter i NRK dagen etter tiltredelsen.
Per Willy Amundsen har som stortingsrepresentant profilert seg sterkt og grovt på to politiske saksfelt: Innvandring og klima.
Begge er deler av den portefølje som ligger i justisdepartementet. Han har tatt til orde for «et nytt korstog» og han har fornektet blankt at klimaendringene er menneskeskapte.
Konfrontert med disse uttalelsene, kunne Per Willy Amundsen enten tatt avstand fra dem – det er lov for en politiker å bli klokere med årene – eller beklaget dem.
Han kunne også erkjent at de var unødvendig polariserende.
I stedet vil han ha allmennheten til å glemme at de noen gang ble framført.
Men slik fungerer ikke den politiske virkeligheten, og slik fungerer ikke verden for øvrig.
Enn så lenge ser det ut til at den nye justisministeren klamrer seg til et manus som en kommunikasjonsrådgiver har skrevet for ham, og gjentar dette som et slags mantra.
Han er ikke den første statsråden som prøver seg med det; det går like galt for dem alle.
Det er ikke troverdig i utgangspunktet, og blir bare verre jo oftere det gjentas.
Statsministeren sier hun har hatt samtaler med de nye statsrådene, og innprentet dem hva de er forpliktet på framover.
Det var nok særlig den nye justisministeren som hadde behov for slike presisereringer.
Den nye olje- og energiministeren har vært en dyktig ordfører på Vestlandet i mange år, og den nye Europa-ministeren er det nærmeste man kommer et blankt ark i noen regjering.
Ingen av dem har det samme behovet for å forsøke å få feid under teppet uttalelser som, hvis så skjer, alltid vil ligge som en stor og hard klump under det samme teppet.

Publisert i Dagen onsdag 27. desember 2016

«Kristenfolket» - hvem er det?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


«Motstanden mot Arbeiderpartiet er stor i kristenfolket» slår Bjarte Ystebø tilsynelatende fast i sin avis 2. desember. For å kunne forholde seg til en slik påstand, hadde det vært nyttig med en presisering: Hvem og hva er dette «kristenfolket» som Ystebø tilsynelatende taler på vegne av, og gjør det såpass bastant?

Er det den såkalte «grasrotorganisasjonen» som Ystebø tok initiativ til i sin tid, og framstår for leder for?
Da har han sikkert rett.
Men har denne «grasrotorganisasjonen» i det hele tatt en medlemsmasse?
Eller mener han med «kristenfolket» det de fleste av oss vil mene: Hele bredden av kristne mennesker her i landet, fra alle de ulike kirkesamfunn og organisasjoner som finnes? I så fall tar han feil.

Ulikheter
«Kristenfolket», i den eneste fornuftige og redelige definisjon av begrepet, rommer ikke bare alle de ulike måtene man kan tenke og tro om hva kristendom er med utgangspunkt i Jesu lidelse, død og oppstandelse, men også de ulike måtene å tenke om samfunnet på, fra ytterste høyre til ytterste venstre.
Skal man legge en rent statistisk tolkning til grunn, er nok Arbeiderpartiet det politiske partiet i Norge med flest «personlig kristne» medlemmer.
Jeg er ikke en av dem, men jeg kjenner en god del av dem.
De er gode «brødre og søstre», alle sammen.

Tidsspenn
Når Ystebø i den samme forbindelse skriver om at Arbeiderpartiet har ført «40 års kamp mot kristendommen», kunne det være interessant å vite når disse 40 årene begynte og når de eventuelt sluttet.
Går vi 40 år tilbake i tid fra dags dato, skriver vi 1976.
Skjedde det noe spesielt med Arbeiderpartiets holdning til kristendommen det året?
Det gikk i så fall meg forbi; jeg var den gang 23 år, småbarnsfar og frelsesoffiser.
Men jeg leste jo aviser og jeg hørte på radio, og jeg var tilmed mer interessert i politikk enn mange andre i min omgangskrets.
Ystebø ville oppdaget en langt større aggresjon mot kirke og kristendom dersom han for eksempel tredoblet det historiske spennet sitt.
Det var blant annet for å bygge bro over dette at indremisjonspredikanten Hans Lindal i 1939 tok initiativet til å starte Norges Kristne Arbeideres Forbund.

PDK
Ellers er jo Ystebø en av redaktørene i det organet som mer enn noe annet har klart å holde liv i en febril fantasi om at Partiet De Kristne er noe som er liv laga, eller at de representerer en politisk kraft.
De 17 tusen stemmene partiet fikk i 2013 omtales som «oppsiktsvekkende bra».
Nåvel; det betyr en oppslutning på grovt regnet en halv prosent, spredd svært tynt over hele landet. Nå vil jo PDK dessuten få konkurranse i Rogaland, i og med at noen utbrytere fra partiet, anført av en av Ystebøs medarbeidere i avisa, vil stille liste her.
Ystebø retter sitt skyts mot partiledelsen i KrF.
Han bør kanskje også rette en oppfordring til kristenfolket – uansett hvordan han definerer denne gruppen – om å slutte opp om det eneste partiet som har noen realistisk mulighet for å tale de kristne verdienes sak på Stortinget.
Det er det partiet som – så vidt jeg vet – både Bjarte Ystebø og jeg er medlem i.

Publisert i «Norge Idag» 9. desember 2016 - bildet er lastet ned fra «Kristenfolket» sin hjemmeside